Det sier seg selv at du kan ha mye moro når verktøykassa er full av jedi-krefter. Det fikk vi selv erfare med «The Force Unleashed», som for et par år siden demonstrerte at dagens spillmaskiner er kraftige nok til å la oss leke med nettopp kraften.
Selv om det sant nok var grisegøy å banke forsvarsløse stormtroopers, manglet spillet det lille ekstra som gjorde at vi virkelig følte at kraften var med oss.
Sånn er det gjerne når man introduserer helt nye spillmotorer som skal revolusjonere Star Wars-spillene – det blir ofte mer teknologidemo og lekestue enn en helstøpt spillopplevelse fra start til ende.
Med de to årene som er gått, skulle vi altså tro at LucasArts hadde brukt tiden på virkelig å snekre sammen en lekker spillopplevelse, der de kunne spille videre på alt som faktisk fungerte forrige gang – nemlig den imponerende leken med den voldsomme kraften.
I Darth Vaders hule hånd
Ikke vet jeg hva de faktisk har brukt tiden sin på, men etter å ha spilt gjennom «The Force Unleashed II» klarer jeg faktisk ikke å se noe som helst tegn på framskritt siden det første spillet, snarere tvert imot.
Akkurat som forrige gang fungerer teknikken helt ålreit, men det er ikke lenger nok til å slå luften ut av oss.
Spillet starter med at du våkner i en fangecelle, der Darth Vader har buret deg inne en god stund. Han forteller deg at du er en klone av forrige spills helt, Starkiller, og at du må løsrive deg fra minnene du har «arvet» fra kloningsopphavet.
Det er ikke så lett når Starkiller forrige gang gjorde alt han kunne for å vri seg unna Darth Vaders grep - og kanskje derfor ikke så rart at du i oppfølgeren ender opp med å gjøre akkurat det samme.
Mye er i det hele tatt likt i «The Force Unleashed II» som forrige gang. Du har stort sett de samme kreftene å spille på, og ja: De er fortsatt morsomme å bruke.
Jeg kan ikke underslå gleden av å kyle forsvarsløse fotsoldater langt pokker i vold, eller muligheten til å gripe fatt i en TIE Fighter i lufta og knuse den der den henger.
Å plukke opp en soldat, zappe ham med elektrisitet og slenge ham mot en gjeng andre soldater - som også blir grillet - er storveis underholdning. I hvert fall de første ti gangene.
Noe så innmari repeterende
Som med alt annet som ikke er forankret i noe dypere, blir nemlig også denne lekingen med kraften etter hvert både gjentakende og kjedelig. Gjennom hele spillet møter du på de samme fiendene gang etter gang, det er en grense på hvor moro det er å knuse en AT-MP med sine egne missiler når du gjør det for 50. gang.
Heller ikke omgivelsene i oppfølgeren er like imponerende som de tross alt var i førstespillet.
Minnet mitt fra den gangen var at spillets mangfold ble ivaretatt gjennom stadige miljøforandringer. Etter å ha spilt gjennom «The Force Unleashed II» husker jeg ikke stort annet enn en endeløs rekke romkorridorer.
I noen anledninger får vi slippe fra korridorkjøret, men da til fordel for bosskamper som overhodet ikke hører hjemme i 2010. Ikke bare er de grenseløst kjedelige, men de er også i stor grad basert på quick time events, som krever at du for eksempel trykker på X om det står X på skjermen.
Trykk Y for å vekke meg opp, er du grei.
Når LucasArts tross alt hadde alt de trengte av spilltekniske løsninger trygt i havn for to år siden, kunne de godt ha giddet å gjøre noe for å heve spillopplevelsen i oppfølgeren.
Hva med en spennende historie, varierte kamper og omgivelser, i det hele tatt et morsomt og interessant spill?
Men, nei. Selv ikke innbitte «Star Wars»-fans vil synes at dette er spesielt stas, snarere tvert imot: De har all rett til å være forbanna over nok et «Star Wars»-spill som ikke klare å leve opp til forventningene.
PS: «Star Wars: The Force Unleashed II» er nå lansert til PC, PlayStation 3 og Xbox 360. Det er også sluppet egne versjoner til Nintendo DS og Wii.
