De to MotorStorm-spillene som har kommet ut til PlayStation 3 har gitt oss timer med buldrende, skitten racingmoro. Det er feelgood-arkaderacing med en voksen, imponerende grafikk- og fysikkmotor.
Det første «MotorStorm» var klart til lanseringen av PS3 og la på mange måter lista når det gjelder å vise oss hva Sonys next gen-konsoll var i stand til å yte.
Når Sony nå har satt bort utviklingen til Bigbig Studios for å lansere denne franchisen til PlayStation Portable – og senere i år til PlayStation 2 – er det nødt til å bli en helt annen spillfølelse.
EN PSP-LETTVEKTER
Det finnes gode bilspill til PSP, for all del, og hovedgrunnen til at «MotorStorm: Arctic Edge» ikke er ett av dem ligger dels i spillets natur:
Sammenlignet med PS3-storebrødrene er det dømt å bli en lettvekter på alle mulige måter.
Langt verre er det at utviklerne ikke har maktet å smi spillet bedre til å passe PSP-konsollen.
Karrieredelen fungerer bra om det er mye innhold du setter høyest.
Du har hele tiden full oversikt over hvor du befinner deg og hvilke løp som du mangler for å runde spillet.
Introduksjonen er veldig lekker og økte forventningene til selve spillet enda et par hakk. Denne gang har det postapokalyptiske racingsirkuset beveget seg til Arktis, og helikoptre flyr inn bilene over snødekte landskap i introvideoen.
Den samme typen industriell rock pumper ut av de små PSP-høyttalerne som vi kjenner fra MotorStorm på PS3, men allerede her skjønner du at du må innstille deg på lettbrus, knekkebrød uten smør og vegetarkost en hel uke.
Idéen med å flytte omgivelsene fra henholdsvis støvete ørkenlandskap («MotorStorm») og en våt vulkanøy («MotorStorm 2») til et isøde, er veldig god.
Det ga nok også utviklerne en lettere jobb med å skildre banene rent grafisk. Is og snø er lettere å kle et PSP-spill inn i enn ørken, frådende lava og våt jungel.
Etter den første testen fant jeg meg selv mysende foran PSP’en. Bildeoppdateringen, forvirrende små objekter både på banene og rundt, distraherte meg. Dessuten har dette MotorStorm et økt fokus på å gi deg flere alternative baner, snarveier og krevende avstikkere.
Problemet er at «MotorStorm: Arctic Edge» fremstår litt for klaustrofobisk og dårlig presentert. Bigbig Studios har på mange måter gapt over litt for mye, føles det som.
SKUFFER PÅ PSP
Vi har tidligere fått «Ridge Racer» og «Burnout» i versjoner til PSP – spill som lykkes bedre med å gi deg både fartsfølelse og skildre en mer strømlinjeformet opplevelse.
Og akkurat når det gjelder disse stikkordene – strømlinjeformet fartsfølelse – må vi heller ikke glemme Wipeout til PSP.
Her er alt silkemykt og uten den samme graden av stygg, grovskåren grafikk som du ser i dette spillet.
«MotorStorm: Arctic Edge» er aldri i nærheten av å kunne klå disse nevnte titlene.
En annen faktor, som ikke direkte kan holdes mot Bigbig, er at for meg er MotorStorm etter hvert synonymt med PlayStation 3.
Det var her det hele startet, det var faktisk det aller første PS3-spillet undertegnede spilte da vi fikk audiens hos den norske PS3-distributøren – og følelsen av MotorStorm handler mye om rumble i DualShock-PS3-håndkontrollene, utstrakte utfordringer online og skitten, herlig grafikk.
Begge PS3-MotorStorm-spillene skvetter søle, byr på ørkenstorm som nesten etterlater deg med tørrhoste og har en lyd- og bildedel som lager en temmelig unik ramme for et actionfylt bilspill.
«MotorStorm: Arctic Edge» kunne aldri bli noe tilsvarende, men jeg hadde håpet på mer egenart og et spill som passet bedre til PSP-formatet.
NYE KJØRETØY
Spillet introduserer noen nye kjøretøy til MotorStorm-familien, sammen med motorsykler og ATV’er og buggyer vi har sett før, i PS3-utgivelsene.
Snøscootere, brøytebiler og løypeprepareringsdoninger på belter er noen av nyhetene, men er langt fra så morsomme å kjøre som man kanskje kunne tro.
Totalt kan spillet skilte med 24 kjøretøy og 100 utfordringer spredt over åtte baner.
Antallet baner og biler er stort, kanskje for stort i forhold til hva PSP’en kan takle. I hvert fall om man hadde prioritert kjørefølelse og presentasjon litt høyere.
Det nevnte problemet med mangel på flyt og behovet for et tydeligere, mer distinkt banedesign, kunne kanskje vært unngått om man hadde gått inn for å lage et mindre nedsylta spill når det gjelder banedesign og utvalget biler og baner.
Det som er langt mer påfallende, men ikke mindre irriterende, er AI’en hos konkurrentene dine.
Et slags mønster åpenbarer seg raskt i forhold til hvordan løpene utspiller seg. Nesten uansett hvor bra du kjører, ligger du sjelden først etter én runde. Men når du starter siste runde er det som om alle konkurrentene limes fast ved målpassering og du forserer ofte siste runde i ensom majestet.
«MotorStorm: Arctic Edge» var et spill jeg hadde sett frem mot med spenning og entusiasme. De første trailerne og det faktum at landskapet denne gang inviterte til en bokstavelig talt iskald racingramme, appellerte.
Spillet inneholder noen fiffige detaljer, som at du kan utløse snøskred om du kjører taktisk (eller bruker bilhornet), men skuffer på de mer grunnleggende områdene.
Grafisk sett er ikke spillet spesielt pent. Jeg slapp å lete frem titler som Wipeout, Ridge Racer eller Burnout for å sette en standard for hva et godt racingspill til PSP faktisk kan yte. «Gran Turismo PSP» dumpet ned i konsollen min underveis – og da ble det plutselig åpenbart hva «MotorStorm: Arctic Edge» mangler.
Hadde Bigbig fått lov å konsentrere seg fullt og helt om å lage et velpolert PSP-spill, kontra å skulle utvikle både til PlayStation Portable og PS2 samtidig, og brukt litt mer tid med sandpapiret før lansering kunne resultatet ha blitt langt bedre.
PS: «MotorStorm: Arctic Edge» lanseres til PSP 18. september. Det kommer også en versjon til PS2 senere i år.
