(PressFire.no): Innsalg og førsteinntrykk er to fryktelig viktige faktorer når en skal kjøpe noe som helst.
Nintendo har egentlig tråkka i baret selv med «Welcome Tour» til Switch 2.
Innsalget er, som navnet antyder, at dette er en «velkommen til din nye konsoll, her er hvordan den fungerer» – som gjør at prislappen, sammen hvor lav den er, føles som et klask i ansiktet.
I Japan heter spillet «An Exhibition of Switch 2 Secrets», som er et mye bedre navn.
Og som forteller litt mer om hva dette faktisk er – et dypdykk i Nintendos nye konsoll, et koldtbord av fun facts om maskinen og hvordan den ble til, og små smakeprøver av hva den er i stand til.
Det er noe merkelig tiltalende med hele pakken, men selv med litt bedre forutsetninger – for eksempel om en ikke ser på det som bare en tech demo – endrer det ikke på faktumet at dette burde fulgt med konsollen.
Det er bedre enn den rene svindlingen som var «1-2 Switch» til fullpris da Switch 1 kom ut, men det er en ekkel bismak når store Nintendo kommer for å klemme myntene ut av de mest ihuga fansene der de kan.
«Welcome Tour» setter deg inne på et expo-område der Switch 2 og alle duppedingsene som følger med presenteres i – til tider absurd – detalj.
Spillet er delt opp i quizzer, småspill og tech-demoer – og du får servert en mengde informasjon i forbindelse med hver av dem.
Quizzene gjør at du kan lese om forskjellige elementer om hvordan konsollen ble til, historien til Nintendo og hvordan teknologien bak fungerer.
Etter hver bolk med informasjon får du spørsmål om det du har lest, som er ganske slitsomt og treigt, men som heldigvis gir noen perler innimellom i form av de feil svarene.
Du samler stempler for å låse opp nye områder, som i praksis består av hver komponent til Switch 2, og i disse er det tematiske teknologidemonstrasjoner du kan prøve ut eller småspill som bruker Switch 2-funksjonene.
Tech-demoene lar deg for eksempel se hvordan 4K skiller seg fra de eldste Nintendo-konsollene, hvordan ristingen i kontrollerne er så skarp at de kan brukes som høyttalere eller hvordan konsollen kan bruke avanserte teknikker som DLSS for å gjøre bildet skarpere.
Spillene på sin side kan være så enkle som at du må bruke kontrolleren i musemodus og unnvike fallende bomber eller et enkelt FPS-spill som bruker musestyring.
Det er noe søtt å se Nintendo lage en haug med 123spill-aktige musepekerspill på denne måten, men med puss og gnikk som gir en ekstra høyde på det hele.
Det lille spillet der du skal flytte musepekeren unna får flere versjoner etter hvert som du greier de andre (en av de krever at du styrer to musepekere på én gang), og en variant av finger-«Twister» der du skal trykke på ti punkter på skjermen samtidig er merkelig skøyalt.
De fleste spillene er likevel ganske banale og enkle, selv om de stort sett er ok morsomme.
Og det er egentlig gjennomgående her. «Welcome Tour» er sjeldent over «ok» når du spiller det, som blir slitsomt i lengden.
«Welcome Tour» sin styrke er derimot i å fortelle om Switch 2 og prosessene som gjorde at den ble som den ble, og hvordan den fungerer.
Da Nintendo ga ut sine VR-briller i «LABO»-serien på Switch for en del år siden, ble jeg helt satt ut av hvor langt selskapet gikk for å forklare hele konseptet.
I lange sekvenser forklarte, illustrerte og demonstrerte de hva greia med VR var, hvordan teknologien fungerte, hva plusser og minuser med forskjellige varianter var – og hvordan de hadde kommet fram til slik de gjorde VR.
Det var, helt oppriktig, den beste gjennomgangen av VR som er gjort – av et selskap som bare stakk tomlene så vidt ned i det.
Slik er det også med «Welcome Tour», som i et øyeblikk viser deg musestyring – et nytt og spennende konsept, forsøker Nintendo å gi inntrykk av – før du i det neste får en innledning og demonstrasjon i hvordan DLSS, VRR og HDR fungerer.
Fra å forsøke å kjenne former på bordet med ristingen i kontrolleren og en demonstrasjon der du skal riste på marakas, går vi rett til snakk om Tensor-kjerner i Nvidias nye chip og maskinlæring og ray tracing.
Det er en whiplash av informasjon, men som heldigvis legges fram på en såpass forståelig måte at selv mine foreldre hadde skjønt greia.
Det er faktisk utrolig interessant å se hvordan DLSS fikser bildet i spill. Det er oppriktig kult å se effekten av konsollens VRR-skjerm på variable bildeoppdateringer.
«Welcome Tour» er både en flott introduksjon til Switch 2, og en kikk på «hemmelighetene» bak konsollen. Det er noe skikkelig appellerende for de som synes sånt er kult her.
Nintendo er åpenbart fryktelig stolt over arbeidet de har gjort med konsollen når de lar spillerne dykke inn i røntgenbilder av chipper, plastikksammensetninger og snakk om hvordan de sydde sammen håndstroppene på en spesiell måte.
Ofte stripper de ned konsollen til grunnkomponentene for å fortelle at de brukte mye tid og arbeid på bittesmå detaljer.
Innimellom er de til og med merkelig ærlige på ting som ikke fungerte, og på at de kanskje ikke har valgt det aller beste alternativet med Switch 2.
Joy Con-kontrollerne har en minimal glippe inn mot konsollen, fordi ingeniørene innså at om de lå helt inntil, så var det lettere å knekke de av! Pro-kontrolleren er nå i et sømløst plaststykke fordi den gamle fikk så mye hånd-dritt i sprekkene!
Nintendo er også det eneste spillselskapet som i samme utpust kan snakke om hvordan de har designet chippen som filtrerer ut støvsugerstøy fra mikrofonen på konsollen og så bare «åja, vi lagde forresten en radio som sendte lyd via lyspærer i 1971».
Rent personlig elsker jeg at de har tatt seg tid til alt dette, for det er en større og større mangel på kunnskap om hvordan spill og maskiner lages i disse dager – som har begynt å manifestere seg i utrolig slitsomme interaksjoner i sosiale medier.
At Nintendo drar på seg lærerstøvlene på denne måten er utelukkende positivt.
Og nettopp derfor er det så trist at dette ikke bare fulgte med konsollen.
Hvor mange hundretusenvis av barn og unge voksne som aldri visste noe av dette hadde spilt seg gjennom og kanskje fått litt mer innsikt i hvordan pølsa ble laget? Som kanskje ble litt inspirert til å følge spill tettere?
«Welcome Tour» er godt nok produsert, inneholder utrolig mye artig informasjon, er oppriktig lærerikt og har interessante teknologi-demoer. Det er også ulidelig treigt og til tider håpløst banalt.
Innsalget er vrient. Kanskje umulig for mange.
Spillet er også en diger reklameplakat for det svindyre tilleggsutstyret som ble lansert sammen med den svindyre konsollen, noe som – i likhet med «Astro’s Playroom» – gir enda litt mer bismak i kjeften.
Er det verd 109 kroner? Joda, kanskje det.
Men det burde ikke koste det.
