Det er Mesterliga i luften på Old Trafford. Solskjær-sangen runger på tribunene gjennom det meste av kampen, og Manchester United slår Valencia komfortabelt i Champions League-gruppespillet. Det meste føles dermed riktig for en uhelbredelig United-supporter.
Vinnermålet kommer på typisk «Pro Evo»-vis; Scholes slår et luftig innlegg som dupper ned bak det ryggende, forsvarende laget – og rett på hodet til Wayne Rooney som stanger den i krysset fra sju meter. Deilig!
Det er slike øyeblikk som gir Pro Evolution Soccer følelse .
Som fotballspill har denne serien ofte vært best på slike aspekter av opplevelsen, mens «FIFA» er mer overflate, til tider mekanisk og animasjonsfiksert, samt stiller krav om at du må mestre knappesekvenser mer enn selve fotballen som spilles.
Når Konami i vår innrømmet at de har laget underlegne «PES»-spill de siste årene sammenliknet med konkurrenten, og samtidig forskutterte de største, mest omfattende endringene til serien noensinne, ble mange spente og nysgjerrige. Noe slikt forplikter – og kunne potensielt vært spikeren i kista for «PES»-serien om man feilet grovt i dette ambisiøse forsøket.
SOLSKJÆR PÅ REPEAT
Spillet innfrir en god del av lovnadene fra pressemeldingene. Konami har tatt flere skritt i riktig retning. Følelsen av «PES» er der fortsatt. Og på toppen av det hele er 360-graders frihet, som ble introdusert i fjor, blitt bedre implementert samtidig som grafikken har fått seg et løft.
Det er fortsatt et stykke igjen til «FIFA 11» når det gjelder utseendet, et element av spillet som er nesten uviktig for «PES»-fanatikerne mens tilhengere av «FIFA» raljerer over «hvor stygt PES er».
Slik har det vært i alle år, og det kommer også til å havne i ymse kommentarfelt og forumer også denne høsten.
LOL. Skjønner ikke at noen kan gidde å spille PES, ass. Det er så mye døllere enn FIFA. Kompisene mine og jeg ler av PES!
Sånn. Da har vi selv startet «den fotballfaglige spilldiskusjonen».
For det er utvilsomt mye følelser i fotball, og minst like mye når det gjelder fotballspill. Fiendskapet mellom EA og Konami er nok litt medieskapt og overdrevet, men begge selskapene hevder at de har et overlegent produkt som knuser konkurrenten i hyllene denne høsten. Slik de gjør hvert år. Det betyr vel at en av dem lyver - eller går det faktisk an å sette pris på begge spillene, og på litt mer nyansert vis innse at de begge har sine styrker og svakheter?
Vi startet anmeldelsen med Champions League, United mot Valencia og Solskjær-sangen. Denne matchen beskriver for meg både hva som er bra og hva som ikke er det med «Pro Evolution Soccer 2011». Scoringen til Rooney fører til flere sterke gledesutbrudd fra sofaen enn i «FIFA 11»-sammenheng, og du sitter alltid der med kontrolleren og tenker at det var du som scoret. Rooney, Scholes og resten av gjengen utførte bare det ditt fotballfaglige mestersinn hadde planlagt. «Pro Evo» er på mange måter mer fotball enn «FIFA»-spillene. Da kan man leve med at stadionene ser klinisk sterile ut – eller at man mangler EA-jukeboksen med 50 lisensierte pop-hits.
Samtidig er det noe tragikomisk når du oppdager at Konami har nøyd seg med kun et par supportersanger til hver av storklubbene. Solskjær-sangen kommer til å hjemsøke deg om du har tenkt å tilbringe tid med «PES 2011» og spiller mye som Manchester United. Utvikleren har imidlertid gjort noen smarte grep, fått pumpet litt autentisitet inn i spillet – detaljer som at du nå hører treneren rope «get back!» fra sidelinja. Men det er ikke med full overbevisning når kommentatorene, supportersanger og tilrop fra benken allerede etter kort tid blir en repeterende irritasjonsfaktor.
FORMIDLER SELVE FOTBALLSJELA
Ett element som Konami lovet å adressere er at antallet animasjoner skulle kraftig opp – og grafisk sett skulle spillerne fremstå mer virkelighetsnære. Dette er en forbedring som både vises og merkes godt i praksis, og som på mange måter er med på å forsterke sjela i «Pro Evolution Soccer 2011».
«PES» handler om å gi deg som spiller initiativ til å opptre med et klokt fotballhode, prøve på dristige gjennombruddspasninger og frekke innlegg. Når alt flyter i «Pro Evo», er det nesten som å se Arsène Wengers «The Beautiful Game»-filosofi i praksis. Og med flere animasjoner under panseret ser du spillere ta imot ballen med hofta eller ved hjelp av en skulder, og deretter kjempe for å få kontroll over ballen. Dette er forsterket i år – og er veldig kledelig.
En annen nyvinning som er med på å gi deg følelse , er målerne over og under spilleren – som gir deg indikasjoner på hvor slitne de er og ikke minst; hvor harde pasningene du slår er. Førstnevnte funksjon kan skrus av i menyene, mens pasningsindikatoren fremstår som et nyttig verktøy under kampens hete.
På mange måter er det meste ved «PES 2011» hakket svakere enn «FIFA 11», i hvert fall det som gjelder grafikk og detaljer, men «PES 2011» har definitivt tatt sjumilsskritt i forhold til å skru sammen et spill som matcher «FIFA» på flere områder.
Og i år fungerer til alt overmål også onlinespillingen slik den er ment å gjøre. Dette har vært et sørgelig kapitel for «Pro Evolution»-spillene de siste årene, og en viktig grunn til at spillet ikke har høstet toppkarakterer på denne konsollgenerasjonen. I fjor forenklet Konami prosessen med å komme deg inn i online-lobbyene, men spillbarheten var dessverre ikke strømlinjeformet nok. I år er prosessen ytterligere forenklet slik at du bare kan trykke deg gjennom noen menyer og på få sekunder være klar til avspark.
Hovedvekten i onlinespillingen er lagt til rangerte kamper, der motstandere pares sammen basert på poengene du drar med deg gjennom de andre modusene i «PES 2011». Men Konami har lagt til rette for at du kan opprette kamper som passer dine preferanser – lage lobbyer for venner eller droppe rangerte kamper, om du føler for det. Nye lisenser, som den Søramerikanske klubbturneringen Copa Libertadores, og Bayern München bidrar til å gi deg flere lag og turneringer med rot i virkeligheten. Rosinen i pølsa er imidlertid Champions League-turneringen, som du bare finner i «PES 2011».
Denne turneringen er perfekt i spillbar form og er forbundet med mange varme følelser for fotballidioter. Men til neste år bør Konami bla opp og sikre seg flere lag. Selv om du selv kan endre tullenavnene fra North London til det litt mer kjente Arsenal, vil noe så banalt som at de fleste lagene er representert med fantasinavn være det billigste og mest håndfaste argumentet fra «FIFA»-fanboys som kanskje nå føler seg truet av et revitalisert «Pro Evolution Soccer».
Man får fort déjà vu når man har anmeldt noen årganger av «FIFA» og «Pro Evolution Soccer», for forskjellene mellom disse to seriene har nærmest vært konstant de seneste årene. «FIFA» er fetere, mer polert, har bedre grafikk og er skreddersydd for massene – mens «PES» er sjel, følelse og har en knallhard kjerne med fans som med en nostalgisk tåre i øyekroken har måttet se at deres favorittspillserie de siste årene har sakket akterut i forhold til konkurrenten.
I år har imidlertid Konami lykkes med å revitalisere og oppgradere «Pro Evolution Soccer». De er ikke helt i posisjon til å klå EAs FIFA-serie enda, men er fryktelig nærme. Der «Pro Evolution Soccer 2011» glitrer i forhold til «FIFA 11» er i øyeblikkene der du prøver på spektakulære pasninger, innlegg eller avslutninger – og der utfallet er at du føler deg som en Messi eller Ronaldo i sofaen.
Det er ikke støttehjul, en velsmurt grafikkmotor eller fancy animasjoner som gjør jobben for deg, det er du som får muligheten til å score årets fineste mål. Og det gjør du i «Pro Evolution Soccer 2011».
NB! «Pro Evolution Soccer 2011» lanseres 7. oktober, og slippes til PlayStation 3, Xbox 360 samt PC. Senere denne måneden slippes også versjoner til PlayStation 2, PSP og Nintendo Wii. Vi har anmeldt PS3-versjonen.
