Superhelter et intet nytt for spillformatet, men med unntak av aldrende «City of Heroes» og «Champions Online» (2009) er MMO-sjangeren relativt tynnskrapt for kappekledde helter.
Dette er noe Sony tydeligvis har vært klar over når de nå har slått seg sammen med et av de største tegneserieforlagene i verden, DC Comics.
Alliansen du ikke ventet
«DC Universe Online» åpner med et massivt slag mellom heltene og skurkene i DC-universet, der heltene ledes av Super-Man og skurkene av hans nemesis, Lex Luthor.
Men like før slaget når sitt klimaks, bryter Luthor inn - det vil si, hans framtidige selv. Luthor har reist gjennom tid og forteller om en dyster framtid der erkeskurken Brainiac planlegger en storstilt invasjon av jorda.
Heltene og skurkene må derfor inngå en allianse om de skal klare å redde morgendagen.
For å tippe oddsen i verdens favør har Luthor stjålet teknologi fra Brainiac, teknologi som kan omgjøre hvem som helst til en vaskeekte superhelt. Det er her du som spiller kommer inn.
Med utgangspunkt i heltene og skurkene fra universet får du lage din egen superhelt, komplett med hjemmelaget kostyme. Enten du vil kunne løpe like fort som The Flash, fly som Super-Man eller kravle langs veggene som Catwoman.
Dessverre må det sies at ikke alle kombinasjonene av superevner virker like morsomme. Min første figur basert på Joker og Catwoman var eksempelvis bedrøvelig kjedelig, uten evner til å verken sparke fra seg eller komme seg fort nok fremover.
Antallet superevner er stort, men ettersom ikke alle er like underholdende må du gjerne prøve flere forskjellige før du finner en favorittkombinasjon.
Hvordan måle krefter
Kritikere av MMORPG-sjangeren sier ofte at spillene er uengasjerende rent spillmessig. Det er så absolutt ikke tilfellet med «DC Universe». Spillmekanikken låner riktig nok inspirasjon fra både «World of Warcraft» og «Age of Conan», men resultatet er herlig friskt og nyskapende.
For å dele ut deng må du beherske kombinasjoner av både tradisjonelle angrep så vel som superevnene dine. I tillegg må du konstant posisjonere deg strategisk og blokkere angrep.
Resultatet, riktignok med en god porsjon trening, er at du føler deg som en ordentlig superhelt - kjeltringer flakser øst og vest, mens du føler deg uovervinnelig.
Og godt er det, for det er ikke rent få kjeltringer som skal få smake knyttneven. «DC Universe» følger den tradisjonelle formelen for MMO-spill til punkt og prikke - oppdrag deles ut av diverse oppdragsgivere rundt omkring i spillet.
Felles for alle oppdragene er at de alle involverer å dele ut store deler juling mens du plukker opp diverse gjenstander.
Super-fair trade
Det kan bli repeterende og kjedelig i lengden, men spillet overlever takket være en snedig idé:
Det typiske for spill i denne sjangeren er at du bare får merknad i boka og skatten fra de du er først til å markere i kamp. Skulle andre spillere hjelpe deg underveis, er det fortsatt bare du som sitter igjen med kreditering.
I «DC Universe» får derimot alle som bidrar på å nedkjempe monstre belønning, ergo blir du faktisk glad for at området du besøker er fylt med andre spillere – ettersom man da fortere kan gjennomføre oppdraget.
Interessant er også hvordan spiller-mot-spillerkamper og instancer er løst. Rundt i spillverden er det flere hovedkvarter eller baser der du kan stille deg i et køsystem. Så fort du er fremst i køen får du beskjed om dette via menysystemet. Deretter teleporters du og dine kompanjonger automatisk inn.
Spillet har for øvrig et sterkt fokus på kamper mellom spillere, og det finnes flere forskjellige arenaer og slagmarker hvor organiserte kamper foregår. Kampene er nokså godt balanserte og er utvilsomt ett av spillets morsomste aspekter.
Hva det visuelle angår varier «DC Universe» i kvalitet. Enkelte deler av spillverden er særs forseggjort og skaper en flott følelse av det faktisk er Gotham City og Metropolis man boltrer seg i. Det er likevel ikke alt som er like flott, den som leter vil finne særdeles kornete objekter og teksturer som skriker hastverksarbeid.
MMO står som kjent for massive multiplayer online, men dessverre virker det som utviklere bak «DC Universe» har oversett første halvdel - ett av spillets desidert største ankepunkt er nemlig at det sosiale aspektet fungerer særdeles dårlig.
Communication breakdown
Kommunikasjon mellom spillere kan knapt gjøres vanskeligere, spesielt på PS3-versjonen, hvor det kreves en mengde knappetrykk for å kommunisere.
Idéen er at spillere skal bruke mikrofoner for å kommunisere, men i skrivende stund er denne løsningen bare halvgod.
Og det stopper heller ikke der - ved siden av spillets flere tekniske feil, er det en alvorlig ripe i lakken at spillet er for tynt når det kommer til innhold. Etter hvert som stadig flere har nådd toppnivået har interessen tilsynelatende falmet, det er rett og slett ikke nok å gjøre i spillet.
«DC Universe» viser mye uforløst potensial. På sitt beste leverer spillet knallgod underholdning, mye takket være spillets originale kampmekanikk. Men det er også mye kryptonitt i maskineriet, utviklerne har riktignok vært flinke med å lappe igjen hull, men på det verste kan opplevelsen bli totalt ødelagt takket være tekniske feil.
Skal «DC Universe» overleve i overskuelig framtid kreves både én og to omganger med finpuss, og ikke minst en saftig dose påfyll av innhold.
Det er også verd å nevne at du må beregne mye tid før du faktisk er i gang, ettersom spillet krever flerfoldige gigabytes med oppdateringer første gang du fyrer i gang spillet.
PS! Både PlayStation 3- og PC-versjonen er testet.
