Dette kan være et av vinterens beste spill for blodtrykket – i «ilomilo» er det nemlig ingenting som krever ninjareflekser. Det krever imidlertid at de små grå er aktive, for hele poenget med spillet er oppgaveløsning i tre dimensjoner.
Ilo og Milo er to kompiser som har et hverdagsritual hvor de drikker te sammen, men for at det skal kunne skje må du bringe dem sammen. De befinner seg nemlig på to forskjellige steder i en tredimensjonal «labyrint».
Hver labyrint har én løsning for å bringe de to sjarmørene sammen, og det er din oppgave å finne den. De er plassert på hvert sitt sted og du kan bare kontrollere én om gangen.
Litt for barnslig for målgruppen?
Samtidig er de vanligvis avhengige av hverandre for å komme seg rundt i omgivelsene. Den ene må kanskje fylle inn et hull for at den andre skal klare å gå over, eller på en smart måte overlevere klossen som brukes for å fylle inn hullet.
Klossene i miljøet kan ha veldig ulike funksjoner, noe som gir forskjellige utfordringer og krever spesielle løsninger.
Det krever også at spilleren er flink til å tenke «opp-ned», for det er ikke sikkert at løsningen befinner seg på den flaten du befinner deg. I løpet av spillet blir det bare flere og flere måter å komme seg til de andre flatene.
Om du husker «Kula World», en elsket yndling på den første PlayStation-maskinen, burde du ha en idé om hva du kan forvente.
Utviklerne har vært flinke til å introdusere nye utfordringer og hindringer i løpet av spillets gang. Det gjør at du ikke spiller deg lei av de samme utfordringene – hjernen får nye spor å gå i.
De har også kledd spillet i en herlig sjarmerende estetikk. Det duse lyset og fargepaletten er tydelig inspirert av «Little Big Planet», noe som også går igjen i noen av tekstilaktige plattformene. Krysser du dette med en liten dose av Nintendo-klassikeren «Pikmin», er du ikke langt unna.
Dessverre mistenker jeg at noen i prosessen har misforstått spillet. For historien, som også er oversatt til norsk, er av det barnslige slaget. Og tross spillets sjarmerende og leketøysaktige design, vil jeg påstå at det ikke passer for yngre barn – det blir rett og slett for vanskelig.
Dermed virker det ikke som om utviklerne har vært helt enige om målgruppen. Historien fortelles med tekst til bilder, der teksten minner mest om noe som kunne vært kokt opp til Teletubbies.
Spill som «Little Big Planet» – eller de fleste Nintendo-spill, for den saks skyld – beviste vel at det er mulig å være barnlig uten at det er fordummende?
Det er spillets sjarmerende estetikk og vesen, og ikke nødvendigvis suveren kløkt i gåtene, som gjør at dette er et spill du blir glad i. Det er uvanlig å kle inn et spill av denne typen i en så flott drakt.
Hvis du hadde håpet å utforske helt nye deler av hjernen, er det bare å parkere forventningene med en gang. Samtidig blir du ikke dummere av det heller.
Det er også et pluss at gleden kan deles i to – det er nemlig mulig for to spillere å ta hver sin rolle som Ilo og Milo. Hver spiller gjør sin oppgave i tur og orden mens den andre venter på sin tur – eller opptrer som en aktiv kodeknekker på sidelinjen. To hoder skal visstnok være bedre enn ett.
PS: «ilomilo» er lansert til Xbox 360 via Xbox LIVE Marketplace, og koster 800 Microsoft-poeng (65 kroner). En versjon av spillet er også på vei til Windows Phone 7.
