Tidenes mest forskrudde familiesaga returnerer, ni måneder etter at Alma voldtok Vår Mann Becket og ble gravid. Nå er det opp til sønnene Point Man og Paxton Fettel fra førstespillet å rekke fødselen.
Litt som handlinga i D.D.Es «E6», bare at hindrene er generiske supersoldater og mannevonde mechasuits, ikke politiets fartskontroller.
Point Man innehar fortsatt evnen til å sakke ned tida, ta dekning og dra i avtrekkeren på de største våpnene han finner. Trivelig, men etter å ha spilt solo gjennom spillets første kapittel (et rustrødt fengsel) satt jeg igjen med følelsen av å stå midt oppi en «Gears of War»/«Modern Warfare»-lapskaus på lavbudsjett.
Habilt utført, men monotont i lengden.
Bedre med litt samarbeid
I samarbeidsmodus, hvor andrespilleren kontrollerer Fettel, er situasjonen langt bedre. Fettels spillestil skiller seg drastisk fra Point Man, siden han ikke kan bære våpen. Annet enn et par energiangrep må skrømtet derfor belage seg på å besette kroppene til fienden, eventuelt løfte dem opp i lufta på en energistråle for å gjøre brorens skytejobb enklere.
Samspillet og strategiene dette åpner for er såpass godt utformet at «F.3.A.R» blir en morsom og variert opplevelse, selv når endeløse bølger av respawnende soldater tvinger brødrene tilbake til forrige lagringspunkt. At innsatsen i samarbeidsmodusen også direkte innvirker på hvilken slutt man får, er en fin bonus.
Miljøene tråkker ikke opp nye stier, men visuelt er det brukbart nok. Arkadefølelsen rendyrkes, fokuset ligger nå på kreativ kverk-og-knus-lik-poengsankingen i «Bulletstorm». I flerspillerdelen kan «Soul King»-modusen, hvor man konkurrerer om å samle og besette flest sjeler, kjapt bli avhengighetsdannende.
Ikke nifst nok
Den nifse atmosfæren fra forgjengerne er nær fraværende her. Joda, du møter et og annet overnaturlig monster, og riene til Alma river i stykker landskapet rett som det er, men den som lar seg skremme av disse «Creepshow»-rømlingene er antagelig langt, langt under aldersgrensa.
Har man fulgt «F.E.A.R»-serien så langt, byr treeren likevel på en forholdsvis verdig avslutning, ført i pennen av «30 Days Of Night»-maestro Steve Niles. Det er imidlertid irriterende at man i mellomsekvensene (regissert av John Carpenter) flyttes ut av hodet til Point Man, som er like taus som i eneren.
Ideen med et slikt grep i FPS-spill er jo at helten verken skal synes eller høres fordi det øker spillerens innlevelse i karakteren. Når vi stadig må se Point Man gjøre furtende Marcus Fenix-med-skjegg-grimaser til alt som blir sagt, brytes den illusjonen. Tausheten virker tvungen, og Point Man ser ut som en sutregutt.
NB! «F.3.A.R» er nå lansert til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 (testet).
