HELSINKI (PressFire.no): På hjemmebanen til de finske utviklerne fikk vi stifte nærmere bekjentskap med «Alan Wake». Spillet har vært under utvikling i fem års tid, og dukket først opp på radaren igjen med et løfte om snarlig lansering under E3 i fjor sommer.
Nå er datoen spikret og ventetiden snart over. I slutten av mai er «Alan Wake» definitivt ute i butikkhyllene. PressFire fikk tid til å spille omtrent 90 minutter, begynnelsen av spillet, som setter tonen og premissene for mord og mysterier.
I tillegg har vi snakket med utvikleren Remedy. Dette intervjuet kan du lese her på PressFire før helgen, men aller først: Har Alan egentlig vært verdt å vente på i alle disse årene?
Spillet fremsto nært opp mot ferdig da vi fikk sette oss ned for å spille hele den første episoden av «Alan Wake».
Helt siden E3 i fjor sommer har man hatt en spillbar kode tilgjengelig, fortalte Oskari Häkkinen i Remedy oss.
Men den aller siste finpussen handler om å justere på noen søvnige, skjeløyde spilløyne, polere ytterligere på et par spesifikke områder og fikse på noen filmsekvenser som ikke er i water enda, fortalte utvikleren.
Her sitter vi med det sagnomsuste spillet som veldig mange har ventet en hel liten evighet på - skeptikerne hadde til og med begynt å vedde på om vi noen gang fikk oppleve at Alan Wake krøp ut fra de dype, finske skoger. Men 21. mai blir spillet lansert. Tro det eller ei.
NB! Vi er såpass greie at vi ikke kommer til å røpe noe som har stor betydning for historien i spillet, så vet du det.
Som de fleste sikkert allerede vet, er at dette er en psykologisk actionthriller, ord som pryder alle plakatene som var klistret opp i kjelleren som var åstedet for dette eventet. Du skal kunne spille som et rent tredjepersons skytespill om du foretrekker det, eller på schizofrent vis veksle på og takle det hele som en oppdager – å stirre skrekken og fanden sjøl i hvitøyet og sanke små ledetråder som det er mange av i «Alan Wake» og suge inn den til tide gufne atmosfæren.
Det går ingen klare skiller mellom hvordan du kan spille «Alan Wake», og dette er også grunnen til at Remedy klistrer budskapet om «Psychological Action Thriller» på postere med store bokstaver. Det skal ikke være mulig å misforstå at dette spillet passer i flere sjangre.
Fiendene, den mørke ondskapen som Alan må slåss mot, fremstår i enkelte situasjoner som noe du har sett i et Left 4 Dead-spill eller for den saks skyld Modern Warfare, når vi snakker om spillmekanikk. Du mangler riktignok et dekningssystem, men skytingen er løst på relativt tradisjonelt vis.
Det som er den store forskjellen er fokuset på driv i historien og at vi stadig vekk blir servert flere spørsmål enn svar. Du aner nemlig ikke innledningsvis hva disse mørke, ekle skapningene er, og hva de vil deg – men du vil definitivt rydde de av veien før du får svar på det. Mer om dette litt lengre ned i saken.
Og det er definitivt psykologisk også, nå som vi har pirket litt i hva som skjuler seg bak «actionthriller»-merkelappen. Det er mer nerve enn i «Heavy Rain» når det kommer til intensiteten som ligger forankret i hver scene, men litt mindre ekkelt enn i «Silent Hill: Shattered Memories». Et sted midt i mellom på spenningsskalaen, kan man si.
Alan Wake er en forfatter som på en tur til den fiksjonelle byen Bright Falls og idylliske omgivelser i nærheten av Washington fort oppdager at dette kommer til å bli alt annet enn avslappende og bra for blodtrykket.
Kjæresten hans, Alice, forsvinner temmelig umiddelbart etter at de har forflyttet seg fra den søvnige småbyens sentrum og ut i naturen.
Samtidig fortelles åpningen av spillet gjennom et par tidsforflytninger. Én av de langt mer viktig for resten av spillets gang.
Alan er nemlig tidlig i spillet involvert i en annen stor begivenhet som ikke har noe med forsvinningen av Alice å gjøre, samtidig som du i løpet av spillets første halvtime får stifte bekjentskap med flere personer fra Bright Falls-området som nok vil dukke opp igjen senere i spillet. Blant annet sheriffen i byen, en variant av Log Lady og dermed et ærbødig nikk til «Twin Peaks», samt en mørk, ond karakter som nok er mer sentral for handlingen.
Alan er en bestselgerforfatter som sliter med skrivesperre. Alice tror turen til Bright Falls vil gjøre han godt, og har en skjult agenda om å lokke Alan tilbake foran skrivemaskinen under oppholdet deres.
Sentralt i spillet er Alans tilstand, som virker alt annet enn stabil og normal. Stephen King er en åpenbar inspirasjon for spillskaperne, og det refereres da også til King et par ganger allerede i løpet av spillets første minutter.
Forfatteren som skriver seg selv inn i handlingen eller er hovedpersonen i et thrillermysterie, er et klassisk Stephen King-scenario. Alan sliter åpenbart på flere fronter, får vi raskt innblikk i. Drømmer, mareritt eller virkelighet, står frem som sentrale elementer i historien – samt det faktum at han kommer over flere sider fra en roman med hans navn på, et manus han ikke enda har publisert eller kan huske å ha skrevet…
Formatet Remedy har brukt i spillet, er tungt inspirert av TV-serier som «Lost».
Det betyr at du stadig vekk, etter å ha gjort deg ferdig med en del av spillet, får en cliffhanger i fanget – etterfulgt av en «previously on Alan Wake»-vignett før spillet fortsetter.
Dette er et effektivt grep for å gi deg mulighet til å ta opp tråden etter forrige spilløkt samtidig som det piffer opp spenningsnivået en smule.
Forsvinningen til Alice endrer naturlig nok tonen i spillet. Det er her en mørk kraft kommer til syne for alvor, og du etter innledende historieetablering for alvor gyver løs på spillet. Den neste knappe timen av spillet danner den første episoden, som vi altså fikk spille i sin helhet. Og her blir det langt mer actionpakket.
Alan skjønner fort at noen er ute etter han, og du har på dette tidspunktet i spillet en formening om hvor noe av ondskapen stammer fra, uten at du på noen som helst måte har fått definert for mye av forutsetningene for spillet.
«Alan Wake» er utvilsomt et sånt spill som fortsetter å fôre deg med spørsmål, samtidig som du ledes inn i actionpakkede nivåer, får utforske og eksponeres for nye våpen. Spillet mellom lys og mørket er et avgjørende element. For fiendene – omgitt av en mørk tåke ikke ulikt det du har sett fra jungelen i «Lost» – trives på ingen som helst måte om du retter lommelykten mot dem. Da fryses de og du kjøper deg tid til å sette inn nådestøtet.
Kombinerer du lyskilden med et pistol- eller hagleskudd, så er du langt på vei trygg. Lysbluss danner en om mulig enda mer spektakulær effekt, der omgivelsene blir skildret i slow motion og kameraet panorerer rundt mens du ser «monstrene» eksplodere i et lyserødt lysinferno.
Akkurat disse elementene har vi sett presentert før, både på E3 i fjor og gjennom trailere. I praksis var denne manøveren med lommelykt og pistol mye lettere å gjennomføre enn jeg hadde trodd.
Den siste halvdelen av den første episoden er den mest fartsfylte av det PressFire fikk teste i Finland.
Her skrus tempoet opp og du får virkelig smake på hvordan det er å være jaget.
Musikken intensiveres, stemmer, hvisking og ekle lyder danner en passende lydkulisse, og du føler virkelig ubehaget vokse samtidig som du nok vil oppleve å flytte rumpa lengre frem på sofaen og bli oppslukt i begivenhetene.
Det som fremstår som en liten overraskelse er at introduksjonen på ingen måte gir deg mange minutter for å skildre forholdet mellom Alan og Alice før hun forsvinner, noe som helt sikkert kommer sterkere tilbake i løpet av spillet – og da kanskje i form av tilbakeblikk?
Sidene fra Alans upubliserte roman dukker opp gjennom hele spillet. Handlingen i denne romanen er samtidig historien som utspiller seg i spillet og leker med deg som spiller i forhold til at du både får frempek og tilbakeblikk til historien slik den legges frem, eller til og med villeder deg til å tro at du står foran en begivenhet i spillet som på ingen som helst måte trenger å bli til virkelighet.
Utvikleren ville ikke si noe om hvor mange episoder det ferdige spillet vil inneholde, men lot oss få teste en del av et senere nivå i spillet som fremstår fundamentalt annerledes enn det relativt lineære førstepartiet.
Borte var Alans undrende monolog, mystikken og utforskningen. Her er det rock n’ roll-action og «Left 4 Dead»-inspirert zombieslakt for alle penga.
Alan står på en scene mens sørstatsrock pumper ut av monitorene. I mørket som omgir scenen stabber monstre seg opp, og din jobb er selvsagt å rydde vei, plukke opp nye våpen, ammo, nødbluss og holde deg i live lenge nok til å kunne oppleve at du og din makker (en karakter som du tidligere i spillet har blitt kjent med) kan traske helskinnet fra det hele.
Remedy stresset det faktum at dette segmentet kommer til sin fulle rett, rent historiemessig, i det øyeblikket du setter deg ned og spiller hele «Alan Wake» fra begynnelsen av, men dette brettet avslørte at spillet definitivt tar noen høyre- og venstresvinger underveis – og forandrer tone og stil mer enn det første partiet bærer bud om.
Grafisk sett holder «Alan Wake» dagens standard, til tross for å ha vært i utvikling i fem år. Det er noen områder av spillet som Remedy hevder å ha på lista si over elementer som må endres og poleres på før lansering, som en scene med Alan og Alice før hun forsvinner der hun fremstår uten særlig ansiktsdynamikk og der man ser at det grafiske ikke helt holder mål.
Dette er småting som kan heve inntrykket litt om det blir adressert før release, men at man jobber med slikt nå, drøye to måneder før slipp, er likevel merkelig tatt i betraktning at Remedy har brukt såpass lang tid på «Alan Wake» allerede.
Det som imidlertid er hevet over en hver tvil er at «Alan Wake» fremstår som et spill som lever opp til forventningene om å gi deg en hardkokt, nervepirrende og intens spillopplevelse. Et spill det vil være vanskelig å legge fra seg, som hviler tungt på historien og hvordan denne utspiller seg videre i «Alan Wake».
PS: «Alan Wake» slippes eksklusivt til Xbox 360 21. mai. Utvikleren har allerede snakket om nedlastbare utvidelser som kommer i tiden etter lansering, mens PC-versjonen av spillet er bekreftet å være lagt på is.
Se fersk trailer, sluppet under X10 i februar:
