Zelda-serien har oppnådd såpass status gjennom årene at når folk får et nytt spill i hendene kaster de alt annet fra seg - fordi ingenting er viktigere der og da enn igjen å oppleve Zelda-magien. Vår alles kjære helt kledd i grønt er tilbake i oppfølgeren til Zelda-seriens tidligere suksess på DS, «Phantom Hourglass» fra 2007.
Sist gang var det båt, denne gang er det tog det er snakk om. Selv Link har altså innsett at hest er kjedelig. Han har tatt på seg jobben som lokomotivfører, men han har et problem: Togskinnene forsvinner i løse luften.
Men prinsesse Zelda insisterer likevel på å holde den offisielle seremonien hvor Link får lokomotivførersertifikatet sitt. Hennes rådgiver, Chancellor Cole, mener dette er bortkastet tid og fnyser av hele prosessen. Det tar ikke lang tid før du finner ut at Cole ikke er helt god, og har onde intensjoner.
Med ånden til Zelda på slep - onde krefter har nemlig stjålet prinsessens legeme - begir Link seg ut på en reise for å finne kroppen og gjenbygge kreftene til The Spirit Tower. På den måten vil spøkelsestogskinnene komme tilbake igjen og demonene holdes på avstand.
TREIGT LOKOMOTIV
Å styre toget er en relativt lik prosess som båtnavigeringen i «Phantom Hourglass».
Du trenger imidlertid ikke å ha spilt dette på forhånd for å komme inn i «Spirit Tracks».
Her styrer du enkelt og greit om du skal kjøre fremover eller tilbake, samt at du kan tute ved å dra i en snor.
Dette har ikke så mye hensikt annet enn å skremme vekk noen dyr, men på et tidspunkt vil du få med en fyr ombord som skjeller deg ut etter noter hvis ikke du tuter hver gang skiltene sier du skal. Selv i fantasiverdener er det viktig med god trafikksikkerhet.
«The Spirit Tracks», eller sjelsporene for norskifisere, blir brukt til å reise fra sted til sted. I begynnelsen er dette et problem da de ikke ER der. For å få dem på plass igjen må Link finne kart over togsporene som er gjemt i ulike etasjer i The Spirit Temple. Dette tempelet har den samme repetisjonen som The Ocean King-tempelet hadde i «Phantom Hourglass».
Med skinner på plass står du fritt til å kjøre som du vil. Problemet med å togdelen er at det blir ekstremt kjedelig i lengden. Først og fremst fordi det går treeeeigt. (Med trykk på –eeeei-lyden). Selv på høygir går det sakte, og hadde det ikke vært for at musikken er fantastisk stemningsskapende, hadde det blitt en enda mer kjedelig affære.
Fiender angriper fra tid til annen, men stort sett med de samme angrep og på samme sted, og det er ikke så stort mye annet du kan finne på. Annet enn å fange en og annen kanin.
En idé som virker god i teorien, men som ikke er så fantastisk i praksis, er de fiendtlige togene som beveger seg på samme spor som deg. De kan ikke overvinnes og er raskere, men du kan senke dem litt i fart ved å skyte nok kuler. Problemet er at du må tenke mer taktisk hvor du kjører, men resulterer som regel i at du må kjøre lange omveier.
Og når dette allerede er forholdsvis kjedelig, ja, da setter du pris på å måtte strekke ut tiden. Selv etter hvert når du finner flere snarveier, vil du alikevel bruke alt for mye tid på å glo på utsikten - samt fange disse kaninene da.
For å sprite opp togdelen hender det at det dukker opp et par mini-oppdrag hvor du får med deg passasjerer på reisen. De maser som et lokomotiv om at trafikkreglene må overholdes, og bare prøv deg om du bremser for hardt, eller tar i litt for mye rundt svingen.
Men i lengden gir det ikke like mye for spillegleden, annet enn at de kan gi deg nye ruter å kjøre.
SMÅ FORBEDRINGER
«Spirit Tracks» har nøyaktig de samme styluskontrollerte bevegelsene som «Phantom Hourglass» når det gjelder å kontrollere Link.
Ikke bare er det et veldig presist system fra Nintendos side, men det er også intuitivt og lett å plukke opp for nye spillere.
Noen absolutt forbedringer fra «Phantom Hourglass» er verdt å nevne. For det første: Det går ikke lenger på tid! High Five, Nintendo!
Dette var kanskje den største kjepphesten og irritasjonen med det forrige spillet. Ikke bare måtte du begynne på nytt hver gang det gikk skeis, men du måtte også unødvendig repetere de samme etasjene hver gang.
Nummer to: Zelda kan nå ta kontrollen over et Phantom inne i tårnet. Når man har samlet opp tre dråper som gjør sverdet til Link sterkt nok, kan han slå til en av dem uten å få juling. Zelda tar over styringen av Phantomkroppen og da har man kontroll over to karakterer - og kan sende den ene til høyre og den andre til venstre, samtidig.
Zelda kan også gå steder Link ikke kan, eventuelt hjelpe Link. Men dette er ikke problemfritt. I likhet med en elefant er Zelda dritredd små gnagere og dette byr på problemer fra tid til annen.
Mikrofonen blir i mye større grad brukt denne gang, da du har fått tilgang på noen nye hjelpemidler. Blant annet kan man spille ulike melodier på en panfløyte som vekker spirits og hjelper deg med å oppdage hemmeligheter, samt bruke det nye virvelvindvåpenet til å blåse bort ting.
Men det å måtte blåse en hel del mer i mikrofonen gjør faktisk mobiliteten din litt mer krevende. Med tanke på at de fleste av oss kanskje ikke vil sitte å blåse iherdig på DS’en sin på bussen i rushtiden. Prøv å overbevis nabopassasjeren din om at du egentlig prøver å spille panfløyte, mens du blåser på DS-konsollen din.
Merkelig nok har muligheten til å spille online multiplayer, som «Phantom Hourglass» hadde blitt tatt bort, men muligheten til å spille opp til 4 stykk gjennom DS Download Play er tilgjengelig for de som måtte ønske dette.
«The Legend of Zelda: Spirit Tracks» er på en måte en oppfølger, med mye av det forrige spillet i en ny litt ny innpakning.
Men selv om «Spirit Tracks» kan virke uinspirert, så ikke misforstå kritikken i denne anmeldelsen som at spillet mangler dybde og kreativitet. Mange av problemene og manglene med «Phantom Hourglass» har nemlig blitt fikset på og forbedret, og med Zelda som en medhjelper istedet for standardrollen som jomfru i nød, skaper det en interessant og morsom dynamikk mellom de to.
Selv om lite har blitt gjort for at «Spirit Tracks» skal stikke seg ut som noe mer enn en oppfølger, er handlingen og variasjonen mellom templene og togkjøringen spennende og interaktiv. I og med at man ikke lengre har noia overfor tidspresset, får man i mye større grad øynene opp for de interessante puslespillene hvert tempel bringer. Bossene byr dessuten på virkelig gode utfordringer.
«The Legend of Zelda: Spirit Tracks» er et spill det skal godt gjøres å ikke la seg sjarmere av.
