(PressFire.no): Femti prosent robot, femti prosent politimann. Hundre prosent blankpolert rumpesparker.
Etter over 35 år forblir RoboCop en av filmhistoriens kuleste actionhelter, og et ekte åttitallsikon. For kort tid siden så jeg tilfeldigvis en omfattende dokumentarserie om produksjonen av den første RoboCop-filmen, som understreket hvor mange spesielle omstendigheter som måtte til for at noe så oppviglersk kunne bli laget i 1987.
Filmproduksjonen var ute av kontroll på en måte man aldri i verden ville ha sluppet unna med i dag, med konstante konflikter og elleville action-sekvenser iscenesatt uten nevneverdig hensyn til skuespillernes sikkerhet.
Den nederlandske villmannen Paul Verhoeven gikk så mye lengre enn noen var forberedt på, og iscenesatte grenseoverskridende voldsomheter av et format som fikk den amerikanske sensuren til å sette morgenkaffen i vrangstrupen.
En sarkastisk, sosial satire der Reagan-æraens USA ble skildret som en dystopisk fasciststat, alt forkledd som en futuristisk actionfilm der skurker blir skutt rett i tissen.
Fun fact: RoboCop ble sensurklippet istykker med fire minutter før den ble godkjent med streng attenårsgrense på norske kinoer, mens RoboCop 2 (1990) ble totalforbudt her hjemme.
Ynkelige RoboCop 3 (1993) ble et nakkeskudd for hele filmserien, frem til den intetsigende nyinnspillingen med svensken Joel Kinnaman kom i 2014 – men for min del finnes det bare en ekte RoboCop-remake.
I årenes løp ble det sånn ellers produsert to tegnefilmserier for barna, flere tegneserier, en kanadisk TV-serie, en miniserie og selvfølgelig flere RoboCop-dataspill. Men langt fra mange nok, og ingen levde helt opp til potensialet.
Det siste kom for tjue år siden, og ble skapt av studioet bak Superman 64. Så ikke akkurat superbra.
Det føles ikke nevneverdig mer lovende at RoboCop: Rogue City er skapt av utvikleren bak tidløse mesterverk som 101 Shark Pets, Weekend Party: Fashion Show og Hubert the Teddy Bear: Winter Games, men her er vi nå.
Det polske studioet Teyon har ikke et rulleblad som inngir kjempestor tillit. De startet opp med billigkurv-spill på PC og Nintendo DS, før de slo til med lisenstitlene Rambo: The Video Game (som toppet mange kåringer over årets verste spill i 2014) og Terminator: Resistance (2019).
Sistnevnte er et åpenbart referansepunkt når vi snakker om deres storsatsning RoboCop: Rogue City, som er usedvanlig ambisiøst i forhold til deres tidligere meritter - men fortsatt en små-skranglete lavbudsjettproduksjon etter de fleste andre målestokker.
Med lave forventninger kommer heldigvis positive overraskelser, for RoboCop: Rogue City viser seg faktisk å være en opptur.
Det er kanskje ikke et stort kompliment at dette er tidenes beste RoboCop-spill, men det er beundringsverdig at teamet på Teyon har lagt så mye flid i å være trofast mot de to første filmene i serien.
Rogue City har ikke en like skarp satirisk brodd som den første filmen, men er åpenbart skapt av folk som er oppriktige fans. At dette er et lidenskapsprosjekt gjør det lettere å unnskylde de tekniske begrensningene, og det faktum at de har prøvd å få til veldig mye med åpenbart begrensede ressurser.
Så lenge man aksepterer at dette er et beskjedent AA-spill og ikke en storproduksjon som kan måle seg med Spider-Man 2, da tipper jeg at de aller fleste vil bli gledelig overrasket over alt RoboCop: Rogue City byr på.
Og før vi fortsetter: det viktigste av alt. ja, ingen fare. Man kan skyte skurker rett i tissen her. Blir ikke ekte RoboCop-stemning uten penistrauma.
Det som ved første øyekast kan se ut som et straight skyte-galleri i Time Crisis-stil viser seg isteden å være en betydelig mer innholdsrik opplevelse. En allsidig førstepersonskyter med sporadiske RPG-elementer, noen detektivsekvenser i Arkham Asylum-stil, et bredt utvalg av sideoppdrag, flere dialogopsjoner og mye svart humor.
RoboCop selv ser skikkelig bra ut og er veldig trofast gjenskapt fra den første filmen. Det er dessuten en stor ressurs at Teyon har klart å overtale RoboCop-skuespilleren Peter Weller til å stille opp som stemmelegger i en alder av 76 år (han lånte også bort stemmen sin til RoboCop i Mortal Kombat 11-utvidelsen Aftermath, som var første gang han gjentok rollen siden RoboCop 2).
Weller virker mer engasjert i Rogue City, får mye mer å gjøre og leverer en ekte skuespillerprestasjon.
Mesteparten av budsjettet til stemmeskuespillere havnet trolig i bukselommene til Weller, så en del dialog fra sidefigurene er ikke like smidig fremført – eller særlig skarpt skrevet.
Men det er på sitt vis helt i tråd med filmene, som heller ikke skortet på ostete replikkføring.
Rogue City utspiller seg etter film nummer to (og overser glatt skuffelsene som kom senere), mens Alex Murphy har funnet seg til rette i rollen som RoboCop.
Han jobber fortsatt på den nedslitte politistasjonen i Detroit sammen med sin trofaste partner Anne Lewis, og blir behandlet som en brysom, snakkende brødrister av den arrogante kødden Max Becker.
En representant for den onde storkorporasjonen OCP, som fortsatt pønsker på fantestreker i sin nådeløse jakt etter profitt mens den fattige underklassen kjemper for å overleve.
Bydelen Old Detroit er en skakkjørt slum fylt av kondemnerte bygårdsleiligheter sprayet ned med graffiti; befolket av hjemløse, junkies, slitne sexarbeidere og skurkepakk.
Den nye OCP-sponsede borgemesterkandidaten John Mills går til valg på å pusse opp hele bydelen og forvandle den til en hypermoderne skyskraper-metropolis for eliten kalt Delta City.
Spørsmålet er hva som vil skje med de ressurssvake beboerne her, og hvor langt OCP er villig til å gå for å kvitte seg med de «uønskede elementene».
På politistasjonen sliter de overarbeidede, underbetalte politibetjentene med å holde tritt med den uendelige mengden av gjengkriminalitet og voldsforbrytelser, men en ny storspiller bare kjent som «The New Guy» er i ferd med å forandre spillereglene.
Han har inngått allianser med byens mest fryktede gjenger, og drives av en hemmelig agenda som naturligvis involverer RoboCop.
Murphy sliter dessuten med tekniske problemer som manifesterer seg i våkne mareritt der virkelighetsoppfattelsen glipper, mens han hjemsøkes av spøkelser fra fortiden: familien som forlot ham etter at han offisielt ble drept i tjeneste.
Mye av tiden går med til å skyte ned kriminelt avskum i alle retninger, enten de er klisjepunk-gjengmedlemmer, motorsykkelbander, roboter, eller en paramilitær privathær utstyrt med snikskyttere og bombekastere.
RoboCop er såpass skuddsikker at fiendene mest fungerer som blinktrening, men han er slett ikke uovervinnelig.
Vi får også nærkontakt med en håndfull ED-209-droider: den første av dem er overraskende vrien å få has på, og den eneste fienden jeg innledningsvis hadde problemer med å overvinne.
RoboCop har smidigheten til en militærtanks fra andre verdenskrig og er ikke akkurat i besittelse av lynraske reflekser, men Rogue City har klart å finne en gyllen middelvei som er trofast til Robos tunge bevegelser uten at det ødelegger moroa i skuddvekslingene. FPS-mekanikken her er ikke akkurat dypsindig eller komplisert, men fungerer bra og sørger for at skytingen forblir mye old school-moro i fastlagte løyper.
I tråd med filmene eksploderer skurkene i en komisk mengde gørr, mens hjernemasse og kroppsdeler splatter i alle retninger. Gøy for barna!
For variasjonens skyld kan man også grabbe tak i fiender og slenge dem ut av vinduer, denge dem i hjel, sprenge dem til saus eller kaste PC-monitorer og motorsykler rett i fleisen på dem.
Man har dessuten en del ferdigheter som kan oppgraderes, med et «skill tree» som skjuler noen ekstra hjelpemidler.
Det er såpass mange oppgraderinger her at det er beint umulig å makse ut alt sammen i løpet av spillets gang, så det føles som en tapt mulighet at det ikke er noen «new game+»-opsjon her.
I tillegg kan man spore opp flere kretskort som oppgraderer RoboCops Auto 9-håndvåpen med hjelp av noder man finner i miljøene, og det er et eget minispill bare å få de puslespillene til å gå opp. Jeg fant et kretskort som blant annet sørget for at pistolen lastet ammunisjon automatisk, noe som ble veldig hendig i de mest intense skuddvekslingene.
Men hverdagen som RoboCop innebærer mer enn å skyte skurker rett i skolten (eller tissen).
Robo tilbringer en del tid på politistasjonen i Detroit, mens han hjelper kollegaene med små gjøremål, får jevnlig oljesjekk av OCP-forskerne på stasjonen (som summerer opp prestasjonen etter hvert oppdrag) og går igjennom samtaleterapi med psykologen Olivia Blanche.
Robo sendes jevnlig ut på patrulje i Old Detroit-slummen, et åpent område i brukbar størrelse der man kan tilbringe mye tid med å gjøre sideoppdrag, løse mordsaker og spore opp mindre forseelser: dele ut bøter til feilparkerte biler eller sette pøbler på plass.
Her har man valget med å være en nådeløs paragrafrytter som opprettholder lov og orden über alles. Eller så kan man bygge opp tillit i folkedypet ved å være litt rundere i kantene.
Eksempel: etter å ha pågrepet en tagger valgte jeg å gi han noen timers samfunnstjeneste fremfor fengselsstraff – og litt senere oppdaget jeg en kul RoboCop-graffiti i en bakgård som takk.
Det er en større mengde veivalg her enn forventet, og det er ikke alltid like lett å forutsi hva utfallet vil bli.
RoboCop blir blant annet tvunget til å velge hvem han vil støtte av to korrupte borgemesterkandidater, som begge virker helt forferdelige. Så pest eller kolera.
Siden spillet lagrer alt automatisk er man pent nødt til å leve med disse valgene. I løpet av historiens gang endte jeg uansett opp med å havne på godfot med de aller fleste sidefigurene; hjalp den narkomane informanten Pickes med å straighte seg opp, støttet den nesevise reporteren Samantha Ortiz og ga den ferske grønnskolling-politiaspiranten Ulysses Washington litt selvtillit.
I hvor stor grad disse avgjørelsene påvirker slutten er vrient å stadfeste uten å runde spillet et par ganger, men det kunne være litt gøy med en ekstra gjennomkjøring der RoboCop konsekvent oppfører seg som en fascistisk skittstøvel.
Det tok meg i underkant av tjue timer å fullføre Rogue City, inklusive en del trasking frem og tilbake i Old Detroit på jakt etter feilparkerte biler. Og fordi RoboCop beveger seg så fordømt sakte kan sånt tære litt på tålmodigheten.
Det føles uansett som en perfekt lengde for et spill som dette: betydelig lengre enn forventet, men ikke så langt at man rekker å bli lei av å utforske miljøene.
Det lave budsjettet merkes i måten Rogue City stadig resirkulerer noen av områdene man besøker - men de forandrer seg litt fra gang til gang, så det er stadig nye ting å oppdage.
I tråd med tidsepoken blir RoboCop sendt inn i en spillehall full av arkade-maskiner, en videobutikk full av Paul Verhoeven-referanser og kan glede barn med å gjøre robotdansen.
For oss som er store fans av (i alle fall) den første RoboCop-filmen er det en masse referanser, påskeegg og interne morsomheter her. Mesteparten av de satiriske innslagene er delegert til gjøglete radiosendinger man kan finne spredt rundt på boombokser i bybildet (som blant annet nevner mordet på den norske statsministeren Jens Danielsen), men i tråd med filmene er det en del absurdhumoristiske elementer som smitter over i historien.
Rogue City har allerede blitt utsatt flere ganger, men jeg skulle virkelig ønske at Teyon-studioet hadde tatt seg tid til noen overtidsmåneder med fasaderenovering og finpussing – for i sin nåværende stand er spriket mellom ambisjoner og utførelse i største laget.
Dette har alle kjennemerkene til et spill fra rundt 2011, med primitiv figuranimasjon og stiv ansiktsmimikk som er en desto større kontrast til de detaljerte områdende.
Og fjesene blir til tider direkte marerittfremkallende takket være de tekniske skavankene. Under mesteparten av spilletiden min hadde flere av personene enten leppene vrengt halvveis over tennene, eller svarte streker over dem.
En god del av dialogen er usynkron med leppebevegelsene, noen ganger beveger ikke figurene munnen i det hele tatt, og fra tid til annen forsvinner lyden helt.
På et tidspunkt dukket en mellomsekvens opp for andre gang med et par timers mellomrom, noe som fikk meg til å tro at spillet hadde hoppet tilbake i tid. Men nei, mellomsekvensen var bare lagt inn igjen ved en feil. Like etterpå krasjet hele spillet, og ikke for den siste gangen.
Synd, for det er virkelig mye å sette pris på her, så med et litt høyere budsjett og ekstra polish kunne RoboCop: Rogue City ha blitt en uforbeholden suksess.
Men for å være rettferdig var den første RoboCop-filmen også skapt med forholdsvis beskjedne ressurser og hadde sine skranglete skjønnhetsfeil, så alt er på sitt vis helt i tråd med opphavet.
Jeg er villig til å unnskylde litt slark i maskineriet som en del av sjarmen, så lenge spillet som helhet leverer varene - og Rogue City er gjennomført moro hele veien til sluttstreken.
Man merker at denne RoboCop-simulatoren er skapt av folk som virkelig bryr seg, og som har presset ressursene sine til bristepunktet for å skape et spill som er hovedpersonen verdig. Så oppdrag utført.
Jeg tipper at de fleste som gir denne RoboCop-simulatoren en sjanse vil bli positivt overrasket, og håper virkelig at dette blir en stor nok suksess til at Teyon kan fortsette i samme spor – sånn at de kan etablere seg som et lite studio med åttitallslisenser som spesialitet.
Skulle gjerne sett at de fikk bryne seg på for eksempel Stallone-klassikeren Cobra, John Carpenters Escape from New York eller kanskje et Buckaroo Banzai-spill!
«RoboCop: Rogue City» er ute nå.
