I en post-«Grand Theft Auto IV»-verden er det egentlig vanskelig å bli imponert over det «Just Cause 2» stiller med - et forkastelig plot, platte karakterer, cheesy dialog. Det hele lukter mer av lavbudsjett og b-film enn noe annet.
Men heldigvis har også utviklerne lagt lista deretter. «Just Cause 2» er kanskje ikke et intellektuelt mesterverk, men det er selvbevisst til hundre og sannsynligvis et av de mest spektakulære actionspillene på lenge.
Les også: Vårt intervju med de svenske utviklerne i Avalanche Studios.
ÅPEN LEKEGRIND
Det å kantre en hensynsløs diktator fra en liten, ukjent nasjon i sørøst-Asia er ikke gjort over natta – selv med smaken av revolusjon i luften.
Det eneste du egentlig kan gjøre er å banke på døra til flere av de maktsyke motstandsgruppene og tilby en mer handlekraftig vinkling på problemet.
Temaet er i bunn og grunn cirka like dyptgående som i «Red Faction: Guerilla», selv om politikken kanskje er litt mer aktuell i dette tilfellet.
Bakgrunnen for handlingene dine er imidlertid irrelevant, når dette kun er løs grobunn for spillets virkelige tema: Rendyrket og hemningsløs action.
Den kreative utfoldelsen tar plass på Panau, en øygruppe med ustabilt klima og et omfang på så mange kilometer at Liberty City framstår som en konservativ småby i sammenligning.
Like imponerende som arealet er de varierte miljøene og omgivelsene: Majestetiske og iskalde fjell, øde ørkenlandskap og tropiske strandparadis – alle med utallige mengder militære utposter, småbyer, baser og landemerker til å utforske.
Du kommer med andre ord til å oppleve mye variasjon.
HUMOR OG ACTION
Humor er selvsagt også en viktig del av «Just Cause 2», kanskje best markert gjennom de komiske og smårasistiske skildringene av den ymse asiatiske befolkningen.
Forferdelige aksenter og dialoger tyder på en veldig stereotypisk tolkning, mens morsomme propagandakanaler parodierer diktaturet etter hvert oppdrag.
Det er vanskelig å forsømme humoren helt – selv om du kanskje ikke alltid ler med spillet.
Men som nevnt er det action som står på agendaen, noe spillet oser av fra begynnelse til slutt.
Som leiesoldat får du prøvd deg på en rekke forskjellige handlinger – enten i regi av oppdragsgivere eller av egen akkord.
Siden kaos er en prominent faktor i «Just Cause 2» blir du belønnet for alt av misnøye du måtte skape for staten.
Jo flere eiendeler og propagandaapparater du sprenger til himmels, jo flere oppdrag får du tilgang til – som videre låser opp nye våpen, kjøretøy og områder.
I tråd med ethvert actioneventyr er det også lagt tydelig vekt på opplevelsen framfor utfordringen. Enkelte av oppdragene kan fullføres på korte minutter uten noen spesielt stor grad av ferdighet.
KREATIVE VERKTØY
Som spillere har vi blitt veldig fastgrodd til bakkenivå takket være litt lineær tankegang fra utviklerne.
Det er kanskje nettopp derfor titler som «Crackdown», «Infamous» og «Prototype» appellerer til enkelte av oss – fordi de lar oss traversere konvensjonelle omgivelser på nye måter.
Skal vi gå litt dypere inn på personlighetstrekkene til «Just Cause 2» må vi se nærmere på spillets hovedattraksjoner: Fallskjermen og gripekroken din.
I tandem gir disse deg evnen til å bygge moment i høyden, samt eksperimentere med omgivelser og objekter.
Du lærer fort å beherske samspillet mellom de to elementene, og finner du nok glede av å bruke disse glemmer du praktisk talt muligheten du har til å umiddelbart forflytte deg selv hvor som helst på kartet.
Du trenger heller ikke spille veldig lenge for å skjønne graden av fleksibilitet disse spennende verktøyene tilbyr. Eksempelvis kan du bruke tauet til å binde et uventet offer til en bil, henge fienden etter beina i taket eller dra dem utfor en fjellkant ned avgrunnen.
Det føles nærmest litt som «Gary's Mod» i det du løper rundt og eksperimenterer med forskjellige kombinasjoner av objekter. Det hele blir som en slags lekeplass, og resultatet blir dermed litt hva du gjør det til.
FILMATISK OPPLEVELSE
Blir det litt kjedelig å kjøre jagerfly? Hopp ut av cockpiten og ballanser på flykroppen mens du skyter løs med doble maskinpistoler i det du sneier tretoppene. Eventuelt knyt opp en kar og la han dingle etter!
«Just Cause 2» er ikke redd for å finjustere regler og mekanikker ettersom du spiller – gjerne av ingen annen grunn enn å framprovosere så spektakulære situasjoner som over hodet mulig.
En bil tar eksempelvis en god del skade før den til slutt eksploderer – men kaster du deg ut av den i høy fart vil den umiddelbart forsvinne i et hav av flammer så fort den kolliderer med selv den minste trestubbe.
Ellers tilbyr spillet en rekke spennende scenarioer som inkluderer fartsfulle biljakter ned isete fjellsider, intense dogfights med jagerfly og helikoptre armert med raketter, bombetokter på oljeplattformer – listen er uendelig lang.
Lar du deg imponere av hvordan «Max Payne» og kanskje også «Fallout 3» til en viss grad stimulerer til litt filmmatiske opplevelser finner du lett det samme her.
«Just Cause 2» har en tilsvarende herlig sans for action, med sekvenser som tidvis grenser til ren hyllest av sjangeren.
Spillets struktur er ellers ikke veldig spennende i seg selv – det er hvordan de enkle verktøyene du har til disposisjon gjør selv den kjedeligste jobben morsom å utføre.
I så måte passer uttrykket – du har det bare så moro som du lager selv.
«Just Cause 2» stiller seg i kø etter «Red Faction: Guerilla», «Infamous», «Prototype», «Crackdown» og alle andre spill som noen gang omfavner sandkasse-konseptet.
Biler som eksploderer idét du hiver deg ut av dem, raketter som sneier deg hangglidende gjennom skogen, intense luftkamper med armerte helikoptre og jagerfly, og en avslutning selv Dr. Strangelove ville himlet med øynene over. Kaos er essensen her.
«Just Cause 2» spiller kanskje litt mange av kortene sine tidlig inn i spillet, men det gjør egentlig ikke så mye når kortstokken er såpass stor som den er.
PS: Spillet er tilgjengelig til PlayStation 3, Xbox 360 og PC. Vi har anmeldt PS3-versjonen.
