Moon

La oss starte med et lite tankeeksperiment: Du er i butikken og spør ekspeditøren om de har et skytespill med en helt OK historie og superglatt grafikk.

Ville du da rynket på nesa idét ekspeditøren slenger Nintendo DS spillet «Moon» på disken? Vel…utrolig nok gjør han jobben sin.

Men selv om «Moon» passer beskrivelsen så betyr ikke det at du burde kjøpe spillet, eller gjør det?

Du, i Major Kanes’ skikkelse, og ditt team er sendt til månen for å undersøke en mystisk dør.

Men når personell forsvinner og radarene tar opp merkelige energibølger, så sier det seg selv at det er trøbbel rundt hjørnet, og at du må ta saken i egne hender.

Historien er nok litt forutsigbar, og hvis du forventer en historie på samme trappetrinn som «Bioshock», så er det på tide å justere forventningene.

Med det sagt, så vil jeg ikke avsløre mer av historien, da den er en viktig del av opplevelsen.

Det spillet har er godt med detaljer. Uheldigvis forsvinner glansen litt når du oppdager de samme boksene, lampene og ledningene i de fleste rom, bare i andre farger. Men hva kan du forvente av et DS-spill?

Det du kanskje ikke forventer av et DS-spill, er den silkemyke flyten i grafikken. Noe som er meget imponerende for et DS-spill. Og når kontrollen er så god som den er her, så kan jeg ikke gjør noe annet enn å kaste to tomler opp mot skyene.

Du bruker stylusen til å se deg rundt, D-paden for å bevege deg og L-knappen for å skyte. Ikke ulikt som for eksempel «Metroid Hunters».

Mer trenger du ikke, og det passer meg midt i blinken, for det siste du vil gjøre er å spille et skytespill med dårlige kontroller.

Du bruker også stylusen til å velge våpen, som det finnes syv av gjennom spillet.

Stylusen bruker du også til å navigere kartet. Kartet viser våpenoppgraderinger, lagringspunkter og mål. Når du beveger deg for å utforske området så vil de stedene du har vært forandre farge på kartet.

På den måten vet du hva du har utforsket og hva du ikke har utforsket.

Av og til vil du komme til hindringer der du ikke kan gå over eller gjennom, som for eksempel små luker eller knehøye kasser som er umulige å hoppe over.

Da er de greit å ha RAD (Remote Access Droid), en liten robot som er slående lik Solid Snakes MK II-robot. RAD er roboten du styrer for å fryse fiender i noen sekunder og for å åpne enkelte laserdører.

Måten du bruker RAD for å åpne laserdørene med, er som dratt ut av eventyrsjangeren, og det er noe jeg elsket med spillet.

Det eneste jeg ikke likte med RAD er at du ikke automatisk plukker den opp igjen når du går over den. Noe som resulterte i mange tilbaketurer for å hente den.

Spillet har mange ulike fiender, men en av de fiendene du vil se meste er ulike versjoner av svevende roboter.

Disse kan være ekstra irriterende, for av og til når du dreper dem så lander belønningen som ekstra ammunisjon eller ekstra liv, på et utilgjengelig rør eller en kasse, slik at du likevel ikke får belønningen.

En annen ting som jeg ikke satte pris på er når du går inn i et rom og du får én fiende venstre for deg og én til høyre for deg.

Dette betyr at det bare er flaks om du ikke blir truffet av fienden bak deg. Jeg kunne tilgitt det hvis fiendene døde lett, men siden begge tåler stor mengder skudd før de dør så er du dømt til å tape liv i slike kamper.

Det føles urettferdig at utvikleren ikke gir deg en mulighet til å takle situasjonen bedre.

Nå har jeg ikke kjørt bil på månen…ennå, men å kjøre på månen er ingen lett jobb, for den håndterer skremmende dårlig.

I steden for å bruke A-knappen til gass og D-paden til å styre bilen, så har utvikleren prøvd å lage en DS-variant av den delvis famøse bilstyringen i Halo. De brukte altså D-paden for å akselerere og stylusen for å styre.

Dette gjør manøvrering rundt eksplosive miner ganske vanskelig, og du vil dø mange ganger med tanke på at bilen tåler svært lite sammenlignet med romdrakten din.

Men det verste er ennå ikke nevnt - for når det gjelder grusom musikk så står dette spillet ene og alene på pallen.

For ikke bare er musikksporene bare syv sekunder lange, og blir dermed spilt om igjen helt til du går inn i et annet rom, men selve «musikken» er som å ha tinitus og flysirene operert inn i øret samtidig.

Redningen er heldigvis muligheten til å skru musikken av. Men det er synd at ikke utviklerne har laget noe annet enn det som burde være et bidrag til lydkanonforskning.

Men når alt er sagt, så ender jeg opp med å gi «Moon» en forsiktig anbefaling. For når et spill blander silkemyk flyt i grafikken med vellykket skyting og eventyrelementer, kan jeg lett se bort fra dårlig musikk og enkelte problematiske skytesekvenser.