Rollefiguren Riddick stammer opprinnelig fra filmen «Pitch Black» med Vin Diesel i hovedrollen som straffefange og antihelt.
Han hadde en unik egenskap som ga han en styrke på en planet hvor skapninger angriper når mørket faller på: han kunne se i mørket.
Filmen fikk en oppfølger kalt «The Chronicles of Riddick». I 2004 kom spillet «Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay» som var basert på filmen.
Dette nye, «Chronicles of Riddick: Attack of Athena», er oppfølgeren.
SNIK I SVART SINGLET
Tross at Riddick er umennesklig cool, tines han uventet fra sin kryogeniske søvn.
Romskipet hans blir tauet inn i romstasjonen Dark Athena. Stasjonen har blitt offer for et mytteri fra en gammel kjenning av Riddick.
Denne «eks-kompisen» har groteske planer om å bygge seg en hær av kontrollerbare, biomekaniske soldater kalt Drones.
Som den sniken Riddick er, klarer han å unngå å bli tatt til fange, men blir nødt til å fortsette tilværelsen om bord i det skjulte. Med mørket som din ledsager blir det dermed din oppgave å utnytte muligheten til å se i mørket mot fienden.
Den nye «kapteinen» på romstasjonen er ikke like begeistret for muskelbunter i tighte, sorte singletter, og setter i gang et apparat for å spore opp kjekkasen.
Katt og mus-kampen er i gang.
Historien er ikke veldig engasjerende men gjør jobben. Den føles som en episode av en sci-fi-tv-serie. Den har ikke de riktige «filmmanus-kvalitetene», men bevares, det er ikke alle spill som må forføre intellektet heller.
De riddickuløst macho onelinerne fra knallharde og følelsesløse Vin Diesel, som buldrer med helvetesmørk stemme, får meg alltid til å knise.
Men det er en del av pakken. På sett og vis passer det inn.
EN SPILLMEKANISK SALAT
«Chronicles of Riddick»-serien blander FPS og snikespill, noe som kan være en styrke for variasjonens del, men av og til kommer spillet kort på sine egne premisser.
I et snikespill er «verktøyene» for å bevege seg usett essensielle, og der er spillets svakheter tydelige.
Det er ikke alltid spillet blander sjangerne på samme tid – det kan være lange snikesekvenser etterfulgt av omfattende FPS-sekvenser.
I disse snikesekvensene har det hendt at jeg har savnet enkelte muligheter.
Et eksempel er at Riddick kan henge over rekkverk, men kun der utvikleren mener du skal komme deg fra A til B, ikke som et element for sniking.
Hvorfor ikke tilby den type mekanikk som en effektiv funksjon i spillet?
I så måte er spillet temmelig lineært. Du har sjelden valget om en alternativ løsning på noen ting.
De eneste valgene du har er stort sett løsning på sekvensene – vil du løpe frem og drepe første mann for å bruke hans skytevåpen for å drepe alt rundt deg, eller vil du bruke list og bruke mørket som dekning?
En annen funksjon som forvirret meg er bruken av trekantknappen. Knappen brukes for å aktivisere funksjoner, maskiner og dialoger, men den brukes også for å komme seg opp på diverse hindringer eller i klatreelementer.
Problemet er bare at også noen ganger må hoppe oppå hindringer. Før jeg fant ut at jeg måtte prøve begge deler hersket det, tidlig i spillet, derfor full forvirring om hvordan jeg skulle navigere landskapet,
For meg er det naturlig at et spill, som baserer en stor andel av spillmekanikken på snikeri og list, tilbyr meg vertkøyene for å navigere landskapet på en intuitiv måte. Her kommer Riddick til kort sammenlignet med andre spill i sjangeren.
RIDDICK SER LYSET
Visuelt sett er det lite å utsette på spillet.
I tematikkens ånd spiller lys og skygge to av hovedrollene i spillet.
Riddick må holde seg usett i skyggene før han avventer sitt nådestøt.
Derfor er det lagt stor vekt på hvordan skyggene tegnes i omgivelsene.
Med stort hell - lysbruken er uten tvil et av de viktigste elementene både for det visuelle og det spillmekaniske.
Omgivelsene kan virke litt sterile, men om det er en negativ ting er mer øyet som ser. Det er mye stål og glitter i det futuristiske uttrykket.
Ikke ulikt det du har sett i «Alien» eller lignende filmer.
Mangelen på bruk av fysikk bidrar også til at alt kan føles litt homogent. Det ligger en fysikkmotor i bunnen, men den blir ikke tydelig før de kraftige våpnene blir tilgjengelige, og dessuten har ikke fysikken noen videre funksjon rent spillmessig.
KOMBINASJONEN ER SPILLETS STYRKE
Styrken i spillet er de veldreide elementene som er der – det er ingenting veldig galt med verken snikingen eller FPS-delene, det er bare tydelig at det kunne vært så mye mer.
Spillet åpner nesten aldri for noen som helst improvisasjon, og dermed overrasker spillet nesten aldri.
Både historielementer, design og spillmekanikk bærer tydelig preg av at utvikleren har «lånt» flere elementer fra både «Bioshock», «Splinter Cell» og muligens «Dead Space».
Noe som ikke trenger å være en dårlig ting, for her resirkuleres det på en temmelig miljøvennlig måte.
Dessverre er spillet også plaget med små bugs. Ved flere anledninger måtte jeg forkaste all fremgang for å begynne på ny fra forrige checkpoint da spillet nektet å fortsette. Det har også hendt at rollefigurer bare forsvinner i filmsekvenser, og at spillet henger i fem sekunder før jeg finner fienden livløs på gulvet, uten at jeg skjøner hva som har skjedd.
Alt i alt er «Chronicles of Riddick: Attack on Dark Athena» en lett salat basert på tyngre råvarer i andre sjangre.
Snikeelementene er ikke omfattende nok til å sette hjertet i galopp av spenning, FPS-delen har ikke interessante nok våpen til å tilfredsstille den skyteglade, eventyrelementene er så grunne at det ikke spiller stor nok rolle hva du velger i dialogene.
Men kombinasjonen av alle elementene gjør at Riddick har noe å fare med . Det er nesten aldri kjedelig, men det gir deg heller aldri gåsehud.
Likevel, du får mye valuta for pengene. Utvikleren har nemlig inkludert en flunkende ny HD-versjon av det første spillet i pakken.
