Uten å (for én gangs skyld) nevne «Duke Nukem Forever», så er det en del spill som har havnet i et utviklingshelvete og brukt årevis på å ende opp som ferdige produkter. «Alan Wake» tok fem år, «Prey» likeså, og «Gran Turismo 5» bikket gode seks år før det endelig kom ut i fjor.
Og her er «Steel Diver». Et lite spill som først så dagens lys som et testspill til den feite gamle Nintendo DS-prototypen vi fikk se og prøve under E3 for hele syv år siden.
Man skal vel kanskje ikke påstå at det har vært i utvikling all denne tiden, men selve ideen, og en fungerende versjon, har tross alt eksistert siden 2004. Kanskje til og med før det også. Derfor var det med spenning jeg slo på spillet for første gang for å se hva Nintendo hadde brukt så lang tid på. Og for å si det mildt; det kan umulig ha blitt jobbet med «Steel Diver» i disse sju årene.
Småmorsomt å leke med periskopet
Hovedmenyen til spillet deler det inn i tre deler: Missions, som er hovedspillet; Periscope Strike, forklart nærmere under og Steel Commander, et slags strategispill a la Battleships med støtte for multiplayer.
Periscope Strike er den modusen jeg hadde det mest artig i. Her får du (surprise!) ta kontroll over periskopet, og den nederste skjermen lar deg fyre av torpedoer for å senke en rekke skip som skyter febrilsk mot deg.
Du kan styre rundt ved å flikke på touch-skjermen, eller du kan bare rett og slett vri deg rundt din egen akse for å kontrollere periskopet med det som er en nesten uhyggelig presis showcase for de innebygde bevegelsessensorene.
Det funker utmerket som en tech demo, og vil garantert trekke noen «oooh» og «aaah» dersom du lar andre prøve det, men det bunner dessverre ut i at det bare er et bittelite minispill på siden av en allerede bitteliten hovedmodus.
Om du bruker mer enn fire-fem minutter på hver av de tre banene periskopspillet tilbyr, er du treig.
Råkjedelig turbasert brettspill
En kan sende rundt 3DSen til venner og se hvem som greier dem kjappest, men hvorfor det ikke er noen onlinelister med tider en kan slå er ganske håpløst i et spill som nesten utelukkende handler om å slå tidene sine.
Steel Commander er ganske enkelt et råkjedelig turbasert brettspill der du kontrollerer en ubåt og dens følgebåter for å senke en forsyningsflåte. Du flytter ubåten rundt på brettet og går inn i en versjon av periskopspillet for å knerte båtene til fienden. Du hverken låser opp noe til hovedspillet eller får noe som helst moro ut av denne modusen, tro meg!
Så var det historiedelen da, som løst handler om at en sjønasjon prøver å ta over verden, og at verdens toppmakter har samlet en eliteskvadron på tre av de beste ubåtene og deres mannskap. Tre ubåter. TRE!
Jada, jeg skal prøve å være litt lite kritisk til historien her. Den betyr strengt tatt ingenting ettersom du ikke får høre stort om krigen som foregår i det hele tatt, men greide virkelig ikke de kombinerte kreftene til hele verden å hoste opp mer enn fattige tre ubåter?
Ganske heftig soundtrack
Du får velge fritt blant disse tre når du starter hvert oppdrag, som utrolig nok kun teller stakkarslige syv i antallet (!). De kommer med sine egne sett av svakheter og styrker, der den minste kan manøvrere kjapt, men har begrenset med skytekraft, og den største er vanskelig å kontrollere, men tåler mye og har mange torpedoskytere.
Spillet er i hovedsak et forholdsvis tregt todimensjonalt spill der oppdragene for det meste handler om å komme seg fra A til B, kanskje knerte noen ubåter på veien og navigere trange ganger. Det høres kanskje kjedelig ut, og jommen er det ikke det også.
Selv med et ganske heftig soundtrack og store bossfighter er det ikke mye som skjer i de få banene, og jeg fullførte hele sulamitten på halvannen time.
Men det som virkelig kan virke avskrekkende på mange er kontrollene, som samtidig er både deilig avanserte og frustrerende upresise på én gang. Dessverre mest av sistnevnte, for du må kontrollere alt fra fart, flyteevne, vinkel, torpedokontroll og luft via berøringsskjermen med en lei forsinkelse som gjør at alt må planlegges et par sekunder før du skal gjøre det.
Verken arkade eller simulator
En skulle tro at avansert og realistisk styring hørte med til et ubåtspill, men jeg skjønner ikke helt hva de prøver å få spillet til å være. Det balanserer rundt på gjerdet mellom simulator og arkadespill når det gjelder styringen, og faller rett som det er innom begge sidene.
Prøver spillet å være en simulator? I så fall ramler det på sin egen urimelighet at du slåss mot enorme sjømonster, spretter som en delfin opp av havet igjen og igjen for å regenerere skroget, og på mystisk vis kan spraye luft rundt for å lure varmesøkende torpedoer.
Skal det være et morsomt og fartsfylt arkadespill? Hvorfor er det da så himla treigt og knotete? Hvorfor kan jeg ikke snu ubåten dersom jeg kjører forbi fiendene, men må rygge for å reise fra høyre til venstre?
Kontrollene setter seg riktignok etter hvert litt i fingrene, og da kan det til tider være morsomt å navigere rundt, fyre av torpedoer mot fiendeskip og se på den flotte 3D-effekten spillet har. Problemet er at når du føler at kontrollene begynner å sitte greit så er spillet plutselig over – takket være det ekstremt lave antallet oppdrag. Spillet prøver å få deg til å spille gjennom banene igjen og igjen med alle de tre forskjellige ubåt-typene, og lar deg låse opp flere typer klistremerker å ha på dem, men det blir alt for kjedelig - alt for raskt.
Jeg vegrer meg mot å si det, for jeg er av den oppfatning at mobilspill og flashspill ikke er i nærheten av å kunne ta rotta på skikkelige håndholdtspill enda, men dette føles ut som et spill som lett kunne ha kostet 19 kroner på App Store eller ligget på 123spill for noen år siden - minus 3D-effekten.
Det virker som om Nintendo rotet rundt på loftet og tilfeldigvis kom over den gamle Nintendo DS-demoen av «Steel Diver» og tenkte at «skitt au, dette kan sikkert brukes til noe». Det oser hastverksarbeid langt på vei, og det er sannelig ikke noe jeg har opplevd mange ganger med Nintendo.
Nei, den korte spilletiden for de som ikke orker å runde spillet mange ganger bare for å få bedre high score-tider, den akutte mangelen på innhold og den bratte læringskurven gjør at dette rett og slett ikke er et spill jeg kan anbefale for full pris. I syv år har jeg ventet på å få sett spillet kommet ut, og jeg hadde forventet meg mer enn dette.
