(PressFire.no): «Twisted Metal» har alltid utgitt seg som et slags racingspill med våpen. Du ser tross alt biler og kjøretøy på omslaget, og da er det enkelt å tro at det også handler om hestekrefter og sylindre.
Sannheten er imidlertid at spillet alltid har vært en ulv i fåreklær, som har mer til felles med old-school actionspill som «Quake III Arena» enn det har med, vel, noe annet.
Glem uttrykk som kjørefølelse. Dette er ren, kaotisk arkadeskyting i høyt tempo, som handler om impulsive avtrekk, smart manøvrering og evnen til å mestre et eksplosivt arsenal av missiler og bomber.
Dette er et spill der du snur på et knappenålshode, hopper på kommando og racer gjennom omgivelsene så flammene står ut av eksospotta.
Du må bruke hjelpemidlene dine for det de er verdt. «Twisted Metal» har et digert arsenal av midler å plukke fra, og er det én ting spillet kanskje synder på så er det å pakke alt for mye av dette ned i én håndkontroll.
Helsprø og sprøstekt
«Twisted Metal» har massevis med personlighet. Et av de sterkeste punktene har alltid vært de helsprøe kjøretøyene du kan plukke fra, og de uforutsigbare og kreative arenaene du blir senket ned i for å duellere til døden. I «Twisted Metal» er det først og fremst «rollegalleriet» som gir spillet karakter, og omgivelsene som holder deg fastlimt.
Konseptuelt finner du både gamle og nye tillegg av begge deler her, selv om veldig mange av kjøretøyene spesifikt kanskje føles litt for identiske. For mange av dem skiller seg kun fra hverandre gjennom spesialvåpnene sine – og selv disse overlapper en del.
Det er for eksempel svært mange særegne variasjoner basert på fellesarsenalet alle kjøretøyene deler, som miner og mitraljøser, og færre av de ekstreme og sprøstekte variantene og karikaturene serien har lent seg på tidligere.
På en annen side skinner den svarte humoren deres langt klarere nå enn før, og hele Grindhouse-estetikken føles veldig komplett og i tone med resten av spillet.
Du har for eksempel ambulansen Meat Wagon som har som spesialangrep å fyre avgårde en stakkarslig kropp på en sykeseng med eksplosiver, eller Sweet Tooth, den ikke-fult-så-barnevennlige iskrembilen som transformerer seg om til en flyvende monsterrobot. Det beste er å ta med deg hver og én av dem inn i opplæringsfasen i spillet, bare for å få følelsen av forskjellene mellom dem.
Et galleri av skruer
Etter at du har plukket ut et kjøretøy og lært deg ideen bak dem er det nivåene som sørger for at spillet funker så bra som det gjør. Hvis jeg skulle brukt et skikkelig overbrukt og diffust ord til å beskrive dem ville jeg gått for «dynamiske» – altså, levende, pustende nivåer som endrer seg når du spiller. Alle har som regel sitt eget sett med unike regler, og alle endrer og skrur litt på grunnlaget du trodde du kjente.
Det mest ekstreme eksempelet er kanskje Black Rock Stadium, en pulserende arena av bevegende vegger, strømførende gulv, lava og forvirrende layout. Et annet eksempel er L.A. Skyline, hvor du hopper mellom takene på skyskrapere, mens du prøver å lire av deg missiler og maskingeværkuler mot fienden.
Begge disse er typisk nivåer som bryter opp de litt mer tradisjonelle arenaene, og som virkelig får fram viktigheten og nytteverdien til de forskjellige kjøretøyene. Du lærer liksom aldri helt hvor nyttig en bil med en diger elektromagnet på seg er, før du har brukt den til å suge til deg og kaste avgårde en motspiller fra toppen av en skyskraper.
Briljerer med design
Når det kommer til disse nivåene så er det i det minste veldig klart hva Eat Sleep Play prøver å gjøre ut i fra topologien i omgivelsene og våpnene som ligger spredd rundt – å skape knutepunkter som tiltrekker seg spillere. Et av de mest geniale trekkene her er den ettertraktede helse-trucken, en omreisende lastebil som dukker opp i intervaller og lar førstemann til mølla få reparere kjøretøyet sitt.
Selve enspillerdelen av «Twisted Metal» gjør selvsagt en begredelig jobb med å formidle alt dette og dra deg inn i hva som gjør spillet kult. Her handler det heller om å spinne en rekke oppdrag rundt gimmicker, eller prøve å legge formularet i tråd med et racingspill. Om noe, fikk det meg egentlig bare til å ville spille den kriminelt undervurderte GTA Race-modusen i «Grand Theft Auto IV».
Problemet er også hvordan hele spillet virker vridd rundt utviklernes manglende evne eller tid til å programmere motstanderne. Du tåler alltid veldig mye mer enn fiendene dine, mens motstanderne virker svært ensporet og fokusert på å drepe kun deg. I tillegg kan du bytte biler i fart ved å kjøre innom garasjer på nivåene.
Men ingen av disse elementene tapper noe særlig inn i kjernen av spillet, eller utnytter den manglende symmetrien serien har vært kjent for. De føles heller som helgarderinger fra utviklerne. Når du spiller alene mot maskinen er spillet aldri heller særlig utfordrende – kun tidkrevende. Alt for tidkrevende i enkelte tilfeller.
Etter å ha spilt gjennom «Twisted Metal» ble jeg mer overrasket over utappet potensial enn selve implementasjonen. Men det er ikke for å si at spillet har vært noe form for katastrofe på noen måte. Men for meg har serien alltid handlet om å dele kaoset med andre – om det så har vært gjennom en delt skjerm, eller over nettet. Det får du selvsagt muligheten til her som før, selv om den bitre realiteten er at jeg ikke har fått prøvd meg online i det hele tatt nå før spillets slipp og har dermed ikke noe grunnlag til til en full vurdering.
Men der har du sannheten uansett: Et fantastisk grunnlag som spiller på alle de riktige strengene i forhold til tidligere; en middelmådig, noe uinspirert kampanjedel fordelt på tre fortellinger; samt en online-del som garantert er hundre-og-ti-tusen-millioner-komma-fem ganger mer interessant enn det du klarer å oppdrive på egenhånd.
«Twisted Metal» slippes eksklusivt til PlayStation 3 7. mars.
