«Kane and Lynch 2: Dog Days» er oppfølgeren til actionspillet «Kane and Lynch: Dead Men» fra 2007. Spillet fulgte de to hovedpersonene i en krig mot en kriminell liga, og var en kortfattelig opplevelse dominert av hysteri, banning og brutale voldshandlinger.
Det høstet middelmådig kritikk takket være et uinspirert skytesystem og en rotete, kort fortelling. Oppfølgeren gjør dessverre lite for å endre dette.
«Kane and Lynch 2: Dog Days» forteller en historie om to usannsynlig uheldige skurker på rømmen i den kriminelle undergrunnen i Shanghai. Historien utspiller seg som en slags tragikomedie: Tragisk på måten hellet til de to protagonistene aldri snur i deres favør; ufrivillig komisk på måten spillet tar seg selv alt for høytidlig og seriøst i forhold til materialet.
STIL OVER SUBSTANS
Spillet har fortsatt et par selvbevisste øyeblikk hvor det er helt klart at utviklerne har forstått sine egne absurditeter og er med på leken. Under et av scenarioene må du for eksempel rømme naken gjennom Shanghais gater på flukt fra politiet. Du får også ta del i en spektakulær helikopterjakt, hvor historien legger logikk og sammenheng på hylla bare så du kan få godte deg i høyden med store maskingevær.
Problemet er at oppfølgeren aldri er konsekvent med presentasjonen sin. Det er nok dialog og dramatikk her til å overbevise meg om at det hele faktisk er beinseriøst. Og når tonen varierer såpass gjennom opplevelsen, er det vanskelig å se for seg at de danske utviklerne i IO Interactive i det hele tatt hadde en plan.
Det hele starter når leiesoldatene Kane og Lynch, på oppdrag for en klient i Shanghai, kommer i skade for å drepe datteren til en av de største mafialederne i området. Uten å avsløre for mye her, kan jeg si at det sørger for å snøre nøstet fort sammen. Og etter et par skuddvekslinger og konfrontasjoner har de begge surret seg inn et hevnoppgjør som varer spillet ut – alle fem timene.
Spillet drar mye inspirasjon fra klassiske kriminalfilmer, og er «filmet» som en slags amatørrull; stappet til randen med autentiske og overdrevne kamera- og lyseffekter. Utviklerne har gjort alt for å overbevise deg om at det sitter en tredje figur bak kameraet, noe som har en relativt unik og spennende effekt på atmosfæren.
EN KAVALKADE AV ABSURIDTETER, BANNING OG SKYTING.
«Kane and Lynch 2» bygger dessverre ikke opp spenning med verken interessant historie eller nye spillmekanikker. I stedet leder det deg etter nesen, og straffer deg hvis du løper i forkant av regissørens visjoner om hvordan scenene egentlig burde ha utspilt seg. Det kan virke utrolig diktatorisk og begrenset til tider.
Nivåene selv henger relativt dårlig sammen av tilfeldige miljøer, hvor fellesnevneren atter en gang er kasser, pilarer, søyler og lave murvegger. Det utilgivelige dekningssystemet gjør det til tider håpløst å ta en aktiv del i kampen uten å falle død om, spesielt siden det ofte renner fiender inn fra alle bauger og kanter.
Sammenligner vi disse skuddvekslingene med spill som «Uncharted 2», er det ganske overraskende hvor utrolig statisk og kjedelig IO Interactive fremstiller det desidert viktigste elementet i spillet sitt. Du har ikke mye rom til å manøvrere eller være kreativ, og uten nevneverdige eksplosiver eller granater blir verken du eller fienden tvunget inn i alternative spillemønster.
Akkurat som i «Army of Two: The 40th Day» og «Lost Planet 2», blir tipset i «Kane and Lynch 2» å spille spillet sammen med en venn – enten lokalt på delt skjerm eller via nettet. Det er dessverre ingen spennende mekanikker som åpner seg som følge av dette, men du får i alle fall muligheten til å prate og koordinere litt med partneren.
ET GLIMT AV HÅP
Hadde IO Interactive vært smarte, hadde de droppet den bedrøvelige kampanjen helt, og heller fokusert på flerspillerdelen. Her finner du nemlig en samling av stilige idéer og nyvinninger som tar for seg dette med forræderi i grupper av totalt fremmede mennesker. Konseptene er som regel veldig enkle.
I «Fragile Alliance»-modusen, originalt fra det første spillet, handler det om å samarbeide med flere om å ta innta et bevoktet hvelv, stjele så mye penger som mulig og rømme ved hjelp av en bil parkert på andre siden av kartet.
En splitter ny flerspillermodus, kalt «Undercover Cop», introduserer i tillegg et nytt element i prosessen, der en tilfeldig spiller blir utnevnt som hemmelig politibetjent som må jobbe mot gruppa for å redde ransutbyttet.
Prinsippet er at pengene blir fordelt mellom alle spillerne som kommer seg i mål. Jo færre som kommer i mål, desto høyere blir utbetalingen til hver enkelt – noe som gjør det attraktivt for de med de feteste sekkene å kvitte seg med svakere ledd som ikke bidrar like mye. Selv de på toppen av stigen er ikke trygge, så samarbeidet er langt fra å være uten egoistiske undertoner.
Har du noen gang spilt det undervurderte Source-spillet «The Ship», eller holder øye med «SpyParty»-prosjektet til Chris Hecker eller «Assassin's Creed: Brotherhood» fra Ubisoft, vil flerspillerdelen av «Kane and Lynch 2» definitivt pirre med sitt unike konsept.
«Kane and Lynch 2: Dog Days» krever en utrolig dedikert kjærlighet til sjangeren for ikke å sovne bak rattet. Problemet går, på tross av visuelle gimmicker og forferdelig dum kunstig intelligens, aldri på det rent tekniske, men på alt annet. Spillet er rett og slett repeterende og kjedelig, og løfter ikke annet enn langfingeren i et forsøk på å overraske deg.
Flerspillerdelen smører et lag med strategi og psykologi over et ellers begivenhetsløst spill, noe som faktisk er nok til å redde det fra den dypeste avgrunnen. Spørsmålet er om dette alene er verdt tiden din, eller om du blir nødt til å vasse gjennom uendelig mengder med tilfeldige online spill før du mot formodning skulle finne en minneverdig opplevelse å peke til.
NB! «Kane and Lynch 2: Dog Days» lanseres til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 den 20. august. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen av spillet.
