Sitter du noen ganger igjen etter å ha fullført et spill, uten egentlig noen spesielle tanker om hva du akkurat spilte gjennom? Har du noen gang spilt et spill hvor alt du sitter igjen med til slutt er dårlig samvittighet over oppslukt tid og fornemmelsen om at pengene investert fint kunne ha blitt brukt andre steder? «Front Mission Evolved» vekker akkurat slike assosiasjoner hos meg.
Det handler ikke om at spillet er spesielt dårlig eller kjedelig – det er bare så uinspirert og strippet for særpreg at du føler du har vært gjennom det hele før.
Utviklerne kjører på tomgang gjennom hele produksjonen og safer en slik grad at produktet blir som en kopi av samtlige actionspill sluppet de siste årene. Og det er, som du sikkert skjønner, ikke ment som et kompliment i denne sammenheng.
EN HISTORISK TRAGEDIE
I «Front Mission Evolved» prøver Double Helix Games å overbevise deg om at du sitter bak spakene på digre, mekaniske roboter. Det ligger imidlertid ikke veldig mye arbeid og velvilje bak prosjektet deres, når det er svært lite annet enn det visuelle som hinter om en teknologisk overlegenhet.
Introduksjonssekvensen forklarer egentlig alt du trenger å vite om fortellingen: Roboter som skyter, folk som skriker og ting som eksploderer. Hele presentasjonen er ikke annet enn en tragisk og pinlig kollisjon av historieelementer, proppfull av påtvunget melodrama. Figurene involvert består kun av pinlige og uinteressante stereotyper som er så tynt karakterisert at det er vanskelig å ta historien seriøst på noe som helst plan.
Settingen er mer eller mindre slik vi kjenner den fra de tidligere spillene i serien, hvor en ny kald krig holder maktbalansen mellom de regjerende stormaktene i verden i sjakk. Informasjon, spionasje og etterretning er de viktigste våpnene i krigen, noe som har gjort satellitten selve symbolet på tidsperioden.
Det er synd at «Front Mission Evolved» aldri fostrer eller utforsker selve settingen bak den forferdelige historien, for det er nettopp bakgrunnen som er spillets sterkeste side. Til gjengjeld er dette også et av de eneste elementene som har overlevd fra seriens røtter som strategispill, en opprinnelse som er alt annet enn innlysende. Action er stikkordet denne gangen – eksplosiv, intens og heseblesende action.
Det å løpe rundt i digre metallkonstruksjoner fullastet med teknologi og våpen, innebærer naturlig nok en del forestillinger for oss som spiller en del actionspill: Maskinene, for øvrig kalt Wanzers, må differensiere seg nok fra generiske spillfigurer, samtidig som visse elementer ved sjangeren og emnet bør overholdes.
Uten å forlange en simulator av noe slag, burde det jo virkelig være lov å forvente seg noe litt mer teknisk dybde enn det vi er vant med? Et såpass komplekst monster av bevegelige deler og elektronikk hinter tross alt til mer enn bare en skyteknapp – for eksempel noen spennende motoriske systemer som må beherskes eller noen andre abstraksjoner av mekanikk og funksjonalitet.
Uheldigvis for oss har teknologien kommet såpass langt at spillet gjør alt dette for deg. Det du sitter igjen med er den spennende særoppgaven å løpe fra A til B mens du skyter på alt som rører seg. Dette faktumet brukes nok heller ikke som noen kommentar på utviklingen av teknologi, så her sitter Double Helix igjen med mye urealisert potensial i bytte mot et litt for velkjent formular.
TILPASNINGSDYKTIG, MEN UENGASJERENDE
Den største skuffelsen med «Front Mission Evolved» er allikevel hvordan de digre maskinene mangler en skikkelig tilstedeværelse i forhold til omgivelsene sine. De urbane miljøene bruker ikke bebyggelsen til annet enn enkle plattformer og vegger, og uten et spesielt spennende samspill mellom dem føles settingen statisk og kjedelig ut. Verken storbyer eller naturområder er i nærheten av å være de lekeplassene de fortjener å være.
Double Helix har på en annen side prøvd å etablere en kontrast mot de «sinnsyke» kreftene bak maskinene ved tidvis å hive deg ut av cockpiten og inn i mer intime skytesekvenser. Disse sekvensene foregår til fots i trange miljøer innendørs, og understreker, om ikke annet, hvor forferdelig lite arbeid de kommer unna med når målet bare er å gjøre opplevelsen «spillbar». Kontrasten fungerer flott, for du lengter tilbake til førersetet med en gang.
Et av de mer spennende aspektene ved spillet, som sjokkerende nok også hører med fra gammelt av, er muligheten til å tilpasse en Wanzer med deler og våpen. Konseptet er identisk sammenlignet med tidligere utgivelser, hvor du må balansere funksjonalitet med vekt og passe på at du ikke sinker enheten din med for mye utrustning.
En Wanzer med rakettkastere på begge skuldrene og et maskingevær i hver hånd vil være betraktelig mer uhåndterlig enn en Wanzer iført kun et knokejern. I tillegg vil den økte vekten kanskje kreve at du dobler antall bein den står på – noe som igjen påvirker evnen du har til å bevege deg. Vil du allikevel prioritere muligheten til å skøyte rundt på nivået i høyt tempo, må du revurdere hele konfigurasjonen på nytt. Det er faktisk litt variasjon å ta av her, selv om spillet aldri leker noe særlig med konseptet.
Kritikken min mot «Front Mission Evolved» har kanskje handlet mye om urealisert potensial og hva spillet kunne ha vært, i motsetning til hva det faktisk er. Faktum er at spillet inneholder så lite spennende materiale å ta for seg at det er vanskelig å sette ord på det. Hvis spill først og fremst skal engasjere, gjør ikke akkurat «Front Mission Evolved» noe overbevisende forsøk på å dra deg med.
Er du nysgjerrig på seriens røtter kan du allikevel finne «Front Mission 3» ute på PSN i disse dager, en strategiperle fra PlayStation-tiden som enda ikke har gått helt av mote. Når det kommer til «Front Mission Evolved» har du derimot såpass mange overlegne alternativer, uavhengig av plattform, at det er vanskelig å gi spillet noe i nærheten av en skikkelig anbefaling.
«Front Mission Evolved» er lansert til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 (testet) den 8. oktober.
