Året er 1988 og båndet på «Appetite for Destruction»-kassetten min har nettopp slitt og fått førstehjelp med neglelakk. Etter en halv dag uten «Welcome to the Jungle» er lettelsen komplett og krisen unngått for denne gang.
Men problemene i livet til en ung herremann står i kø - hockeysveisen krever mer stell enn jeg gidder, samtidig som følelsene for Veronica i klassen veksler mellom brennende hat og en ukjent pirrende følelse av tiltrekning. Fryktelig forvirrende greier.
Populariteten lar også vente på seg. Som selverklært datanerd som tilbringer mesteparten av tiden foran Amigaen, hvor tenåringsproblemene forsvinner i Deluxe Paint, demoer og spill.
Det gir også en slags trygghet å ha «oppdaget fremtiden» mens resten av de jevnaldrende er opptatt av Rick Ashley og sjokkfargede skolisser i håret.
I «The Great Giana Sisters» på Amigaen finner jeg også min første kjærlighet til plattformspill.
De lettbeinte søstrene vasker vekk en gryende usikkerhet i tenåringshverdagen og erstatter den med en følelse av mestring. Musikken fra Chris Huelsbeck finner seg også en velfortjent plass blant åttitallets beste spillmusikkperler.
PLAGIATET SOM SKAPTE ET KULTSPILL
I flere år kom søstrene på sporadiske besøk når savnet meldte seg.
Det jeg ikke visste den gangen var at i kulissene av spillutgivelsen hadde det foregått et rettsdrama hvor Nintendo satte en stopper for lanseringen.
Det viste seg at «The Great Giana Sisters» var slående likt et spill med en liten, tjukk, italiensk rørlegger og broren hans.
Men den rettslige tvisten, som satte stopper for den offisielle utgivelsen, hadde liten innflytelse på populariteten - for på åttitallet var det få som kjøpte spillene sine. Spillet var både piratkopiert og hadde oppnådd kultstatus før Nintendo rakk å si «plumbo». Originalen er nå et yndet samlerobjekt.
Her er vi, 23 år etter at «The Great Giana Sisters» ble stoppet og Nintendo-plagiatet har blitt pusset opp og gitt ut på nettopp Nintendos egen plattform – Nintendo DS. Tiden leger tydeligvis alle sår.
Men i overgangen til moderne tider viser det seg at plattformsøstrene kanskje ikke har like mye sjarm som i 1988.
Det oppussede spillet har i grunn lite nytt å fare med sammenlignet med de andre glimrende plattformspillene på DS-konsollen.
PLATTFORMPASSÉ
«Giana Sisters DS» mangler det fengende banedesignet som Nintendo er så gode på. Det er ikke like inspirert og lekent som Nintendos egne plattformspill.
Nintendo vet å bruke sin egen plattform for å lage nye kreative krumspring med mikrofon og trykkfølsom skjerm samtidig som de klarer å opprettholde en jevn endorfinrus av pur plattformglede.
Bruken av mikrofonen for å holde Giana i lufta føles halvhjertet og du kan dessuten bruke de vanlige knappene.
Følelsen i kontrollen mangler også den siste finessen, noe som bør sitte fullstendig i denne typen spill. Misforstå meg rett, den er langt mer presis enn originalen, men mangler den siste tilfredsstillende følelsen av absolutt kontroll som jeg forventer av spill i denne sjangeren.
Generelt sett føles det som et spill som fremdeles har designfilosofien til 1990 uten å være en direkte retrohyllest heller.
Selv om det meste i spillmekanikken ligner på originalen har det blitt gjort et par forandringer. Blant annet fungerer ikke skuddene som før.
Når Giana-søsteren transformeres til punker-Giana får hun ikke bare muligheten til å knuse plattformer laget av stein, hun kan også skyte en kule. I originalen spratt den kula opp fra bakken og fra vegger.
Nå forsvinner bare kula etter den treffer første flate. Dette gjør at et visst spillelement fra originalen forsvinner. I originalen bruktes spretten for å ta ut fiender som var plassert på strategiske plasser.
At utvikleren har fjernet denne finessen er enda rarere da det nye spillet har baner som ofte er bygget vertikalt, hvor en slik funksjon hadde vært svært nyttig og kunne blitt brukt aktivt i spilldesignet.
Men heldigvis blir det aldri dårlig. Det ligger et helt akseptabelt 2D-plattformspill i bunnen, det er bare at det finnes så mye bedre alternativer. Både «Super Princess Peach», «New Super Mario Bros.» og «Yoshi Island» bør være i samlingen din før dette finner veien dit.
Det er udiskutabelt at dem som hadde et kjærlig forhold til originalen vil kjenne at det kribler i nostalginerva, meg inkludert, men det er ikke tvil om at «The Great Giana Sisters» var plagiat
Spillet har også en fiffig bonus hvor du kan låse opp alle de 32 originale banene som er pusset opp med den nye grafikkmotoren - en smultring fansen burde meske seg med.
PS! Spillet finnes også til PC og mobiltelefoner.
