Da jeg anmeldte «InFamous» for to år siden, var jeg imponert over teknologien i spillet, men noe mindre begeistret over alt det andre som må til for å gjøre et spill fantastisk. Det kunne virke som om utviklerne så seg blinde på hvor fett det var at hovedpersonen Coles kunne sjonglere med strøm – og i farta glemte å gjøre rammen rundt like spennende. Jeg fant aldri helt fram til det lille ekstra som gjorde at spillet hevet seg over en lunken firer på terningen.
Etter å ha vært gjennom oppfølgeren, sitter jeg igjen med noen av de samme, blandede følelsene.
Som sist gang er også her Cole en skikkelig bad ass med superkrefter som unektelig gjør det moro å slå seg løs i New Marais, en sørstatsby ikke ulik New Orleans i både stemning og utseende post-Katrina.
Selv om store deler av byen er oversvømmet av både vann og mutantmonstre, er det ingenting imot den virkelige faren som nærmer seg: Et kjempemonster som Cole bare kan nedkjempe om han blir sterk nok i tide.
Brukerskapte oppdrag
Dermed bærer det ut på en rekke oppdrag for å samle inn mystiske, kraftbringende krystaller. «Infamous 2» er som forgjengeren et såkalt sandkassespill, der du kan velge om du vil utføre historieoppdrag, forskjellige typer sideoppdrag, eller bare sose rundt og drive generell, samleorientert dank.
Nytt i dette spillet, og forsåvidt i sandkassesjangeren ellers, er at også vi kan lage egne oppdrag, som det vil være mulig å gjennomføre i spillet – og dele med andre. Disse er av den noe enklere sorten, der oppdragets premisser dukker opp i tekstform.
De få brettene utvikleren Sucker Punch har lagt inn fra start klarte ikke helt å vippe meg av pinnen, men det skal bli spennende å se om kreative sjeler der ute klare å skape uventet gull.
Akkurat som i forgjengeren måles alle handlingene dine etter hvor gode eller onde de er, noe som «belønnes» med henholdsvis is- eller ildkrefter. I mange av hovedoppdragene får du konkrete valg, der det skilles tydelig hvilke avgjørelser som leder deg ned den gode stien, og hvilken som tvert imot gir deg store mengder ond karma.
Også utenom oppdragene vil du kunne påvirke moralutviklingen, først og fremst ved hvor forsiktig du er med beboerne i New Marais. Det er ikke alltid du klarer å lage en omelett uten å knuse et par egg.
Karmakrefter
Vi er vant til å se Cole mestre sine elektriske superkrefter (selv om også de må bygges opp fra scratch også i dette spillet), men avhengig av om du velger å gå ned den gode eller onde stien vil du også gradvis utvikle henholdsvis is- og ildkrefter.
Disse gir en ekstra piff til spillet, spesielt når du har bygget opp kreftene dine til et respektabelt nivå og kan blande dem sammen til et effektivt sammensurium av overlegenhet. Det er unektelig moro å gli gjennom byen når du har nådd dette nivået – men så var det altså resten av det som må til for å gjøre et spill helstøpt.
Flere ganger tok jeg meg selv i å sjekke mobilen mens kuttscenene rullet over skjermen. Det er et dårlig tegn, når du strengt tatt ikke er interessert i hva som egentlig foregår i spillet. Jeg så alltid fram til å komme igang igjen. Ikke nødvendigvis for å løse de etter hvert repeterende oppdragene, men å herje gjennom byen med de stadig mer imponerende kreftene mine.
Det er bare det lille ekstra som savnes, det lille glimtet av personlighet, egenart og engasjement som kunne løftet «Infamous 2» flere hakk.
