Si hva du vil om filmbaserte dataspill, men de er sjelden spesielt bra. Overraskelsen var derfor stor da jeg satte i gang med «Tron: Evolution» - et spill basert på en film som handler om livet inni en datamaskin.
Jeg hadde forventet meg et lappeteppe av selsomme klisjeer, pakket noenlunde fint inn i en teknoverden som vanskelig kan gjøres kjedelig.
I stedet ble jeg møtt av et actionspill som, selv om det er langt fra perfekt, klarte å gripe tak i oppmerksomheten min langt utover den umiddelbare fascinasjonen over grafikken og musikken.
Motorsykkel- og frisbeekamper akkompagnert av Daft Punk
For å ta det siste først: Alle som har sett den klassiske science fiction-filmen «Tron» fra 1982 vet sånn cirka hva de kan forvente seg av stilen på både årets oppfølgerfilm og dataspillet basert på dette.
Nok en gang er vi inni en fiktiv dataverden der programmer er menneskeliggjorte, farger er sterke, virus bekjempes i motorsykkel- og frisbeekamper – og det hele er tonesatt av Daft Punk.
Høres ikke det kult ut?
Det er det også, i hvert fall inntil du merker et visst savn etter variasjon i sanseinntrykk. Når hele verdenen ser mer eller mindre lik ut noen timer ut i spillet, og musikken pumper ufortrødent videre i samme tempo, er det lov å lengte til en mer organisk verden som kan by på litt mer variasjon.
Godt er det derfor at selve spillet i seg selv byr på mer utover denne innpakningen. I starten kastes du – Anon – rett inn i kampens hete idet en ond virus-badguy kidnapper Jeff Bridges' figur Flynn – fyren som skapte denne verdenen i første omgang.
Du må derfor ut på jakt etter virusgjengen, en jakt som innebærer store mengder akrobatikk, slåssing og tilfeldige sekvenser med motorsykkel- og tanksmanøvrering.
Selve manøvreringen rundt i verdenen er kanskje det aller mest imponerende. Som en cyberversjon av «Prince of Persia» kan du løpe langs vegger, slenge deg over gjenstander, slynge deg gjennom lufta – alt i et raskt og flytende tempo.
Disse sekvensene er mer transportetapper enn noe annet, men innimellom fungerer de også som gåter i seg selv: Hvordan komme seg videre – og ikke minst finne alle de skjulte dataskattene som er strødd rundt i spillet?
Med jevne mellomrom må du også slåss mot fiender, og her kommer lys-frisbeen inn i bildet. Denne kan oppgraderes på flere områder, noe som kommer godt med når motstanden etter hvert blir riktig så tøff. De forskjellige fiendene har hver sine svake punkter, noe som medfører en viss grad av kløkt og fingernemhet i slåsskampene – her nytter det ikke bare med tastetrykking på måfå, spesielt ikke når du møter på bossene.
Sekvensene med lyssyklene og tanksene er kanskje de minst imponerende i spillet – og ikke i nærheten av det vi måtte huske fra de legendariske sykkelscenene fra den første «Tron»-filmen.
Med i pakka er også en flerspillerdel, med standardmoduser som til tross for en viss grad av tilfredsstillelse, ikke helt klarer å utgjøre noe høydepunkt.
Samlet sett er «Tron: Evolution» ikke en spillmessig revolusjon på noen som helst måte - men det er grei underholdning for det.
Litt synd er det at et spill som tross alt foregår inne i en datamaskin ikke klarer å trekke flere veksler på alt teknologien tross alt kunne ha bydd på.
Men det er vel som vanlig ting man kan ønske seg til en neste versjon?
NB! Spillet er nå sluppet til PS3, Xbox 360, PC, Wii, PC, PSP og DS. Vi har anmeldt PlayStation 3-utgaven.
