«Ratchet & Clank: A Crack in Time» er egentlig den avsluttende delen i en slags trilogi.
I slutten av det første spillet på PS3, «Tools of Destruction», blir Clank kidnappet, hvor Ratchet i den andre og nedlastbare delen, «Quest for Booty», klarer å spore ham til en gigantisk og mytisk klokke.
I den siste delen av trilogien handler dermed mesteparten av spillet om å fullbyrde gjenforeningen med Clank. Men Clank trenger kanskje ikke å reddes? Han kan nemlig vise seg å spille en stor rolle i puslespillet.
STØRRELSEN ER IKKE ALT
Der «Tools of Destruction» var nesten minimalistisk i Ratchet-sammenheng, spesielt med tanke på hvordan de siste utgavene på PS2 var, så er «A Crack in Time» på vei mot «større og mer»-filosofien slik vi kjente dem på forrige generasjon.
Rollespillelementene, hvor du kan bygge på og modifisere våpen, er tilbake. Så jo mer du bruker et våpen, jo bedre blir de.
Samtidig kan du finne plantegninger for å bygge ut med nye funksjoner eller egenskaper. Eksempelvis vil du kunne endre på hvordan bomber eksploderer, eller få dem til å fungere som miner og tidsinnstilte bomber.
Det som er nytt, er muligheten til å utforske verdensrommet på egenhånd. Du kan nå fly mellom planetene. Samtidig kan du utforske galaksen og det den måtte by på – for det er mye mer enn bare hovedplanetene som er interessante nå.
I hvert «solsystem» har du flere mindre planeter og måner som alle har små ekstraoppdrag. Disse planetene og månene er frivillige, men tilbyr den møysommelige mange ekstra timer med ekstra underholdning.
Verdensrommet rommer mer enn bare planeter, du kan for eksempel også fort ramle borti en «jomfru i nød», som du selv kan velge om du vil hjelpe.
CLANK - FOR DE SMÅ GRÅ
Av nyheter så spiller Clank også en annen rolle enn tidligere - han har fått muligheten til å manipulere tid.
Noe som Insomniac har brukt for å tilføye spillet med litt hjernetrim.
For at Clank skal ha progresjon i historien, så må han løse noen plattformbaserte gåter som involverer å manipulere tid.
Det vil si, ikke så mye manipulere som å ta opp handlinger i flere omganger. For å trykke på flere knapper samtidig må du ta opp flere versjoner av Clank. Men hvordan du gjør det, og i hvilken sekvens du tar opp spiller en nøkkelrolle for om du klarer å fullføre gåten.
Det fine er at om det blir for vanskelig for deg, så kan du hoppe over gåten, men du får ingen belønning.
Gåteelementet er et fint avbrekk i den ellers ganske actionorienterte Ratchet-delen, som også har tilslag av hjernetrim i enkelte sekvenser. Men det er ingen tvil om at vanskelighetsgraden har blitt biffet opp en liten grad.
At Insomniac også åpner for et åpnere spill er allikevel ikke bare positivt, for om de gir med den ene hånda, så tar de med den andre. Noen ganger kan det være litt irriterende at du plutselig må spille en seksjon med Clank mens du mest hadde lyst å spille Ratchet.
Det må nødvendigvis være sånn for at historien skal gå sin gang, men det kan allikevel være litt frustrerende om du hadde mst lyst til å fly rundt med jet-boots mens du er væpnet til tennene.
Det er også mer utfordrende enn «Tools of Destruction», noe som sikkert kan virke avskrekkende på noen, men det er veldig ofte mulig å velge hvor mye du har lyst til å gjøre selv.
BLANKERE PELS
Grafisk sett har serien også blitt oppgradert.
Bare siden fjorårets «Quest for Booty» har det skjedd mye med spillmotoren.
Lyseffekter, teksturer og Lombax-pels, samt miljøene har aldri sett så bra ut.
Men det har dessverre sin pris; den silkemyke hastigheten på grafikken vi har lært å forvente fra Insomniac kan få seg en ordentlig trøkk når det skjer mye på skjermen samtidig, noe som resulterer i lite tiltalende lugging.
Heldigvis påvirker det sjelden spillet i stor grad, så det er ikke noe stort aber dette her, men Naughty Dog har med «Uncharted 2» vist at vi ikke trenger å venne oss til den slags.
Denne versjonen av Ratchet & Clank har også et større fokus på historiefortelling en tidligere, noe som er en velkommen motivasjon for å spille. Insomniac har tidligere gått rundt grøten når det gjelder bakgrunnen til Ratchet og Clank, men med dette spillet hopper de virkelig ned i kjernen.
Det er kanskje på tide vil jeg si. Etter syv spill er det nok på tide at mer bakgrunnshistorie blir avslørt.
Både Lombax-rasen og Clanks skjebne blir utbrodert mer direkte enn tidligere, og gir denne gangen et bedre inntrykk av å ha et komplett univers som rammeverk i serien.
«Ratchet & Clank: A Crack in Time» er stort og flott, men problemet er at det gir en distinkt smak av déjà vu.
I store deler av spillet føles det som om du har spilt det samme spillet før. Og det er ikke så rart, for Insomniac har endelig fylt neste-generasjons-Ratchet med mye innhold som var med i forrige generasjons Ratchet-spill. Flere av elementene som var i PS2-versjoner er tilbake, og jeg får litt følelsen av at Insomniac går i sirkler.
Sannsynligvis er dette det beste spillet i serien, men det er denne smaken av å spille et spill du har spilt før, da.
I et spillmarked som kan se ut til å ha vist ryggen til plattformspill uten mørke figurer og dystre temaer, så er det svært velkomment med et uanstrengt, humoristisk og fargerikt kosespill som er smekkfullt i sjarm. Så kan bare høstmørket komme, jeg er i alle fall klar.
