(PressFire.no): Hvordan utvider du et spill de fleste har hyllet som et mesterverk? Er det noe poeng i å fortsette en historie som allerede er ferdig fortalt?
Sikkert et spørsmål skaperne av «The Last of Us» har stilt seg selv gjentatte ganger, særlig etter at spillet vant omtrent alle de utmerkelser, årets beste-avstemninger og bransjepriser som kan vinnes.
I mine mange år som anmelder har jeg aldri opplevd noe lignende: et spill som så til de grader er unisont skamrost, og som så til de grader fortjener det.
Her på PressFire kastet vi en sterk terning-sekser og kåret «Last of Us» til årets spill 2013. Vi har allerede skrevet mye om hva som gjør dette til en så sterk, engasjerende og uforglemmelig spillopplevelse, men trenger vi strengt tatt mer?
Er det egentlig noe igjen å fortelle om Ellie, Joel og planteapokalypsen?
Smart trekk
Det er et naturlig instinkt å svare ja. Finner vi først et spill der så mye klaffer på en gang, da sier det seg selv at vi vil ha mer. Men en del av meg har likevel sett frem til «Left Behind» med litt blandede følelser, usikker på om en fortsettelse av historien vil ende opp med å forminske helhetsinntrykk.
Ingen fare. Naughty Dog vet hva de driver med. De hadde mange valgmuligheter da de startet opp arbeidet med denne nedlastbare biten. Personlig hadde jeg foretrukket en utvidelse av «The Last of Us» som fokuserte på noen av folka Ellie og Joel møter på sin vei.
Mange av dem har historier å fortelle, som kunne ha blitt spennende ekstramateriale. Kanskje et tilbakeblikk som utforsket forhistorien til Joels lillebror Tommy, eller noe om Bill og partneren Frank – eller eventuelt om Ish (som bare dukket opp i notatene Joel fant), før den tragiske slutten i kloakknettet?
Aller helst ville jeg ha sett et kapittel som lot oss ta del i forhistorien til klanlederen David, og veivalgene som gjorde ham til et monster. Men nei, fokuset forblir på Ellie, og det viser seg faktisk å være det smarteste valget.
Ikke som du tror
De fleste vet trolig at «Left Behind» utspiller seg noen uker før Ellie møter Joel, mens hun fortsatt befinner seg på et militærakademi i Bostons karantenesone.
Trailerne har fokusert på Ellies forhold til bestevenninnen Riley (Yaani King), men det kom som en overraskelse (i alle fall for meg) at dette bare er halvparten av historien.
«Left Behind» hopper frem og tilbake i tid, og utspiller seg til dels også rett etter at Joel ble alvorlig såret under basketaket på universitetet i Colorado. Ellie har dratt ham i sikkerhet til et forfallent kjøpesenter. Joel er bevisstløs og hardt skadet, mens hun begir seg ut på jakt etter medisinsk utstyr.
Tilbakeblikkene avdekker hvorfor Ellie nekter å gi opp håpet, og gir oss en enda bedre forståelse av hva som driver henne. Det første møtet mellom Ellie og den femtenårige venninnen Riley er allerede skildret i tegneserien «The Last of Us: American Dream», som varmt anbefales. Det er også en stor fordel å ha lest den, siden «Left Behind» har en del referanser til tegneserien, og utspiller seg i det samme miljøet.
Før apokalypsen
Da vi først møter Ellie i «Left Behind», har hun ikke sett Riley på halvannen måned. Men en natt på militærakademiet spretter Riley plutselig inn på rommet til Ellie, som om ingenting har skjedd.
Riley er litt eldre enn Ellie, om mulig enda mer rebelsk og den personen som står henne nærmest.
Men de skiltes ikke som venner, og siden sist har Riley latt seg rekruttere inn i den paramilitære utbrytergruppen Fireflies. Hun gjør et iherdig forsøk på å reparere vennskapet, og drar Ellie med på en utflukt til et forfallent kjøpesenter like utenfor karantenesonen.
En liten oase, en slags fornøyelsespark og en tidsreise tilbake til hvordan verden var før apokalypsen.
Dette er Rileys forsøk på å be om unnskyldning, og muligens noe mer. Vi aner at denne historien vil få en tragisk avslutning, siden skjebnen til Riley allerede er avslørt i «The Last of Us» - men det betyr slett ikke at «Left Behind» er fri for overraskelser.
Vi får vite ting som setter Ellie og enkelte hendelser i «The Last of Us» i et helt nytt lys, uten at jeg bør avsløre så mye mer.
Kunne vært en novellefilm
Man kunne sikkert ha fortalt historien som en novellefilm, men Naughy Dog gjør en masse snedige grep for å bygge opp det intense forholdet mellom Ellie og Riley med handlinger og opplevelser, ikke ord.
Relasjonen deres må etableres mye fortere enn båndet Ellie utvikler med Joel, siden «Left Behind» er rundt en tiendedel av lengen til «The Last of Us».
Det er likevel disse øyeblikkene som etterlater størst inntrykk, og vennskapet deres er totalt troverdig. Ingenting merkverdig eller truende skjer mens de utforsker det øde kjøpesenteret: jentene skravler, kaster stein på bilruter, smugdrikker sprit og tar bilder sammen i en fotokiosk.
De gjøgler rundt i en rasert Halloween-butikk, prøver masker og leker med en magic eightball. Kjører rulletrapp for første gang, forteller teite vitser og får sjansen til å være helt vanlige jenter en liten stund før virkeligheten angriper dem igjen.
Intense saker
Historiefortelling, rolleutvikling og utforskning står i fokus her, men vi får fortsatt flere øyeblikk der infiserte villmenn, soppmennesker og banditter popper opp.
Vi styrer Ellie gjennom hele «Left Behind», og hun er som forventet mye skjørere enn Joel. Det betyr at man må kjøre en litt annen taktikk, og så godt det går skygge unna nærkamper.
Action-sekvensene skiller seg ikke nevneverdig fra dem vi opplevde i «The Last of Us», men Naughty Dog introduserer noen nye elementer. Man kan nå lokke de infiserte sopp-zombiene mot bandittene, og la dem kverke hverandre mens Ellie kniser på trygg avstand.
Det er vanskelig å snike seg unna alle konflikter, så Ellie får etter hvert også et nytt våpen til rådighet. Så godt som all action og oppgaveløsing er delegert til sekvensene der Ellie prøver å finne medisiner til Joel – og dette føles til tider som materiale man snauset bort fra «The Last of Us» under betatestingen. Mer av det samme, men likevel skikkelig intense saker.
Nok en kraftprestasjon
Jeg er ikke helt overbevist om disse tidshoppene forteller noe vesentlig om Ellie, eller strengt tatt egentlig er nødvendige, men de representerer to forskjellige versjoner av Ellie: før og etter hjertet hennes blir knust for første gang.
Igjen er det de varsomme, rolige partiene som etterlater sterkest inntrykk, og understreker at Naughty Dog er i en klasse for seg når det gjelder å bygge opp følelsesmessig engasjement. Ingen i bransjen gjør dette bedre enn dem, og kreativ regissør Neil Druckmann har blitt en av spillverdenens få auteurer.
Teknisk sett er dette på høyt nivå med «The Last of Us», drevet av nok en kraftprestasjon fra Ellies alter ego Ashley Johnson – og nok et vakkert musikkspor av Oscar-vinneren Gustavo Santaolalla.
Det kan føles litt skuffende at «Left Behind» er over på knappe to timer, særlig med tanke på at dette er den eneste historieutvidelsen som vil bli laget til «The Last of Us». Men det er lenge nok. Fremfor å pøse på med sterke følelser og spektakulære øyeblikk, gir «Left Behind» oss et lavmælt sidespor, som avdekker nye sider av en fiktiv jentunge vi har blitt veldig glade i.
Selv om Ellie har vokst opp i skyggen av apokalypsen har hun fortsatt litt av uskyldigheten i behold under sin siste natt med Riley. Hun er stor i kjeften, utagerende og tøffer seg, men tragediene som former Ellie ligger foran henne. Rett foran.
Akkurat nå er hun bare en jentunge, som henger sammen med bestevenninnen sin. Siden vi allerede vet at dette ender tragisk har alt jentene opplever sammen et skjær av melankoli. Det er noen øyeblikk her som treffer deg rett i hjertet. «The pain now is part of the happiness then», som C.S. Lewis engang sa.
«The Last of US: Left Behind»-utvidelsen krever hovedspillet «The Last of Us» og er nå tilgjengelig fra PlayStation Store for 119 kroner.
