(PressFire.no): De siste årene har vi fått en flom av repriser i spillverdenen. Kraftigere maskinvare har åpnet muligheten for å gi kjente og kjære titler en runde med digitalt sandpapir, til glede for gamle fans, nye målgrupper og spillfirma sultne på en kjapp dollarfangst.
Da jeg først hørte at «Need for Speed: Hot Pursuit» fra 2010 skulle få en omgang i sminkerommet, spurte jeg meg selv «hvorfor?».
Bilspill generelt og «Need for Speed» spesielt er ofte produkter av sin tid, og dette spillet er ti år gammelt.
Altså på langt nær nytt nok til å imponere, og heller ikke gammelt nok til å kunne kile retro-nerven.
Skulle en tro.
Dette var «Burnout»-utvikler Criterion Games første forsøk på å lage «Need for Speed», og er av mange rangert som det aller beste spillet i serien i moderne tid.
Det har sine røtter helt tilbake til «Need for Speed III: Hot Pursuit» fra 1998, så det er faktisk en «remaster» av en «reboot» vi snakker om her.
Ga opp fort
Som bilspillfyr var jeg rimelig spent på hvordan «Need for Speed» med «Burnout»-krydder ville fremstå, men da spillet kom for ti år siden, fenget det meg aldri.
På den tiden var jeg kjempegira på et nytt spill i den serien, og da jeg innså at kollisjonene ikke var i nærheten av like tøffe som i «Burnout Paradise» ble jeg ganske skuffet. Legg til en ganske tung arcadefysikk, som jeg aldri ble helt venn med den gangen, og du har et spill som ganske kjapt endte i hylla for min del.
For all del: Jeg har siden anerkjent det som et bra spill, men jeg skulle bli ganske overrasket da jeg fyrte opp den oppussa versjonen ti år senere.
Nyforelskelse
Det har skjedd mye på disse årene. «Hot Pursuit» var i 2010 en stor produksjon, og noe som var ment til å sparke hardt fra seg.
Nesten alle bilene føles like å kjøre, alt foregår på avgrensede strekninger (altså ingen åpen verden) og fiksing av biler begrenser seg til å endre farge.
Ikke spesielt komplisert altså, og tøff er den som hadde lansert dette som nytt i dag.
Derfor er jeg utrolig glad for at akkurat dette spillet er dratt frem fra glemselen.
Enkelt
Hvis du ikke har vært borti spillet før, så handler det kort og greit om å kjøre avsindig fort og vinne løp. I tillegg til motstanderne dine må du også hanskes med politiet som vil gjøre alt som står i sin makt for å stoppe deg.
Går du lei av dette, kan du selv melde deg til tjeneste hos lovens lange arm og dermed snu om på rollene.
Karrieredelen er altså todelt, og siden denne nyversjonen inneholder alt av nedlastbart innhold fra originalen har du mange løp å bryne deg på.
Det går stort sett ut på det samme, men spillet bidrar til akkurat nok variasjon, slik at man ikke går lei.
Jeg vet ikke om det er jeg som er gammel, men av og til er det faktisk fint å kjøre et løp mot klokka, bare for å få et avbrekk fra de sinnsyke politijaktene.
Men vanskelig
For hællemåne. Her gir alle flatt jern. Motstanderne er ikke akkurat på søndagstur, og politikorpset virker å ha fått et helt statsbudsjett til disposisjon for å stoppe deg.
Spikermatter, helikoptre som slipper spikermatter, elektromagnetisk puls som setter deg ut av spill og veisperringer. Gjerne samtidig mens et par politirigga Lamborghinier prøver å dytte deg i autovernet.
Legg til en kraftig strikk som gjør at du aldri får fred uansett hvor fort du kjører, og du blir hvit på knokene etter et fire minutters løp.
Heldigvis har du også et tilsvarende arsenal (ikke helikopterstøtte, da).
Det kan virke som om EA selv fryktet at politifolka i «Need for Speed»-universet ble for aggressive, for i de moderne spillene (fra og med «Need for Speed» fra 2015), byr de jo ikke på motstand i det hele tatt. En fin mellomting, eller muligheten til å justere vanskelighetsgraden på dem, kan være en fremtidig løsning.
Ikke at jeg skal klage på vanskelighetsgraden. Ja, det er ingen søndagstur, men den nevnte strikken kan også havne i din favør. Jeg opplevde en del ganger at motstandere jeg absolutt ikke klarte å kjøre forbi, plutselig mistet motet da det bare var en drøy kilometer igjen av løpet.
Da føles det litt billig, men når jeg får kjøre lynfort på brede landeveier mens jeg drifter i 300 kilometer i timen, så lar jeg slike «hendelser» passere.
Dagsjobb?
Ser vi på det tekniske, så fremstår «Need for Speed: Hot Pursuit Remastered» akkurat slik som jeg husker det fra 2010.
Den gangen fikk det skryt for det visuelle, og det er ganske beundringsverdig hvor lite som måtte til for å få det til funke ti år senere.
Det er bilene som har fått mest kjærlighet. Antall polygoner er det samme, og når man tar dem i nærmere øyesyn, så kan det ikke måle seg med dagens øyegodteri. Greia er imidlertid at man ikke rekker å granske særlig mye når man kjører en Buggatti Veyron i 400 kilometer i timen. Da holder det liksom med noen nye skyggeeffekter, teksturer og høyere oppløsning.
Veibanen ser også litt bedre ut, mens trær og omgivelser har havnet litt i bakgrunnen (i dobbel betydning).
Men om du har lest teksten over, så skjønner du at det ikke er tid til å lukte på blomstene i veikanten, så det går liksom bra.
Hvorfor?
Det er mye underholdning å hente her altså, og det hele toppes med enorm fartsfølelse.
Derfor er det synd at dersom du har en vanlig PS4 eller Xbox One, så klarer ikke spillet mer enn 30 bilder i sekundet.
Jeg forstår ikke at et ti år gammelt bilspill - som det tross alt er gjort såpass lite med – trenger pro-maskin for å vise 60 bilder.
Uansett. Slik er det, og det legger en demper på festen.
«Need for Speed: Hot Pursuit Remastered» byr på en reise tilbake til en enklere tid. Det er politi og røver malt opp med bred Hollywood-pensel.
Mitt lunkne inntrykk av spillet i 2010, oppstod nok fordi jeg sammenlikna det for mye med «Burnout Paradise» som kom to år før. Kjørefysikken er sikkert gjort tyngre for å gjøre det mer «realistisk» en overnevnte og skademodellen er tonet ned for å tekkes bilprodusentene.
Denne pakka byr på mange timers underholdning både alene og sammen med andre (det støtter krysspilling mot andre konsoller), og om du kan leve med det litt enkle konseptet, og noen utdaterte konvensjoner, kan jeg fint anbefale å ta turen hit.
