(PressFire.no): Jeg digger Codemasters sine racingspill.
I løpet av de siste tjue årene har de vist en nærmest unik stayer-evne i en sjanger der spillserier ofte dør ut etter noen år.
Og ikke bare det. De har levert varene på både asfalt og grus, med et utall forskjellige biler og løpsdisipliner. Det er sannelig ikke verst.
Variasjon
Mest imponerende er kanskje «GRID»-serien som nå gjennom fire spill har bydd på alt fra noe edruelige touring-biler til fjærlette monstre. Alle modellert ned til minste detalj og traktert av en troverdig, men likevel tilgivelig kjøremodell.
Jeg mener ikke at «DiRT/DiRT Rally», eller «F1»-spillene ikke er skikkelige saker, for det er de virkelig, men fokuset i de titlene begrenser bilparken noe, naturlig nok.
Det er derfor noe veldig befriende og se utvikler kaste seg rundt med alle mulige disipliner, samtidig som det holder høy Codemasters-standard rent teknisk. Her er ingen sanksjonerte løp eller trangbodde lisenser. Bare ren motormoro.
Kvalitet
I dette nyeste, er det fremdeles dette det dreier seg om, men både grafikk, fysikk og lyd er justert opp for å matche dagens standard.
Vi snakker ennå om et spill som plasserer seg mellom arcade og simulator, men slår du av alle hjelpemidler, er det dramatisk forskjell på om du kjører en GT-rigget Porsche 911, eller en Ferrari sportsvogn fra 60-tallet.
Eller en touring-preppet Volvo 850 fra 1994, om du vil.
Jeg tar meg ikke tid til å liste opp alle bilene, men jeg estimerer at det er rundt 70 av dem, delt opp i forskjellige klasser.
Kanskje ikke imponerende rent volummessig, men variasjonen gjør at alle med et snev av interesse for asfaltracing, bør finne flere favoritter her.
Samtlige er også griselekre å se på, med detaljert interiør og eksteriør. Skademodelleringen er også bedre enn noen av de tidligere spillene, og det er fett å se at karosseriet ikke bare bøyer seg vilkårlig, men at biter av glass- eller karbonfiber faktisk brekker og flerrer av på en troverdig måte.
Det samme kan sies om asfalt og dekkstøv, som legger seg på bilene gjennom løpets gang.
Dette er racerbiler, og ikke uerstattelige glis hentet frem fra samlingen til en eller annen feinsmecker.
Også banene er pene å se på, med mye liv rundt om og pene detaljer.
Dessverre er det alt for få av dem, og når du nærmer deg slutten på karrieredelen sliter det på tålmodigheten.
Det hele oser av kvalitet, men måten spillet er bygd opp på, ødelegger dessverre ganske mye.
Drømmekarriere?
En skulle tro at et bilspill med såpass mye variasjon i bilparken og høyt produksjonsnivå ville kunne by på en drømmekarriere som digital racing-sjåfør, men det er aldeles ikke tilfellet.
I de tidligere «GRID»-spillene, og ikke minst det brilliante «DiRT 4», var det slik at man signerte kontrakter med diverse lag. Da måtte du kjøre den og den bilen, og oppfylle enkelte krav underveis.
Dette er et ganske enkelt grep, men det er en fin måte å gjøre en karriere engasjerende på.
Ekstra spennende kunne det blitt her, med den tidligere nevnte variasjonen, men neida.
Her får du bare en rekke forskjellige løp og turneringer å konkurrere i. Ingen sesonger. Ingen lagskontrakter med tilhørende krav.
Etter haugevis av timer med – ofte veldig kule – løp, sitter jeg igjen med en litt tom følelse. Det er liksom ingen incentiv for å fortsette. I hvert fall ikke når man har prøvd alle bilklassene som spillet disker opp med.
Riktignok må man kjøpe bilene i hver klasse (og man kan velge lagkamerat), men man får egentlig aldri følelsen av å være en ordentlig racersjåfør, noe Codemasters har klart så bra så mange ganger tidligere.
Det at det heller ikke er noen sanksjonerte løpsserier, gjør også at noen av løpene føles litt rart skrudd sammen:
For eksempel skal du konkurrere i noe som het Gruppe 5. Dette var en av de feteste klassene på åttitallet og inneholdt biler med masse plastikkspoilere og lassevis av hestekrefter. Enkelt forklart var det asfaltvarianten av den smått legendariske Gruppe B i rally.
Det er i alt tretten banelokasjoner i spillet, med flere variasjoner. Der noen er korte og andre er lange. Altså som i virkeligheten.
Noen timer før hadde jeg kjørt en bane med en VW Golf, og med krappe svinger og trange seksjoner føltes det helt riktig. Når jeg nå skulle kjøre den samme med en plastikkpimpa BMW M1 med flere hundre hestekrefter og turbolag fra helvete, ble det bare frustrerende.
Jeg kom aldri over tredje gir, og slet med å hale inn seieren. Det virker kanskje som en dårlig unnskyldning, men her var det rett og slett krasj mellom bane og bil.
Dette hadde løst seg lett om løpet hadde foregått på en av de andre banene (!)
Mer stasj
Min filosofi er at mye i bilspill kan tilgis, dersom det funker ute på banen, og at «GRID» byr på heftig racing, er det ingen tvil om. Motstanderne dine byr på en real utfordring, og dersom du dulter borti dem for ofte, kan de surne og ta igjen. Du kan også be lagkameraten din om å rykke opp i feltet, eventuelt hjelpe deg med å beskytte din egen plassering.
Det fungerer greit, men lagfølelsen blir likevel fraværende når karrieredelen er så oppstykket som her.
Dette spillet trenger rett og slett mer staffasje og en bedre sammenskrudd karriere. Gi meg kontrakter. Muligheten til å starte mitt eget team, med egne ansatte.
Gi meg noe å kjøre på videre for, om så det betyr en eller annen stakkato animert sekvens fra et medieintervju etter et løp.
Ekstra kjipt føles det når karrieredelen åpenbart er hovedsegmentet. Du kan lage dine egne løp og kjøre mot AI eller andre på nettet, eller delta i andres løp. Det er alt.
Ingen kiler den komplette racingdrømmen så godt som Codemasters-spillene, og selv om «GRID» holder høy teknisk kvalitet, byr det ikke på den komplette opplevelsen jeg hadde håpet på. Ute på banen kan du føle deg som en helt, men når du freser over mål, velger du bare neste løp fra en kjedelig meny.
Dette er et spill. Ikke en simulator. Vi hadde tålt mer innlevelse. Mer drama. Mer pynt.
Det blir rett og slett litt kjedelig. Og det er veldig synd.
«GRID» slippes 11. oktober til PS4 (testet), XBox One og pc.
