(PressFire.no): Jeg var ikke spesielt nådig for ett år siden, da jeg trillet terningkast to til «Tour de France 2012».
Spillet var platt, ensformig og klarte aldri å fange Tour de France-ånden – det var rett og slett søvndyssende. 2012-utgaven sto milevis unna sin fetter på pc, den langt mer sammensatte og dype «Pro Cycling Manager»-serien.
Nå er jeg ikke så narsissistisk at jeg tror utvikler Cyanide har tatt akkurat min kritikk spesielt til seg.
Eller, jo. Jeg er det, litt. For årets utgave nærmer seg i hvert fall å gi valuta for pengene.
Kanskje det er fordi dette offisielle spillet feirer at det ikoniske etapperittet arrangeres for hundrede gang i sommer? Da kan man ikke gi ut rent søppel, man har tross alt en ganske markant merkevare å ta hensyn til.
Men, det betyr ikke at sportsspillene har fått sin nye eneveldige konge og en flaggbærer for sjangeren. Neida, vi snakker fortsatt om et produkt for spesielt interesserte, der feil og mangler overskygger de positive sidene.
Hovedfeltet lever
En av de sterkeste av disse positive sidene viser imidlertid at utvikleren ønsker å gi konsollbrukere et litt dypere produkt. Dybden består i et mer levende og dynamisk hovedfelt, der det i det minste er tendenser til at du kan styre rytterne med enkle sportsdirektørgrep.
Du gis mer kontroll over ditt lag, og kan gi ordre til hver enkelt. Det være seg å gå i brudd, dra opp et tog fremme i feltet eller rett og slett gi frie tøyler til enkeltryttere.
Nå sørger et knotete kontrollsystem for at slik mikrostyring aldri frister nevneverdig, men om du skal vinne etapper og sammenlagt er det ofte nødvendig å få hjelp av hele laget. Da blir det lett frustrerende å skulle gi ordre i tide og utide, samtidig som du styrer din rytter.
Ja, for du har hele tiden kontroll over én av dine ryttere selv og får ingenting gratis av kontrollsystemet.
Selv om utvikleren har gitt deg flere styringsmuligheter av rytteren enn i fjor, er det rett og slett for lite følsomt – systemet tar ikke hensyn til at du ofte må gjøre alt på en gang for å lykkes.
Resultatet blir stadige grøftetreff og hodeløs vingling fra side til side når det blir hektisk.
Det er synd, fordi jeg liker hvordan du må manøvrere feltet i langt større grad enn i selv flaggskipet «Pro Cycling Manager». Luker må finnes og rygger henges på, akkurat her har Cyanide skutt gullfuglen.
Selve dynamikken i et hovedfelt er noe man absolutt bør bygge videre på, for det er her mulighetene for et skikkelig sykkelspill på konsoll ligger. Ikke nødvendigvis fordi det gjør spillet mer autentisk, men det gjør det langt mer interessant, uforutsigbart og morsomt.
Spol til slutten
For slik som «Tour de France 2013» fremstår, blir det mye simulering av etapper. Etappene klarer ikke fange interessen lenge nok til at det er spennende å styre rytterne selv hele veien.
Simuleringen har også sine feil, den er for eksempel alt for treig. Dermed blir det mye unødig venting – akkurat som i fjor. Dessuten føles det ikke veldig realistisk at «alle» i feltet virker å henge med på flere av de verste stigningene, før en av sammenlagtfavorittene vinner helt mot slutten.
Noe av det som faktisk innfrir er tempoetappene. Hvis du har en habil rytter, vel og merke. Her får du full kontroll, og slipper i stor grad kaoset som følger med et dårlig kontrollsystem i et gigantisk hovedfelt.
Her er det deg mot klokka og melkesyra, alt tydelig gjennom et brukbart grensesnitt på skjermen. For grensesnittet leverer, der lyd og grafikk ellers er på stedet hvil et sted i spillsteinalderen.
For dere som lurer - de fleste rytternavnene er fortsatt falske. Vi får servert etternavn som Hushaved og Bosson på våre norske helter. Akkurat det gjør ikke så mye, når det følger med et redigeringsverktøy der du selv kan endre navnene. Det er verre at enkelte lag ikke har ekte drakter og logoer, da er det lite man får gjort for å endre noe som helst.
Jeg savner dessuten mer liv, mer drama, mer «Tour de France» i dette spillet. Tilskuerne er statiske i de slemmeste stigningene, og der har jo pc-spillet for lengst begynt å ta steg i riktig retning. Velt og punkteringer skjer nesten aldri.
Ja, overraskelsene uteblir. Da sier det seg selv at spillet blir forutsigbart og rutinepreget.
Lite attåt
Selve grunnlaget er spinkelt. Alt fokus er på Tour de France og de 21 etappene, så selv om man kan leke litt med å velge ut etapper og spille litt flerspiller sammen med en kompis, er ikke dette et spill som vil holde deg gående gjennom vinteren.
Ulike målsetninger, som gir belønninger i form av trofeer i bronse, sølv, gull og platina, gir litt ekstra motivasjon. Men det er altså ikke nok.
Jeg er litt usikker på hvor Cyanide vil med sine sykkelspill på konsoll. I fjor forsøkte man på ren action, og falt igjennom. I år har man fått med flere elementer fra «Pro Cycling Manager»-serien og dermed er produktet mer robust.
Likevel har «Tour de France 13» et godt stykke å gå før det er et spill som kan engasjere i nærheten av det ekte rittet på tv-skjermen.
Spillet er fortsatt for spinkelt, innholdsmessig ustabilt og «billig» i sin oppbygning. Det fanger ikke nok av elementene som gjør sykkelsporten så engasjerende og fascinerende (nei, ikke doping). Kanskje et større fokus på flerspiller er løsningen?
Akkurat det er jo suksessformelen sportsgiganter som «NHL», «FIFA» og «NFL» har trykket til sitt bryst for lenge, lenge siden.
Nei, vi får gi både Cyanide og Tor Hushaved en felles beskjed: Bedre lykke neste år!
«Tour de France 2013» ble sluppet til Xbox 360 og PS3 20. juni.
