(PressFire.no): Vi anmelder remaster-varianter av spill ved å spørre oss selv «Hva er greia?», «Hva er nytt?», «Hva er som før?» og «Holder det fortsatt mål?».
Et spill som er remastered har for det meste fått et nytt lag maling, mens en remake er på mange måter et nytt spill basert på det gamle.
Vi gir ikke karakter til remastere - lenger.
Hva er greia?
«The Legend of Zelda: Twilight Princess» kom ut både på dødsleiet til GameCube og som lanseringsspill til Wii i november 2006. Det er altså nesten ti år siden (good lord).
Wii-spillet hadde widescreen og bevegelseskontrollere, men snek seg unna det faktum at Link er venstrehendt ved å rett og slett speilvende hele spillet. Der du går til venstre i GameCube-versjonen, går du til høyre på Wii.
Spillet har en smått legendarisk status i E3-sammenheng, hvor et «voksent» Zelda-spill var så ettertraktet at journalister og fans gikk totalt av skaftet da spillet ble vist frem på Nintendos E3-konferanse i 2004.
Vår egen Jarle var faktisk til stede her, og kan fortelle om helt absurde scener:
- Det var som å være på et religiøst vekkelsesmøte. Det var en euforisk stemning som var veldig smittsom.
Spillet nøt godt av den absurde eksplosjonen Wii var, og solgte til slutt rundt ni millioner eksemplarer – mest av alle spill i serien.
Hva er nytt?
Grafikken har fått en solid bump opp. Spillet dundrer avgårde med splitter nye teksturer i full 1080p og bunnsolid 30 fps, i motsetning til grøten vi fikk servert for ti år siden.
Spillet utfyller egentlig de rosenrøde minnene fra 2006 jeg har i hodet – man har jo gjerne et litt skrudd bilde på spill man likte godt for mange år siden – men at spillet ser utrolig mye bedre ut enn før er ikke til å stikke under en stol.
Den evinnelige bloom-effekten spillet var overøst med tidligere er både tonet ned og der det er passende, og føles ikke like overbrukt som før.
Det er derimot de gamle modellene av folk, fe og ting som er brukt, og det er ikke blitt påkostet særlig nye polygoner her, uten at det egentlig gjør noe. Det taler om ekstremt imponerende ressursbruk når Nintendo lagde spillet på GameCube – en femten år gammel konsoll – og modellene fortsatt holder såpass god stand.
Du kan også velge mellom Normal eller Hero-modus, hvor sistnevnte gjør at du tar dobbelt opp med skade, samtidig som du ikke finner hjerter i det hele tatt gjennom spillet. Det betyr at du må laste deg opp med remedier før du prøver deg på vanskeligere områder.
Dette er digg. En av mine negative punkter mot originalen var at det var alt for lett. Du står nesten aldri i fare for å dø i spillet, men Hero Mode er såpass nådeløst at jeg døde flere ganger bare de første par timene.
Men jeg hater hater hater at den nye vanskelighetsgraden kun lar deg spille i den speilvendte varianten av spillet. Du KAN potensielt også spille med ekstra gøff i fiendene på den «riktige» måten, men det krever at du har en Ganondorf-Amiibo-figur. Håpløst, og totalt unødvendig!!
Apropos Amiibo-er, du får en ny challenge-hule å leke deg i om du kjøper versjonen av spillet som kommer med en Midna/Ulve-figur. I denne gønner du rundt som ulve-Link gjennom førti nivåer i jakten på en oppgradering du ikke kunne få i gammelspillet. En fin bonus som ikke egentlig frarøver deg noe dersom du ikke har Amiiboen.
Wii U-kontrolleren er også brukt fint, og veldig likt «Wind Waker HD», der skjermen på kontrolleren brukes som ryggsekk eller kart. Jeg skulle ønske at du kunne tatt vekk absolutt alt av HUD-elementer på TV-en, men skitt au.
Du kan også hjelpe til med siktinga ved å subtilt bikke på kontrolleren, ala «Splatoon» - og det fungerer kjempebra. Faktisk så bra at det føles arkaisk å gå tilbake å bare benytte seg av kontrollstikka etterpå.
Av andre spillmekaniske forandringer er den ekstremt trege starten på spillet, hvor du skal samle «Tears of Light» for å komme deg tilbake i menneskeform, kortet ned (du samler færre). Fortsatt litt for mange, spør du meg, men en skip-knapp på bortimot alle cut scenes hjelper på.
Dette er en skikkelig bra oppgradering sett under ett, selv om noen valg rundt hvordan noen av disse er tilgjengelig er litt uforståelige. Godt jobba og tommel opp til utvikler Tantalus.
Hva er som før?
Pretty much alt annet.
Vi har ikke sett at det er tatt vekk noe som helst her, med unntak av støtte for Wii-kontrollerne. Du kan fortsatt svinge med sverdet mens du går, bruke bevegelsesstyring til å sikte med pil-og-buen (om du vil) – eller bare kjøre som GameCube-versjonen med den såkalte Pro-kontrolleren på Wii U. Best of both worlds, med andre ord.
Og starten er like treig som alltid, selv med færre «tårer» å sanke.
Det betyr at dette nok fortsatt er det mest vriene «Zelda»-spillet å bare kjøre gjennom en gang til. For min egen del er dette grunnen til at jeg aldri rundet spillet mer enn én gang i sin tid – nesten uhørt for meg når deg gjelder «Zelda»-spill.
Musikken er også den samme som før, heldigvis.
Holder det fortsatt mål?
Kort sagt: Ja.
«Twilight Princess» var og er et skikkelig bra spill i serien, som bygger veldig på fundamentet serien har lagt helt fra «A Link to the Past».
Dette er på mange måter et trygt og godt «Zelda»-spill, som ikke hverken utfordrer tradisjonen eller finner opp hjulet på nytt.
Det er en videreføring av «Ocarina of Time» på alle måter, og er jo også rent historiemessig en direkte oppfølger.
Jeg personlig elsker det delte tidslinje-tøyset «Zelda»-universet har bedrevet etter «Ocarina», og synes den noe mørkere stilen «Twilight Princess» viser passer serien godt (selv om også pastell-variantene står hjertet nært).
Den evinnelige starten på spillet, der du får slengt læresegmenter, masing fra Midna og frem-og-tilbake-gameplay med en rikelig dose «samle X antall ting for å komme videre» gjør som nevnt like vondt nå som for ti år siden.
Men det sagt, når du endelig kommer deg forbi alt dette åpner spillet seg totalt og blir – endelig – et skikkelig bra «Zelda»-spill. Flere av templene er av de beste serien har sett, noen av bossene er helt utrolige (og det er mange i tallet), mens det er både mye å gjøre i byene og enorme områder å utforske.
Spillbarheten har tålt tidens tann uten nevneverdig slitasje, mens vi nok må kunne forvente at de store tomme områdene blir spritet vesentlig opp med ting å gjøre i spillene fremover.
«Ocarina» er fortsatt hakket bedre for nykommere til serien, men du kan liksom ikke gå helt feil med denne versjonen av «Twilight Princess» heller - mens for oss som har «Zelda» i blodet vil den langt vanskeligere Hero-modusen være et friskt pust verdig både kjøp og ny gjennomføring.