(PressFire.no): «Yakuza»-serien (eller «Like a Dragon», som den nå heter) har utviklet seg til en skikkelig gangstersaga, og om man har tenkt å få med seg hele stasen, må man fort belage seg på flere hundre timers spilling.
Dette nyeste - som jeg fra nå av velger å kun kalle «Like a Dragon Gaiden» - er ment som et slags oppspark til spill nummer åtte, som kommer i januar neste år.
I hovedrollen finner vi Kiryu Kazuma, som vel må være den spillhelten som både har gitt og fått mest juling de siste par tiårene.
Fra starten på PlayStation 2 i 2005, har vi fulgt Kiryus strabasiøse ferd mot toppen og senere fallet i mafia-hierarkiet.At spillene er lagd med et japansk publikum i tankene er det ingen tvil om, verken når det kommer til historiefortelling eller hvordan hele spillet fremstår, men de har blitt enormt populære også her i Vesten i nyere tid.
Spillenes flotte og stemningsfulle gjengivelse av de forskjellige bymiljøene fikk meg til å dykke ned i dette universet under pandemien.
Og jeg ble hekta: Ikke bare føltes det som jeg var på reise til andre siden av jordkloden, men også den rimelig teatralske historien, som byr på vennskap, drama og svik, ofte i bråe vendinger, engasjerte på en måte jeg ikke hadde opplevd ofte i spill.
Jeg er kanskje ikke den aller beste til å prøve nye ting i spillverden (det blir mye bilkjøring), så for meg ble det skikkelig fascinerende å fortape meg i det som nærmest kan kalles såpeopera i spillform.
At jeg alltid har hatt en kjærlighet for såkalte «brawlers» hjelper jo på, men den ofte overdramatiske historien, og de nærmest absurde sideoppdragene har virkelig fanget meg.
Jeg har vært oppslukt av de store konfliktene, felt en digital tåre når følgesvenner faller fra, ledd godt av dårlige vitser og gnisset tenner av hvor absurd og teit det hele kan være, og jeg elsker det.
«Like a Dragon: Gaiden» foregår i 2019, altså et par år etter den veldig dramatiske avslutningen i «Yakuza 6: The Song of Life».
Vår helt har fingert sin egen død og jobber nå som agent i den mystiske Daidoji-klanen under nytt navn.
I spillets første oppdrag er du med som vakt for å sørge for at salget av en stor beholdning med gull til noen geriljasoldater i utlandet går riktig for seg.
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse, men dette går lukt åt skogen, og vipps så vikles vi inn i alt mulig drama, der Kirju blant annet sliter med å holde på sin nye identitet.
Kanskje ikke så rart, i og med at mannen har delt ut knoker til omtrent halve Japans befolkning.
Historien tar ingen store vendinger og følger vante spor om du kjenner serien, men samtidig kommer vi her litt mer inn under huden på hovedpersonen, som absolutt er velkomment.
Hovedhistorien er imidlertid ikke spesielt lang, og utviklerne har forsøkt å bøtes noe på dette med en haug med forskjellige sideoppdrag, med varierende hell. Selv om mange av disse er underholdende i seg selv, har de som regel ikke særlig relevans til figurene eller det som skjer i historien.
Misforstå meg rett: Serien har alltid budt på sideoppdrag i rikt monn, men når så mye av spillet må tilbringes i disse, føles det litt tynt og malplassert.
Nå skal det også sies at dette spillet ble kastet sammen på et halvt år, med mål for øye å fortelle Kiryus historie mellom hovedstitlene. Det selges heller ikke til helt full pris (rundt 500 kroner), så greit nok.
Om du er tilhenger av «Yakuza/Like a Dragon» vil du nok finne deg til rette med én gang.
Hoveddelen av spillet foregår i det fiksjonelle Sotenbori-distriktet i Osaka, et sted «Yakuza»-veteraner har vært opp til flere ganger før.
Rent teknisk er det bygd ved hjelp av spillmotoren «Dragon Engine», som også ble brukt av «Yakuza 6: The Song of Life» og nyversjonen av «Yakuza 2».
I motsetning til det sjuende spillet i serien, som litt overraskende skrotet det kjente slåssesystemet serien var kjent for til fordel for et turbasert rollespill-system, har man her gått tilbake til å dele ut never i sanntid, og det funker slik vi forventer det.
Det diskes opp med to slåssestiler, den ene er den mer tradisjonelle med litt tunge slag og spark, mens den andre kalles «Agent», som byr på duppeditter i ren James Bond-stil.
Her kan man blant annet bruke droner som angriper fiendene, og man har også en klokke med en vaier man kan benytte for å fange og trekke fiendene mot seg.
Det ser ganske stilig ut når man kombinerer dette med lynraske slag og spark, men personlig setter jeg mer pris på den originale stilen fra tidligere spill.
Kan man spillet «Like a Dragon: Gaiden» uten å ha spilt noen av de forrige?
Personlig vil jeg anbefale å i hvert fall spille «Yakuza 6: The Song of Life» først, siden dette spillet gjør en god jobb med å summere sagaen om Kirju på en oversiktlig måte.
Samtidig er det nok tilbakeblikk her til at man får med seg det som har skjedd – nok til at det står seg som en selvstendig spillopplevelse. (Mange av de mest sentrale skikkelsene fra serien finner man kun i mindre roller her).
Men: Samtlige av hovedspillene finnes tilgjengelig enten gratis, eller for en billig penge til dagens konsoller – det finnes med andre ord utallige timer såpeopera, og har du tiden så leverer «Like a Dragon: Gaiden» en historie verd å få med seg for fansen, selv om det lener seg litt mye på sideoppdragene for å fylle ut spilltiden.
Det er bare å knekke i gang, synes jeg.
