(PressFire.no): Ikke akkurat et dimensjonshopp for den seiglivede serien.
Det er snart to konsollgenerasjoner siden man først fikk stifte bekjentskap med «Ratchet & Clank», plattformspillet med romrotta og roboten hvor man reiste rundt og oppdaget nye planeter.
Siden den gang har vi blitt eldre og forhåpentligvis litt klokere, selv om TV-spillheltene fortsatt er med oss, klare til å erobre nye generasjoner.
Mye føles derimot velkjent, velprøvd og veletablert i «Ratchet & Clank: Into the Nexus», det siste kapittelet i den såkalte «Future»-serien.
Dingser for enhver
Det som definerer Ratchet & Clank har alltid vært de spinnville snurrepiperiene, sinnssyke fremtidsvåpen armert med for eksempel discomusikk eller virvelvinder. Utvikler Insomniac har ved flere anledninger forsøkt å videreføre dette varemerket i sine andre spill («Fuse», «Resistance»-serien) men tar den aldri så langt ut som de gjør med lombax-en.
Her er en muskedunder som forvandler fienden til snømenn, hansken som kaster granatregn og geværet som skyter sorte hull. For ikke å snakke om mitraljøseroboten Zurkon.
Før vi går videre, la meg først påpeke at jeg har begrensa erfaring med de to forrige spillene, «Tools of Destruction» og «Crack in Time». Mitt forrige møte med serien var i form av det nedlastbare «Quest for Booty», altså spillet som nå har pløyd vei for «Into the Nexus». Her anmelder vi med andre ord en fire til fem timer lang nedlastbar sak, ikke et fullverdig butikkspill.
På overflaten er det derimot lite som vitner om at «Into the Nexus» er noe annet enn et verdig tilskudd i Insomniacs actionplattformsaga, der man hopper og svever gjennom fargerike, interplanetariske omgivelser. Det ser ikke like flott ut som det gjorde for noen år siden, spesielt ikke i møte med den neste generasjonen av spillkonsoller, men lever ufortrødent videre på sitt sjarmfulle design.
Etter et par timer med «Into the Nexus» er det heller andre svakheter som stikker seg mest ut, som det trauste utvalget av gåter og plattformutfordringer.
Trygg underholdning
Dette er også kjernen av problemet jeg har med «Into the Nexus» som spill: jeg har vært borti varianter av samme gåter og utfordringer før.
At spillet benytter samme tekniske grep som i tidligere «Ratchet & Clank»-spill er naturlig, og det funker dessuten som det alltid har gjort, men det i seg selv er også grunnen til at de store øyeblikkene uteblir.
Det er bare noe trøtt og traust over å besøke de fire ikke så veldig ulike planetene, alle med sine faste porsjoner skyting, hopping og pedagogisk gåteløsing. Mellom disse innslagene møter man selvfølgelig diverse raringer med sine respektive sjargonger, så vel som det repertoaret av vitser de har å by på.
Men er det noe de bløte ordspillene og slapstick-humoren makter å kommunisere, så er det at dette er et spill som primært er mynta på barn og ungdom. Her får man servert en lett fordøyelig historie om å måtte samarbeide med fienden for å slå tilbake en verdensutslettende trussel, og ikke så mye mer enn det. Krydra med et godt norsk stemmeskuespill er dette mer enn ålreit stoff på innholdssiden.
Det mest kjipe er snarere at spillets såkalte dimensjonshopp, små plattformsekvenser med Clank i hovedrollen, ser helt dønn like ut som 2D-brettene i «Super Mario Galaxy». For ikke å snakke om at konseptet om å endre retning på tyngdekraften er nøyaktig den samme – trykker man opp, flyr figuren opp, trykker man ned, og så videre.
Misforstå meg rett, disse nye brettene er faktisk blant spillets høydepunkt. Dissonansen oppstår først når det slår meg at det mest velfungerende nye spillelementet i konsekvens er sakset fra en annen utgivelse.
Jeg vil påstå at sånt danner et lite skår i gleden.
Over på et blunk
For en hardbarka «Ratchet & Clank»-fantast kommer kanskje «Into the Nexus» akkurat som bestilt. Her er bløte vitser i fleng, eks antall kreative våpen, tøysete biroller underveis i handlingen, samt et par nye omgivelser å boltre seg i. Som tidligere nevnt: Det som har funka i de andre spillene, funker jevnt over på samme måte her.
Spillet gir deg for eksempel klare insentiv til å samle valuta for å oppgradere eller kjøpe våpen, og klarer på den måten å holde på en viss interesse hele veien igjennom. En vilkårlig oppgradering av et velkjent våpen kan gi det helt nye egenskaper, som å sveve fienden i løse lufta.
Å stille med kraftig oppgraderte våpen til de få bosskampene som virkelig skrur opp tempoet på skytinga, bidrar dessuten til å dytte spillopplevelsen mer i retning av det spektakulære.
Men bare i retning av det.
Det hele er over på fire-fem timer, to av disse er kanskje fylt med noe genuint engasjerende, mens resten er gammelt nytt hvis man noensinne har brukt tid på forgjengerne. De nye 2D-brettene med Clank forsøker desperat å mikse opp flyten, men er samtidig for tydelig inspirert av den flere år gamle plattformperlen «Super Mario Galaxy» til å imponere.
I denne omgang er det i det hele tatt mye som vitner om mangel på overskudd fra utviklerens side.
«Ratchet & Clank: Into the Nexus» slippes til PS3 15. november.
