(PressFire): I 1898 skapte den britiske forfatteren H.G. Wells science fiction-historie med «The War of the Worlds». En bok som har lagt storparten av grunnlaget for samtlige åndsverk hvor en utenomjordisk invasjon rammer menneskeheten.
På sent 1800- tidlig 1900-tall var dette en fryktelig tanke, men mye av den mystikken har vitenskapen allerede utslettet. I den historien kom nemlig invasjonen fra Mars - en planet som tidligere kunne vært en het kandidat for skummelt liv, men som vi i dag vet at er fritt for grønne menn eller gigantiske biomekaniske roboter.
Den legendariske filmregissøren Orson Welles fikk demonstrert effekten denne historien kunne ha på datidens befolkning. 30. oktober i 1938 sto han bak et radiohørespill basert på boken som skapte panikk. Hørespillet gjenga historien som nyhetsinnslag som overbeviste lytterne om at jorden ble invadert av marsboere, ifølge myten.
Boka må også sees i lys av den britiske imperialismen, som var på toppen da boken kom ut. Marsboernes invasjon av jorden har en klar parallell til hvordan Englands teknologiske overtak hjalp dem i å kolonisere.
Boken bidro til et nytt syn på datidens politikk. I tillegg var invasjonsfrykten i England økende på grunn av en tysk opprusting, noe som påvirket et lite bibliotek av datidens romaner.
Fra bok til film til spill
Og her er vi, med et nedlastbart Xbox 360-spill basert på den samme historien. Spillet tar utgangspunktet i Paramount-filmen fra 1953, noe som naturligvis setter både lukt og smak på produktet.
Visuelt sett ser det ut som en film i svart-hvitt fra femtitallet krysset med fantastiske «Limbo», mens spillmekanikken på godt og vondt er av den gamle skolen – mest vondt. Det er nemlig ekstremt vanskelig!
Inspirasjonskildene skal være «Flashback», «Abe’s Oddysee» og klassikeren «Another World», noe som høres flott ut. De har til og med hentet inn Chris Hüelsbeck («The Great Giana Sisters» og «Turrican») til å lage musikken. Problemet er bare at utviklerne ikke vet ha de driver med – de har ikke kompetansen til å lage et plattformeventyr.
Det viktigste i et plattformspill er et solid kontrollsystem. Der du gir spilleren følelsen av å mestre bevegelsene til spillfiguren, noe som er fullstendig fraværende i dette spillet.
Straffes mens du ligger nede
Animasjonene er hakkete og har problemer med å lystre bevegelsesmønsteret ditt. Når spillet da i tillegg er nådeløst, er det oppskriften til årets mest frustrerende spill.
Lengre seksjoner, der du har noe skummelt halsende i hælene, må utføres perfekt og gir ingen rom for feiling. Da er det ekstremt irriterende at kontrollsystemet ikke lystrer. Ruller du på feil tidspunkt én gang, må du starte seksjonen på ny. Hopper du fra feil kant, må du begynne på ny. Du må pugge landskapet og prøve på ny og ny.
I andre seksjoner kan du møte på ett skikkelig vanskelig hinder, hvor du er nødt til å eksperimentere deg frem til løsingen. Det er en ekstremt dårlig løsning i et spill hvor du må pine deg gjennom lengre deler for å nå samme hinder på ny og ny og ny.
Spill må gjerne være vanskelige, men på rette premisser. Det må føles rettferdig, ikke bare gi spilleren et grunnleggende handikapp i et svært lite responsivt kontrollsystem. I denne sammenhengen burde utfordringene ligge i smart designede plattformelementer.
Og da klarer heller ikke Patrick Stewarts fortellerstemme å redde opplevelsen, for idet du må starte seksjonene på ny må stakkaren også gjenta de samme strofene om igjen og om igjen. Det burde være enkelt å løse dette ved at fortellerstemmen ikke gjentar det du allerede har hørt. Der kan de lære noe av sommerens indie-elskling, «Bastion».
Å lage plattformspill i 2D skal man ikke ta for lett på. Her virker man til å ha strødd hindringer mer eller mindre tilfeldig rundt i omgivelsene, mens gode plattformspill har et bevisst forhold til forholdet mellom kontrollsystem og plattformelementene.
På papiret er dette en «The War of the Worlds»-entusiasts våte drøm, men som i stedet ender opp som entusiastens klamme mareritt.
Får du smaken på litt H.G. Wells vil jeg heller anbefale å ta en ny runde i «Half-Life 2» eller «Resistance 3», som er fulle av referanser. Jeg anbefaler også Jeff Waynes strålende musikal (Spotify-lenke her.) fra 1972, hvor Phill Lynnot fra Thin Lizzy også bidro. Musikalen ble også spillmatisert - et spill som også bør unngås.
«The War of the Worlds» kan kjøpes til Xbox 360 på Xbox LIVE Arcade eller til PlayStation 3 på PlayStation Store.
