OSLO (PressFire.no): Det var i september i fjor at Kulturdepartementet og daværende kulturminister Trine Skei Grande (V) la ut Spillerom – en dataspillstrategi som skal forme hvordan politikken skal være rundt dataspill som kultur og næring fremover.
Les også: Derfor skal vi følge opp dataspillstrategien.
Se også: Her er PressFires portal for dataspillstrategien.
Sentralt i den nye strategien står Norsk Filminstitutt, som har fått ansvaret for å sette flere av oppfølgingspunktene ut i livet.
I dokumentet som utdeles hvert år fra Kulturdepartementet, det såkalte tildelingsbrevet, hvor NFI får instruksene for hva de skal holde på med det neste året eller så, har dataspill tidligere som regel bare blitt nevnt som en fotnote.
I 2019 ble det nevnt kun en håndfull ganger, av typen «Åja, også skal dere gi noen penger til spillutvikling», men pipen har fått en helt annen låt i 2020.
I år sier Kulturdepartementet at Norsk Filminstitutt ikke bare skal jobbe mer med spill, men at hele instituttet skal prioritere oppfølgingen av dataspillstrategien. Trettitre ganger nevnes dataspill.
For første gang blir også NFI omtalt som «statens forvaltningsorgan på filmområdet og dataspillområdet» – ikke bare som forvalteren av førstnevnte.
Et taktskifte, med andre ord. Godt timet med ansettelsen av en ny direktør som skal overse denne prioriteringen.
PressFire derfor tok turen til norsk film og dataspills høysete ved Filmens Hus i Oslo for å snakke med direktør Kjersti Mo om status på arbeidet og hvordan hun ser for seg norsk spillbransje i tiden fremover.
- Kultur kan bety næring
Mo tok over som direktør for NFI i november i fjor, etter å ha jobbet som direktør for kvinne-, bolig- og foreldresegmentet hos Egmont Publishing. Tidligere har hun jobbet i NRK, hvor hun blant annet var programleder for Puls.
En av de siste tingene Egmont gjorde før hun sluttet var å kjøpe seg inn i spillutvikling – blant annet gjennom investeringer i utvikler Avalanche Studios («Just Cause», «Generation Zero») og utgiver Raw Fury.
Spillsalg blir i årsrapporten til det danske selskapet pekt ut som en av drivkraftene til økte inntekter i 2019.
Den direktøren innrømmer at hun ikke finner tid til å spille så mye spill selv, men kan leende fortelle at hun er et rivjern i «Just Dance» – det eneste spillet hun alltid slår barna i.
Men spill har blitt jobben hennes nå, og oppgaven fremover er å skape vekst i den norske utviklerbransjen. Disse investeringene Egmont gjorde har Mo for eksempel bitt seg godt merke i, og hun bruker det som eksempel på at Norge henger bakpå når det kommer til å stimulere norske private aktører.
- Det er en av tingene jeg tenker vi må ha ambisjon om, å gjøre det mer attraktivt for privatkapital å gå inn i spillnæringen i Norge. Hvorfor kjøper Egmont seg opp i Sverige? Jo, for det er mer profesjonalisert, det er større aktører der, en mer synlig business, men ikke her i Norge, sier Mo.
- Hvorfor satser ikke Schibsted her? Hvorfor gjør ikke Egmont det samme her? Det er det vi må finne ut av, og det tenker jeg det hadde vært gøy å få til.
Hva er det som har endret seg de siste årene? Hvorfor snakker vi så mye om spill akkurat nå, og hvorfor er det et push fra Kulturdepartementet på spillstrategi og NFI som mobiliserer?
- Jeg tror faktisk at det har vært viktig at den forrige kulturministeren har vært opptatt av spill selv. Og statsministeren også.
Mo liker ikke å si at det nå har blitt «stuerent» å spille dataspill. Det blir for enkelt.
- Det er det kjedeligste svaret man kan si, men det er også den forståelsen av at «kultur» også kan bety «næring», at når det kommer til spill så er det helt naturlig å snakke om inntektspotensialer og at det kan bli næring ut av det.
- Det trigger jo også de politiske partiene som har løfta det i form av spillstrategien, og her i NFI har Kaja (Hench Dyrlie, spillansvarlig i NFI gjennom mange år, journ. anm.) spilt en utrolig viktig rolle til å dytte NFI i riktig retning. Hun har vært med å sikre at det er NFI som får sette spillstrategien ut i livet.
- Det er flere ting som påvirker, men så er det jo så enkelt som å se på hvor mange som spiller, også blant voksne. Da er det etter hvert litt rart å ikke ha en politikk eller strategi på det.
Har nå politiske mål på dataspillområdet også
Hva betyr det egentlig at Kulturdepartementet nå omtaler NFI som forvaltningsorgan på dataspillområdet?
- Det betyr at vi ikke bare har politiske mål på filmområdet, men også politiske mål på spillområdet. Det er like mange, til og med. De er egentlig ganske like på ambisjonene, bortsett fra at jeg tror spillmålene er mer oppdaterte, svarer Mo.
- Jeg tror at det på et tidspunkt kanskje blir nødvendig at filmmålene lar seg inspirere av spillmålene.
Mo sier det i tillegg til økt fokus også er blitt lovet en videre vekst hvor det skal følge med mer penger. Det er også en del av målet at det skal knyttes sterkere bånd mellom de mindre aktørene, som spillutviklerne, og de større politiske aktørene, som Næringsdepartementet.
Det foreligger riktignok ikke en konkret plan for dette, forklarer Mo, men at NFI kan være med å bygge opp utviklere til et nivå hvor de kan gå over på næringsordninger som Innovasjon Norge er et mål.
Er dere en trakt hvor dere skal bygge opp og så slippe utviklerne inn til Næringsdepartementet?
- Det er ikke så dumt det, men du kan også si at nederst i den «trakta» så har du de regionale filmsentrene og fondene som også kan gi tilskudd og løfte dem.
- Så er det sånn at det ikke kan være slik at det kun er statens penger som skal gjøre oss store på spill. Det er for å profesjonalisere og hjelpe veksten, å legge grunnlaget. Så det er bare bra at de kommer opp i en størrelse hvor de kommer innafor rammene til Innovasjon Norge.
Har begynt rekrutteringen av egne spillfolk
Internt i NFI er det blitt tatt noen grep for å kunne prioritere oppfølgingen av spillstrategien. For eksempel har det blitt ansatt en person som bare skal jobbe med spill. Bare det er en stor oppgang fra tidligere – hvor bare deler av et årsverk har jobbet med det.
- Men det er fortsatt lite, så det er helt klart et behov for å si «ok, hva er det som skal til for å klare å gjøre det løftet som spillstrategien legger opp til?». Vi har ikke et ferdig svar på det, men det står høyt på agendaen.
- Men vi kommer ikke til å klare å levere på strategien med mindre vi viser at vi mener alvor.
Denne internstrategien NFI jobber med vil legge føringen på hvordan instituttet skal jobbe opp mot både Dataspillstrategien og den kommende Kino- og filmformidlingsstrategien.
Er det et mål at det film og spill skal bli like stort innad i NFI? Skal det bli 87 ansatte som holder på med spill også?
- Jeg vet ikke om det er nødvendig med 87 ansatte på spill, men jeg tenker at det å finne riktig nivå, hva som er innsatsfaktoren, er det vi trenger for resultatene vi skal levere.
- Det er ikke noe mål at spillsektoren skal bli like avhengig av NFI som det filmsektoren er, for å si det sånn. Det er mer riktig å ha den riktige stimulerende rollen.
- Jeg opplever at det er en god dialog med bransjen rundt deres behov, og at det skal være mulig i den dialogen å finne ut hva som er riktig nivå.
- Spillbransjen er forbilledlig
Mo har ikke merket at det er noen betent stemning fra spillbransjen mot den langt større biten av kaka som filmbransjen har fått i årene som har gått, snarere tvert imot. Hun sier hun har opplevd spillbransjen som utrolig takknemlig for at det nå blir gjort noe, og roser åpenheten bransjen viser.
- Også er det en ting jeg synes er bra: Det er en observasjon at det er en del kniving på filmfeltet mellom partene. Spillfolka er mer «nei, vi angriper ikke andre», men argumenterer heller for sine behov.
- Jeg synes det er helt forbilledlig, og det er også en bra strategi for å synliggjøre det de trenger og hva de kan oppnå, og ha en tydelig stemme for det.
- Jeg synes det er mye mer betent mellom de ulike filmformene enn mellom spill og film.
Mo mener også det vil være mye lettere å løfte det økonomiske til spill enn det har vært for film. Et virkemiddel som skal innføres der er større bevilgninger til færre aktører. Likevel ser hun også viktigheten av å støtte mindre aktører i en oppstartsfase for å sikre gode økonomiske rammer.
Og skulle den norske spillbransjen bli så stor som den svenske eller finske og bli «selvdreven», ville kanskje NFIs rolle være å ivareta det kunstneriske aspektet ved dataspill, sier direktøren.
Har det vært deilig å kunne komme inn etter spillstrategien allerede er blitt lagt og bransjen er mette og fornøyde og kan «cruise» på at «nå skal vi ta bransjen på alvor»?
- Det er en veldig bra strategi, det er tydelig definert at det er vi som skal jobbe med den, jeg synes det er en fin portefølje å skulle jobbe med i det audiovisuelle.
Mo er likevel klar på det er mye arbeid. Det å skulle tegne opp felleskapet mellom de ulike kulturformene er likevel noe hun ser frem til å gjøre.
- En ting er at jeg synes det er gøy å jobbe med spill fordi «hvor stort kan det bli?», men samtidig så ser jeg at overføringsverdien er så stor til film. Vi kan hente veldig mye fra spill, for eksempel hvor tett spill er på publikum, forståelsen for finansiering, brukertesting, alle disse tingene som ville hatt en enorm effekt hvis vi hadde greid å få spilt det over på filmfeltet.
- Spill er med på å trekke hele det audiovisuelle feltet inn i «vår tid». Det synes jeg er litt «deilig», ler Mo.
Åpner for å bli spillinstituttet
Vil vi etter hvert se en navneendring fra «Norsk Filminstitutt» til «Norsk Film- og Spillinstitutt»?
- Jeg tenker jo at det er et godt spørsmål, sier Mo.
- Jeg har adressert det lenge, egentlig.
Men hvis dere har like mange punkter på målsetningen…
- «But of course», liksom. Men vi står midt i en strategiprosess, og hele hensikten med den er å si «okay – fellesskapet investerer noen hundre millioner gjennom oss hvert år, hvilken posisjon er det vi bør ha for å bruke disse pengene på en mest mulig kraftfull måte, for å levere tilbake til fellesskapet». Det er det vi skal jobbe mot nå, og spill er en viktig del av det.
- I forlengelse av det, så kan jeg si «okay, dette er posisjonen vi skal ha ti år fram i tid», og da tenker jeg det er naturlig å ta en diskusjon om vi har riktig navn.
- Men jeg tenker at vi må gjøre den veiven først, før vi går inn og sier at vi bytter navn. Strategien må egentlig komme først.
Akkurat hvilke tiltak som kommer til å bli med i den interne strategien som NFI legger opp for å gjennomføre film- og spillmålene, er det for tidlig å si noe om, sier Mo.
- Men at spill blir en viktig del, det kan jeg si.
- Skal ikke late som om spill er film
I vårt arbeide med å se på oppfølgingspunktene i Dataspillstrategien er det mange punkter som allerede er ferdige, og mange som er under arbeid og potensielt er ferdige allerde i år.
Er Dataspillstrategien ambisiøs nok? Kan vi få en situasjon der målene for treårsperioden blir nådd neste år?
- Ambisjonen er å løfte norsk prestasjon totalt sett, og der føler jeg vi har et stykke igjen, selv om vi har mange bra aktører og at det skjer mye bra, så er det et godt stykke igjen til vi har mange nok raketter til at vi kan konsentrere oss om kunsten.
- Hvis tiltakene er riktige og treffsikre, så vil man kunne gjennomføre de og forvalte de over tid, også er det kanskje det som gir resultater. Også kan spørsmålet bli om det er mer man må gjøre, om det handler om mer penger for eksempel.
Hvis NFI føler at sporet blir feil, kan dere iverksette tiltak for å snu retningen, eller må alt komme fra Kulturdepartementet?
- Vi er det rådgivende organet her. Om vi kommer og sier «dette har vi bommet på, og vi bør gjøre dette i stedet», så vil det ikke bli slik at vi setter oss på beina og ikke gjør noe med det.
En stor del av oppfølgingspunktene til Dataspillstrategien må hjemles i en egen forskrift for dataspill som NFI skal utarbeide. Denne skal sendes til godkjennelse hos Det europeiske frihandelsforbundets overvåkingsorgan ESA enten rett før eller rett etter sommerferien, opplyser NFI til PressFire.
En slik forskrift har ikke eksistert tidligere, men spill har heller falt under filmforskriftene.
Hvorfor er det så viktig for NFI å skille ut spill i en egen forskrift?
- Det viktige der er å lage en forskrift som er på dataspills premisser. Ikke filmpremisser. Det er slik det har vært, at man har prøvd å tilpasse og å nesten late som at det er likere enn det kanskje er i en del tilfeller.
- Det viktigste er å si hvilke typer tilskudd som trengs, i hvilke faser er det viktig med finansiering. Spillstrategien peker på at jo, det er viktig med en bra utviklingsfase, men også å ha like god finansiering etter lansering som på lansering. Det kan arte seg helt forskjellig i en bransje som er så annerledes, tross alt. Det er helt andre mekanikker på hvordan man selger, hvordan du jobber med markedsføring og så videre.
- Det blir å ta det på formatets premisser, og ikke late som det er en film.
Mo tenker seg lenge om på spørsmål om det er noe fra filmforskriftene som fungerte bra nok til å bli igjen.
- På en måte er det nesten omvendt, spesielt utviklingsfasen, som burde vært mye mer omfattende på film, egentlig. På et typisk filmprosjekt er utviklingsbudsjettet typ tre til fem prosent. Det burde kanskje vært større der, svarer hun.
I reglene for tilskudd til spill finner vi blant annet Kulturtesten, som blant annet sier at handlingen til verket som mottar støtte skal vurderes ut i fra om «handlingen utspiller seg i Norge eller et annet EØS-land» og at «manuskript eller litterært forelegg er originalskrevet på norsk eller samisk».
Er dette noe som vil endres for spill? Eller vil det være «lettere» å få penger om man lager et spill om vikinger?
- Det er klart, sånn språklig sett så er det vanskelig fordi det internasjonale markedet er stort og man fokuserer der, men samtidig så er jo norsk eksotisk da. At vi ser så tydelig «norske universer» i spill, så tenker jeg at det må jo være fordi det er interessant markedsmessig.
Det er kanskje overraskende mange spill som er satt til Norge, som ikke er lagd i Norge?
- Ja, Norge er jo for mange andre noe eksotisk som kan oppleves gjennom spill.
- Men jeg tenker litt på den listen med vilkårene i kulturtesten, og det er ingen forpliktelser om at man må svare «ja» på alt der. Det skal vurders. Men når det er sagt, så synes jeg det er veldig mange tydelig norske universer som er representert, og det tenker jeg jo må være fordi man ser at det også er kommersielt attraktivt i andre deler av verden.
- Norske medier er utrolig endimensjonale
Hvordan ser du på spill i Norge sånn generelt, om du løfter blikket litt? Den offentlige diskusjonen rundt spill døde litt hen for noen år tilbake da mediene sluttet å dekke det jevnlig.
- Det som er der er ofte knytta til at dette er noe som foregår på gutterommet, synes jeg, også er det litt om kvinnelige politikere som kobler av, sier Mo.
Både tidligere kulturminister Trine Skei Grande (V) og Kulturdepartementets bestilte rapport fra Oslo Economics sier at det er dårlig nytt for spill som næring og kultur at det ikke snakkes om i mediene. Mo er helt enig i denne konklusjonen.
- Jeg synes norske medier er utrolig endimensjonale i sin omtale av spill. Vi har for eksempel hatt flere norske spill som har fått god omtale i The Guardian, Washington Post, som får omtaler som gode kunstuttrykk, mens her i Norge går ordskiftet på sykelig avhengighet, eller gutteromsspillerne.
- Så den forståelsen av spill som kulturuttrykk i samfunnet er veldig lav, og det har for så vidt ofte med hvordan mediene omtaler noe som helst. Jeg har vært veldig på at NRK burde fylle rollen sin mye bedre der.
Som ny i feltet, hva tenker du om den norske spillbransjen? Hvilke styrker eller svakheter har du sett?
- Jeg synes en styrke er at det er et så konstruktivt og godt og åpent miljø. Jeg opplever det som en åpen og ganske takknemlig bransje for at spill plutselig er på agendaen, at det settes av midler og at vi sier vi har ambisjoner om å lykkes med dette her.
- Samtidig så er det smått og sårbart, så vi er nødt til å få noen større og sterkere miljøer som kan dra det opp.
Vil være viagraen for spillindustrien
Hvis alt går etter planen, hvis den raketten som NFI har lyst til å starte, fortsetter, hvor ser du for deg norske spill om ti år? Du nevnte du hadde en tiårsplan?
- Ja, men jeg har bare nå-situasjonen skrevet ned, ler Mo.
- Du kan jo si at allerede i dag så er spilleksporten den viktigste kulturinntekten, da.
Dataspill er blitt Norges største kultureksport målt i kroner og øre. Men også i antallet som konsumerer norskprodusert kultur: Nesten 69 millioner mennesker spilte norskproduserte dataspill i fjor, ifølge en rapport fra bransjeorganisasjonen Virke.
Hva tenker du om rollen norske spill kan ha i forbruket av spill over verden?
- Kultureksport er et ekstremt interessant tema, og noe av det som gir oss en mulighet, som vi snakket om i sted, er Norge som et eksotisk sted å legge spillene til.
- Å bruke Norge som arena eller ramme for sin fortelling. Vi er jo egentlig ganske gode på teknologi, så potensialet finnes jo der for å fronte Norge for verden.
Mo sier hun ikke er så opptatt av at det er staten alene som skal løfte denne eksporten gjennom pengeinnsprøytninger, og sier det må foregå i samarbeid med privat kapital. Samarbeid med utdanningsinstitusjoner for å bygge større utviklermiljøer vil derimot kunne gi uttelling.
- Jeg mener det er et kjempepotensial. Så ambisjonene for internasjonal rekkevidde må være store, men at det er ikke filminstituttet som skal oppnå det, det er aktørene som skal gjøre det.
Men staten er vel ganske glad i inntekter fra utlandet vil jeg tro?
- Ja. Så det er jo all interesse for å få det til. Også synes jeg at den tankegangen om å være en vitaminpille for spill… eller, vitaminpille høres litt slapt ut.
«Du kan si viagrapille i stedet», skyter vår fotograf Jarle inn.
- Haha ja, DET er jo bra, om vi kan ha den viagraeffekten, ikke sant? Da er vi der vi skal være, tenker jeg!
- Også vet ikke jeg per i dag hva som er riktig nivå, hvor mye penger det er snakk om, hvor mange folk, og så videre.
- Men jeg tror det er det som er viktig, å oppnå en forståelse av oppdraget, å bidra til at det skal være mulig. Ikke at vi skal bygge et Statoil for spill.