(PressFire.no): Når vi til daglig ser eskimofigurer på tegnefilm, i spill eller andre fiksjonsverdener, framstilles de som regel i en viss stereotype – en de ofte selv ikke er fornøyd med.
De aller fleste av verdens underholdningsprodukter som inneholder bilder av eskimoer, er laget av andre enn eskimoer.
Den viktigste gleden ved «Never Alone» er den som spillet er laget for å frembringe. Hele produksjonen er skrevet, regissert og produsert av eskimoer, med den hensikt å gi et tilgjengeliggjort, romantisert innsyn i deres egen kultur.
Uthaling
Spillet, med originaltittel «Kisima Ingitchuna», lyser av en autoritet og genuinitet som tilsvarer en ambisjon for eksempel «Assassin's Creed», med sitt «multikulturelle utviklerteam», ikke oppnår i helt samme grad.
Samtidig er dét en sammenlikning som også fungerer motsatt vei:
Når «Never Alone» først og fremst er laget for å gi et dekkende bilde av inuittisk kultur, kunne både bevegelseskontroller og spillmotor generelt ha godt av en teknisk finpuss.
De enkle oppgavene vi møter virker dessuten mer som hindre for å forlenge tiden det tar å runne spillet, enn som god spilldesign.
Ikke alene – helst
I formen er «Never Alone» et helt streit gåtebasert plattformspill, med mulighet for at to kan samarbeide.
Vi spiller som ei lita jente og hennes søte venn, sølvreven. Jenta og reven er ute på tokt for å finne kilden til et mystisk, forferdelig uvær, og møter farer og hindringer på sin vei.
De to har komplementære egenskaper: Jenta kan knuse is med sitt kastevåpen, mens reven kan hoppe og klatre høyt, og har kontakt med naturens ånder og mytiske vesener.
Har du en hyggelig venn eller et familiemedlem å spille med, er «Never Alone», som tittelen tilsier, ekstra kos; fordi det er et kosespill, og kos er best når det deles med andre.
Kosekultur
Som dataspill er «Never Alone» formelt sett helt middelmådig. I stedet for spillmekaniske egenskaper er det dets flotte figurer og farger, landskap og mytologiske motiver, og dessuten jevnlige innslag av intervjuer og filmklipp med ekte inuitter (deriblant spillskaperne) som gjør det til en alle tiders opplevelse.
Spillet baserer seg på et gammelt folkeeventyr om inuitten som ville stoppe vinden, og kan nytes som et behagelig, lettbeint og visuelt vakkert stykke underholdning.
Samtidig er det også pakket med beinharde sannheter. Motivene i historien om vinden er overleverte metaforer tynget med eldgammel visdom.
Gjennom «Never Alone» får vi direkte innblikk i et av de viktigste verktøy for oppdragelsen av generasjoner av barn i snøen i Alaska.
Verdier som solidaritet, samhold og respekt for naturen – for ikke å nevne dens økologiske balanse – beskrives i stolte ord, som åpenbar motsetning til «moderne» samfunns oppvurdering av individ og selvhevdelse. I det samme ligger en implisitt kritikk mot de teknologiske samfunns skyld i klimaendringene.
Spillet forteller om sultne isbjørner og slemme menn, som ethvert annet eventyr, men lykkes likevel i å få meg til å føle på kroppen et par av de utfordringer livet på isen kan innebære, både i fysiske realiteter og mytologiske metaforer.
Hver gang vinden blåser som verst, må man klamre seg til bakken og bli aerodynamisk. Når nordlyset viser seg må man ha på pelshetta si, for det er døde barn som vil spille ball med hodet ditt. Står man på et isflak i vann, må man passe på å ikke drive bort, for da driver man bort.
«Never Alone» er et spill jeg anbefaler alle å spille, enten man er nysgjerrig på inuittenes syn på seg selv, eller om man bare lyster etter et pent plattformspill med nydelige bilder, fine farger, søte figurer, superhyggelig samarbeidsmodus og helstreit moralisme.
NB! Spillet er lansert til pc og Xbox One. PlayStation 4 får 26. november.
