(PressFire.no): Det har gått ti år siden bergensbaserte D-Pad Studio ga ut «Savant – Ascent».
Et lite spill produsert sammen med EDM-artisten Aleksander «Savant» Vinter, der du styrer en maskert skikkelse kalt The Alchemist som må komme seg til toppen av et tårn for å bekjempe skurken der.
Spillet ble utviklet parallellt med at D-Pad fullførte «Owlboy», og tiårsjubileet for utgivelsen skulle feires med en remaster som pusset opp det grafiske.
Men i kjent D-Pad-stil ble arbeidet utvidet og utvidet – til spillet nå kommer ut som «Savant Ascent – Re-mix», som i bunn og grunn heller er en slags oppfølger.
Du skal nok en gang opp tårnet, men flere baner er hektet på, og alkymisten har flere triks opp ermet.
Konseptet er enkelt nok: Vi snakker om et «bullet hell»-aktig spill der du må skyte unna fiender som kommer mot deg i din reise mot toppen av tårnet – og forbi.
Til hjelp kan du svippe mellom to plattformer og fyre av tyngre skyts du sparer opp. Å vite når du bør hoppe (og i hvilken retning), eller når du bør spare på spesialangrepene, er alfa-omega her.
Spillet er en såkalt twin-stick-shooter, der du fyrer avgårde i retningen du peker høyrestikka, men fungerer også helt knall med mus og tastatur (kanskje til og med litt bedre, som tar litt livet av «twin-stick»-delen av sjangernavnet, men det er helt greit).
Føles fantastisk
Og slik dundrer du gjennom spillet: Utallige fiender kommer mot deg fra alle kanter, med hvert sitt angrepsmønster du må lære deg, og kuler som må hoppes unna.
Om tankene streifer til eldre arkadetitler som «Galaga» eller «Space Invaders» er du unnskyldt – spillet begynner etter hvert å hinte kraftig til arkaderøttene.
Resultatet er en liten pakke dataspillkonsentrat som er så gjennomarbeida og tøff at det er vanskelig å ikke bli begeistra.
Fra presentasjonen til kontrollene så føles det hele utrolig bra. Fiendene er interessante og varierte, bossene fantastiske og farten enorm.
Vanskelighetshoppet kommer riktignok brutalt på, og faren for å slite ut litt vel mye hår er til stede. Ikke at jeg har noe i mot at spill er vanskelig, men et par trappetrinn hadde kanskje vært å foretrekke, men samtidig så er jo dette et «bullet hell»-spill, så det er vanskelig å være for kritisk her.
Følelsen av å mestre spillet blir derimot langt bedre av at spillet er så knallhardt.
Det er mer skryt å gi: Spillet flyter silkemykt, det nydelige pikselart-kaoset på skjermen går inn i stadig nye faser – og det fantastiske lydsporet fra Savant dundrer i bakgrunnen, gjerne i takt med det som skjer.
Det er litt mindre EDM og mer variert musikk å spore her, for øvrig, så om du ikke liker musikkarten som Savant kanskje er mest kjent for (eller i hvert fall var for ti år siden), så bør du ikke skippe dette bare på grunn av det – her er alt fra metal til strykere.
Det høres knakende godt ut!
Men er for kort
Det er generelt lite å sette fingeren på når du spiller, men du får ikke nødvendigvis spille så lenge. For slutten kommer brått på.
Det inviteres riktignok til hyppige gjennomspillinger gjennom highscore-lister og flere vanskelighetsgrader, men det føles likevel skuffende å ha sett «alt» etter knappe halvannen time.
At jeg bare vil ha meeeeeer er jo i grunn en understrekelse av at spillet i seg selv er bra.
Samtidig så kunne spillet sårt trengt en «hopp over»-knapp for introduksjonene av bossene, som spilles av hver eneste gang du dør under en av kampene mot dem.
Det betyr at det tar godt og vel 20 sekunder (eller mer) for at du får lov til å spille igjen etter du dør, i tillegg til en bunke menyer du må trykke vekk som forteller deg at du har fått null poeng.
Og du kommer til å dø mye før du lærer hvordan bossene fungerer. Det er utrolig irriterende når jeg bare vil tilbake og spille ASAP.
Samtidig kan det som skjer på skjermen bli såpass overveldende at det er vanskelig å få med seg alt som skjer. Det var ikke nødvendig at skjermen rister hver eneste gang jeg skyter et skudd, føler jeg.
Spillkonsentrat som teaser
Så det er «Savant Ascent Remix».
Har du spilt originalen får du en oppjazza versjon med mer innhold, og jeg vil tro at fansen av det spillet setter stor pris på det. Det sier jo også litt om hvor kort originalen var når det er tre ganger så mye innhold å finne her.
For de som ikke spilte tidligere derimot, vil du finne et skikkelig retro-spill her – som blander nydelig grafikk, flott musikk og beinhard action, men som er over litt for raskt og som irriterer.
D-Pad sementerer dermed statusen som mestrene av teasing i norsk spillbransje, men også at de virkelig kan det å lage dataspill.
En sterk firer på terningen, dette.
Spillet er ute i dag på PC og koster drøye hundrelappen. En konsollversjon kommer «senere».
