(PressFire.no): Under meg ligger et par tusen meter med snøkledd berg-og-dalbane. I puddersnøen på fjelltoppen står jeg sammen med tre andre. Vinden suser i ørene før Black Sabbaths «Snow blind» kommer inn. Det er nå det gjelder – jeg har akkurat fått kjøpt et nytt brett som kan være raskt nok til komme seirende til bunnen, om jeg ikke driter meg ut.
«SSX» kan være mestringsfølelsens strengeste elskerinne – idet du har truffet rett hopp med et vanvittig triks og klarer å holde deg på kanten av en ravine mens boosten sender deg fremover med tusen kilometer i timen oppstår adrenalinmagi.
Men når du har ramlet ned i et hull for trettiende gang, kan det gå to veier – enten sier du deg mett på banen, eller så har det blitt prinsippsak. Heldigvis er det som oftest sistnevnte som vinner.
Og spillet balanserer hårfint på dette med følelsen av rettferdig vanskelighetsgrad. Noen ganger kan det kjennes som om banene er laget på en urettferdig måte, eller at disse naturkreftene ødelegger mye av ferdighetspremisset for spillet. For noen ganger blir det nesten som de bare gir deg noen handikapp.
Men når du har fått noen timer med kontrolleren mellom hendene, øker også forståelsen for spillets lynne. Refleksene strammes til og du kan tenke på oppgaver som er lengre frem i tid. Det handler ikke bare om å pugge banen, men også bygge forståelse for spillets «natur».
Det sagt finnes det baner som blir ganske uinteressante fordi de er laget på en måte hvor flaksen stort sett blir den regjerende keiser. Men spillet bugner over av innhold, og her finnes det noe for hver smak - solskinn, puddersnø og hundretusener av triksmuligheter - eller lynkjappe iskatedraler skapt for å få hjertet til å dundre.
Stø som et fjell
Karrieremodusen starter i Rocky Mountains hvor du må erobre fjellkjeden med minimum en tredjeplass per bane - enten løp hvor du skal raskest ned fjellet, få mest mulig poeng og til slutt overleve turen ned den mest erigerte toppen.
Sistnevnte involverer ekstrautstyr som gjør at du kan overleve et ekstremtema, som flyvedrakt for å komme seg over store hull eller oksygenmaske for å holde bevisstheten på baner som er så høyt oppe at det er tynn luft. Det er også disse banene som kan føles litt urettferdige, og personlig sett inngår ikke i favorittdelen av spillet.
Denne gangen har EA også valgt å inkludere en spoleknapp, sånn at du kan angre på en avgjørelse for noen sekunder siden. I utgangspunktet er jeg meget kritisk til denne typen løsninger, men jeg må berømme utviklerne for en fin løsning. Hvis du kjører løp vil de andre løperne kjøre videre selv om du spoler tiden tilbake og sanker du poeng mister du noen av disse. Dermed er straffen direkte knyttet opp mot målet.
De har også tenkt på detaljer som at gamle «SSX» kanskje vil foretrekke det gamle kontrollsystemet - som er tilgjengelig under options. Og liker du ikke musikken? (Black Sabbath er ikke en del av det offisielle lydsporet.) Velg låtene du har tilgjengelig på konsollen istedet (også på PlayStation 3).
Snølogg
Onlinedelen er også helt ny for serien. Den har kanskje mest til felles med systemet i «Need for Speed: Hot Pursuit», hvor du konkurrerer mot andres tider. Her kan du konkurrere mot andres tider eller poeng - når det måtte passe.
Slik sett kan du aldri kjøre mot andre i sanntid, men utfordre og ta utfordringer i et globalt system for events. I potten ligger det en neve med poeng du kan vinne, størrelsen på gevinsten varierer. Du kan også starte egne events, hvor du bestemmer parameter for konkurransen.
Systemet Ridernet har også kontroll på hva vennene dine, eller rivalene dine, foretar seg online - slik at du kan holde dem i sjakk.
I løpet av spillet vinner du også såkalte Geotags - fiffige «premier» det er meningen du skal gjemme i det globale onlinesystemet. Idet du har plassert ut en tag på et lurt sted, begynner du å tjene poeng på den. Men når noen finner den får de belønning for å ha funnet den, mens karrieren som melkeku er over.
Når du erobrer disse ni fjellkjedene i karrieremodusen får du også erfaringspoeng og harde kontanter, som gir deg tilgang til å kjøpe nytt og bedre utstyr. Noe som blir essensielt idet du får større ambisjoner om å ta gullmedaljer eller gjøre det bedre online. Raskere brett eller bonuser for triks blir viktig for å forsvare æren. Selv bedre ekstremutstyr som flyvedrakter og oxygenmasker må til.
I og med at utviklerne har gått bort fra ett gigantisk fjell fra «SSX 3» er den fantastiske frihetsfølelsen dessverre borte, men «SSX» kommer med en helt ny ligning. Onlinesystemet kan holde det gående lenge etter at du føler deg ferdig med den omfattende «karrieredelen». Og tross ny «filosofi» når det kommer til banene er det langt mer innhold å ta av. Mer variert er det også. I så måte er det et helt nytt monster.
Jeg savner imidlertid muligheten til å banke skiten av en kompis i sanntid. Det er noe masokistisk tilfredsstillende ved å gjøre det når du vet det sitter en frustrert person i andre enden. Å kjøre mot en tid eller en poengsum er ikke en fullstendig erstatning.
Men det er bare i «SSX» du kjenner at pulsen begynner å hamre fordi du snart har koblet sammen triks i en kilometer og begynner å få angst for hvor langt du kan tyne det. Det er bare her du må ta valg iløpet av et nanosekund - skal du bruke tid på et fett triks for å få litt boost til siste delen av løpet ditt? Er det verd risken?
Og når stjernene står i linje og skjebnen kysser deg på kinnet, åpenbarer det seg et stykke enestående arkademagi anno 2012.
«SSX» slippes til Xbox 360, PlayStation 3 (testet) 1. mars.
