(PressFire.no): Det skjedde så plutselig, og helt uten forvarsel. Maya prøvde bare å hjelpe noen kjipe hillbilly-brødre med å spikre planker foran vinduene da en horde zombier plutselig kjempet seg inn i huset, og rev henne i filler.
Alt utspilte seg så plutselig at jeg knapt rakk å reagere. På noen sekunder var en av mine favorittspillfigurer død - og i «State of Decay» er det definitivt ikke noe liv etter zombiedøden.
Ingen måte å gå tilbake til en tidligere lagring. Ingen måte å rette opp de fatale feilene du gjør i et ubetenksomt øyeblikk. Men før vi fortsetter, en liten advarsel.
Inflasjon i zombierfø
Ja, dette er et zombiespill, og selv den mest hardbarka fan av zombies må innrømme at det så til de grader har gått inflasjon i sjangeren.
«State of Decay» er dessuten en skikkelig skranglete, upolert spillopplevelse. Dette føles tidvis som en åpen beta . med en spillmotor som gir inntrykk av å putre anstrengt med hjelp av en dieseldrevet strømgenerator, reparert med gaffa-tape og godt humør.
Grafikken hadde sklidd rett inn på PS2 og det er en masse bugs og snodige løsninger her.
Jeg kan knapt huske å ha spilt noe med så vanvittig mye pop–up, eller noe med like mange bugs. Zombier som setter seg fast i vegger og svømmer rundt i gulvet. Dialog som gjentar seg så ofte du får lyst til å drepe allierte, bare sånn at du slipper å høre på dem. Mye grums i maskineriet, med andre ord.
Ingenting av dette bør imidlertid stoppe deg fra å spille «State of Decay», som til tross for sine mange svakheter er en av de kuleste zombie–spillene undertegnede har testet. (Og nei, jeg regner ikke «The Last of Us» som et zombiespill, dette mesterverket troner tross alt i en klasse for seg).
En oppsummering av alt jeg ønsker av et zombiespill - en åpen sandkasse der man velger sin egen fremgangsmåte for å overleve, og har frie tøyler til å forme sin egen fremtid. Hvor håpløs og kortvarig den enn måtte være.
«State of Decay» er dessuten et mye mer omfattende spill enn jeg var forberedt på, med mer innhold enn de fleste fullprisspill. På mange måter minner dette om en «GTA: Zombie City», eller «Living Dead Redemption» (men langt mer omfattende enn «Undead Nightmare»-utvidelsen).
Egen sjanger?
Men det er vanskelig å dytte «State of Decay» inn i en spesifikk sjanger, siden det er så mange forskjellige systemer som kjemper om oppmerksomheten her. «State of Decay» er blant annet en zombie–sim, et rollespill, en sandkasse og et sanntidsstrategispill.
Vi snakker om ekte «survival horror». En åpen verden der de levende døde har gjenoppstått, og tatt over den amerikanske midtvesten. Kanskje det skyldes et super–virus, en pest, forgiftet drikkevann, et biologisk våpen eller guds vrede, årsakene spiller null trille nå.
Du kastes rett inn i dette marerittet mens Marcus og kompisen Ed blir angrepet av zombier på vei hjem fra en fisketur, uten å skjønne hva som skjer. De søker dekning på en Ranger-stasjon i Mt. Tanner, der en liten gruppe overlevende har forskanset seg.
Her får vi en rask introduksjon til de viktigste elementene i «State of Decay». Fremfor alt: den konstante jakten på resurser. Hus, telt, butikker og kontorer inneholder essensielle ting du trenger for å overleve.
Du kan gå inn i omtrent hver eneste bygning du ser i det totalt åtte kvadratkilometer store spillområdet. De skjuler nyttige gjenstander, men ofte også sultne zombies. Du ransaker stedene grundig etter våpen, ammunisjon, mat og smertestillende. Alt er helt essensielt for å overleve.
Mat og drikke fyller opp den blå «utholdenhet»-måleren, som går kjapt ned når du spurter, dreper zombier og generelt anstrenger deg. Smertestillende fyller opp den røde helsemåleren. Begge tømmer seg fortere enn du er forberedt på.
Det er også nærmere hundre og førti forskjellige våpen her - fra åpenbare slagvåpen som balltre, skiftenøkler og jernrør, til mer eksotiske greier som sverd, ishockeykøller og svære spader.
Du finner også et bredt spekter av skytevåpen, som revolvere, automatgevær, hagler og lignende.
Ransakingen tar tid, men hvis du stresser er det en betydelig risiko for at bråket tiltrekker zombiene – som stormer mot deg i flokk. De er ikke et stort problem innledningsvis, men etter hvert kan du lett miste livet hvis det blir for mange levende døde på en gang. Mer om akkurat det litt senere i sendingen.
Ingen er trygge
Snart drar Marcus og Ed videre til småbyen Spencer’s Mill, der de plukker opp en radiobeskjed fra lupussyke Lily – som har forskanset seg i en kirke sammen med noen overlevende.
Her starter spillet for alvor, og Marcus markerer seg kjapt som en naturlig leder. Han kan imidlertid bli sliten, søvnberøvet og syk – så i de periodene han trenger hvile stiller en av de andre personene i leieren opp.
Du kan hoppe fritt blant flere forskjellige personer, men jeg ville ikke blitt for tett knyttet til noen av dem. Sjansene er store for at en del av dem vinker farvel innen spillet er ferdig.
Som tidligere nevnt er døden en evig følgesvenn i «State of Decay». Spillfiguren din kan når som helst dø, og da er det kroken på døra. Ingen mulighet til å hoppe tilbake til en tidligere lagring, ingen sjanse til å redde inn en dum manøver. Død er død her (eller eventuelt levende død), og da forsvinner samtidig alle ferdighetene denne personen har bygget opp.
I likhet med det jevne «Elder Scrolls»–spillet skjerper man evnene desto mer man bruker dem -benytter du deg i hovedsak av slagvåpen og sprinter mye, vil disse ferdighetene oppgradere seg automatisk.
Foretrekker du skytevåpen og mye ransaking vil disse evnene forbedre seg. Og har du utviklet ferdighetene til en person så mye du kan, risikerer du fortsatt å miste all fremgang hvis han/hun blir drept.
Du kan heldigvis rekruttere nye medlemmer via radioen, og det blir nødvendig hvis du skal ha en sjanse til å overleve. Du trenger folk for å beskytte hovedkvarteret, reparere skader og bygge ut.
En dynamisk verden
Etter hvert som tiden går, kan man bytte bosted og reise inn til nabobyen Marshall. Her prøver høyesterettsdommeren Lawton å etablere et lovlydig samfunn, mens hun holder seg trygt beskyttet i byens rådhus.
Akkurat hvor trygt er avhengig av dine valg i spillet. I min gjennomspilling mistet hun etter hvert livet i et zombieangrep, men det skjer ikke nødvendigvis i din.
Senere møter du aggressive militærtropper som etter hvert blir mer vennligsinnet, og mer desillusjonert. De kan være redningen for å komme seg ut av dette området, og til en potensielt sikrere fremtid.
Dette er en dynamisk verden formet av valgene du tar. Hvem som dør, hvem som overlever og hvilke oppdrag man rekker å utføre dikterer veien videre. Ting kan skje selv hvis du har skrudd av spillet! Historieoppdragene forblir de samme, men verden rundt deg er i konstant forandring.
Et eksempel - fordi mitt besøk hos de tre Wilkinson-brødrene endte med Mayas endelikt, holdt jeg meg unna den forfalne bondegården deres etterpå. Noe som viste seg å være veldig dumt, siden min gode venn Ed døde fordi han ikke fikk legetilsyn fort nok.
Hillbilly-brødrene tok nemlig vare på en lege som jeg kunne ha trengt hjelp av. Så ja, en del oppgaver har tidsfrist, selv om man ikke får vite dette på forhånd, eller hvor lang tid det tar før oppdragene blir avlyst.
Alt sånt skaper en eim av paranoia og håpløshet, siden du aldri er sikker på hva som bør gjøres først – og hva konsekvensene blir hvis du utsetter oppgavene.
Du rekker aldri å gjøre alt, uansett hvor flittig du jobber med å opprettholde harmonien i denne gruppen med overlevende.
Det er alltid noen som er misfornøyde, og maser om et eller annet. På dette feltet minner «State of Decay» en del om «Dead Rising»-spillene, rent bortsett fra at du aldri får vite hvor lang tid du har på deg til å fullføre sideoppdragene.
- Du døde som du levde
En god del av tiden går med til å sanke sammen ressurser, samt muntre opp overlevende som sliter med depresjoner, aggresjonsproblemer og dårlig humør. Kuren er alltid den samme: du tar med seg personen som sliter ut på en ekspedisjon for å drepe noen zombier, og etter en alvorsprat er alt bra igjen.
Forbered deg på å gjøre de samme greiene et par dusin ganger, mens du hører akkurat den samme dialogen igjen og igjen. Noe som blir et lite irritasjonsmoment. Argh, der kreperte stakkars Grady! En tidligere begravelsesagent med sans for golf, revet i to under et brutalt basketak med iltre zombier utenfor en snackbar. Hvil i fred, gamle venn. Du døde som du levde - i armene på en masse dauinger.
Noen ganger er imidlertid disse sideoppdragene over før de har startet - enten fordi det ikke finnes noen zombier på området du sendes til, eller fordi noe går galt i spillmekanikken. Noe det gjør titt og ofte.
Jeg opplevde aldri noen bugs som fikk spillet til å fryse, eller måtte startes på nytt – men det går ikke lang tid mellom hver gang noe går litt galt. Zombier som setter seg fast i omgivelsene, en bildehastighet som stotrer under intense zombieangrep – og en vanvittig frekvens av pop-ups, som gjør den allerede kålete bilkjøring til et enda større problem.
Rett som det er dukker ikke hindringen i veien opp før det er for sent å unngå dem, og detaljene i omgivelsene materialiserer seg ikke før de er foran nesa på deg.
Helvete! Der døde Karen, også. Drept i kamp med to zombie-horder, mens hun prøvde å finne et meningsløst klenodium etterlatt av Lilys avdøde pappa. Et oppdrag jeg definitivt burde ha vært smart nok til å si nei til. RIP, Karen. Du vil bli savnet. I alle fall litt.
Kampen for tiltredelsen
Tiden går konstant i «State of Decay», så en del utspiller seg i nattemørket, med dårlig sikt som blir sin egen utfordring. Er du langveis fra kan du risikere at tragiske hendelser utspiller seg hjemme i hovedkvarteret uansett, og folk kan dø helt uten din påvirkningskraft.
Trofaste følgesvenner kan forvandle seg til zombier, eller begå selvmord. Zombie-horder kan angripe leieren, og folk kan dø mens de plukker opp ressurser. Ting vil garantert gå galt uansett hva du gjør.
En del av systemene her kommer som en total overraskelse, og vi får ingen innføring i hvordan de fungerer. Selv etter et dusin spilletimer oppdaget jeg stadig nye elementer, og ting man kan finne på.
Du bør holde av litt tid til å bli godt kjent med de kompliserte menyene, og alt du kan gjøre der.
Etter hvert som du blir kjent med andre overlevende vil du få stadig flere sideoppdrag, kan tilkalle hjelp fra nye venner – og bygge opp utposter i forlatte bygninger. Det er flere valgmuligheter i «State of Decay» enn vi har plass til å beskrive, og så mye forskjellig kan skje at hver gjennomspilling vil være unik.
Selv tilbrakte jeg et tjuetall timer med spillet, men kunne sikkert lett ha doblet denne tiden hvis jeg utsatte historieoppdragene og isteden dro mer ut på oppdagelsesferd.
Så fort jeg får litt tid til overs kommer jeg garantert til å ta en ny runde, der jeg prøver å unngå de samme feilene – og gjør mitt ytterste for å holde live i kompanjongene som kreperte første gang.
Dette et usedvanlig ambisiøst og kompleks spill, særlig til å være en nedlastbar tittel. Det er kun den skranglete presentasjonen som forhindrer «State of Decay» i å bli en gigantisk triumf.
Det er alt for mange tekniske svakheter, mangler og problemer til å med god samvittighet legitimere en terningfemmer, men «State of Decay» er allikevel en upolert juvel. Definitivt også en av de spillopplevelsene jeg har blitt mest hekta på så langt i 2013, og mye spill for pengene!
Med mer polish og større ressurser kunne indie-utvikleren Undead Labs ha skapt det ultimate zombiespillet. «State of Decay» er et skritt på veien til et enda mer ambisiøst MMO-spill med kodenavnet «Class4», som sikkert vil renske ut en del av svakhetene. Men selv med alle disse svakhetene, er «State of Decay» så til de grader verd tiden.
P.S. Utvikleren Undead Labs hadde planer om en nedlastbar samarbeidsmodus, men den ble avlyst for et par uker siden. Til gjengjeld er en Pure Survival-modus på vei, der man kan spille i «State of Decay» igjen uten historieoppdragene.
«State of Decay» ble sluppet til Xbox 360 5. juni. En pc-versjon kommer i løpet av året.
