(PressFire): På början av årtusenet jobba jeg som vert i en spillehall nede ved Nationaltheateret.
Der, i etasjen under den digre «Tekken 4»-automaten, rett bortenfor bokseautomaten som ble ødelagt hver uke fordi tøffas-fjortisene skulle vise deitene sine hvor hardt de slo (de slo veldig hardt), sto dansespillet «Dance Dance Revolution».
Eller DDR, som de fleste kalte det.
NB! Se videoanmeldelse i bunnen av artikkelen (eller her, om du er utålmodig).
Oppe sto jeg og tok imot betaling i oransje skjorte og sorte bukser, trøtt som en bøtte fordi jeg var ute på klubber hver natt og dansa, og la meg for sent.
Jeg ville trøstelytte på de brente CDene jeg hadde lurt inn i anlegget. Jeg ville høre min kollega, metal-Glenn, prate om Wam og Vennerød-filmer.
Jeg ville smuglese avisa.
Jävlar, den bassen
I stedet fikk jeg daglig inn en bøling overpositive unge jenter og gutter, med håndkle rundt halsen, joggesko og alt for mye livsglede, klare for å bruke opp hundrevis av kroner på DDR.
Og greit nok, pengene var fine å få inn, men:
Det var utelukkende jævlig eurodance på DDR-maskina, og DDR-barna spurte alltid en eller annen skiftleder om de kunne få skrudd opp lyden.
Og bassen. Jävlar, hvor den bassen drukna Radiohead og Röyksopp og alt i mellom.
Jeg elska å danse, så mye at jeg ett år senere ødela kneet på all dansinga. Likevel klarte jeg ikke å respektere dem, friskusene som kasta bort timesvis av livene sine på et spill hvor du danser til forferdelige låter uten engang å kunne bestemme selv hvilke bevegelser du gjør.
Det var liksom så ufritt, så tacky, så kommers.
Selv holdt jeg meg langt unna.
- Ta hensyn!
Nesten ti år senere er det tendenser til konebanking hjemme i stua. Ikke fordi jeg er en fæl fyr, men fordi Kinect krever et areale på størrelse med en fotballbane for å i det hele tatt anerkjenne at man har en bedre halvpart.
«Dance Central 2» er i Xbox-en og jeg har omsider skjønt hva friskusene så i DDR-hælvettet.
Veivende med armene som en deformert oter, treffer jeg konemor ørten ganger.
Hun hveser:
- Ta hensyn!
Men jeg er hensynsløs, tramper på tær og gneller om at jeg ikke har nok plass der jeg stanger leggene mot skjeselongsofaen vår. Sjelden vil du oppleve den beryktede Kinect-plassmangelen som et større problem enn når du bittert kjemper om oppmerksomheten til HAL-lookaliken over flatskjermen i dette spillet.
Det å bevege seg til musikk er en populær menneskelig syssel gjennom tidene, og Harmonix er særs habile når det gjelder å tilføre nogo attåt. Som i de andre musikkspillene deres får du konstante og fargerike tilbakemeldinger på hver lille bevegelse du gjør, slik at du alltid er klar over forbedringspotensialet ditt.
Samtidig vokser poengsummen jevnt og trutt.
Dette funker fint som motivasjon når man svetter seg gjennom vriene arm/bein-komboer i det som kjapt tar form av en regelrett treningsøkt. Spillet holder til og med styr på kaloriene dine, mens kropp og lemmer nådeløst skal slenges og bøyes i alle retninger.
Med mindre du går på Bårdar er det en utfordring som venter her, og achievement-komplettister i dårlig form bør lære seg nummeret til legevakta først som sist.
Litt som på ungdomsskolen
Foruten den sedvanlige dansemodusen hvor du velger enkeltlåter har spillet også en kampanjemodus, hvor du må prøve å imponere en gjeng menneskelige deodoranter og glætte nolduser for å passe inn i gjengen deres.
Litt som på ungdomsskolen, altså, men med dårligere replikker. Mye, mye dårligere replikker. Bakfulle «CSI Miami»-manusforfattere-dårlig.
«Yo! You might just have enough swag for us both!» Forferdelig! Til anstalt med deg, unge mann!
Og likevel går det en jævel i meg som gjør at jeg vil få innpass hos alle disse antisjarmtrollene. Svenneprøven for Riptide, med Sporty Spice-duoen Bodie og Emilia, går greit. «I like big butts!» og fire stjerner på første forsøk, og vi kan bygge et hult vennskap.
Verre blir det når jeg skal overbevise Flash3wrd-gjengen om at jeg har full kontroll på Missy Elliot.
Få ting er mer frustrerende enn å nesten klare fire stjerner, bare for å måtte danse hele rutinen om igjen mens Xboxen spør om jeg føler meg trøtt og foreslår at det kanskje er på tide med en pause.
Dansemusikk for Guetta-generasjonen
De øvrige modusene er uspektakulære - det er stort sett de samme bevegelsene, folkene og stedene uansett, med små variasjoner. For eksempel gjør ikke battledansing i tospiller noe særlig mer for konkurranseinstinktet enn den vanlige dansemodusen, du vil uansett få se hvem som dansa best.
Battlinga har også den leie bieffekten at man danser koreografiene til to forskjellige crew, noe som øker kollisjonsfaren ytterligere.
Låtutvalget går for en sympatisk «noe for enhver smak»-strategi, men kan vise seg litt skuffende med mindre du er glad i listepop - dette er dansemusikk for Guetta-generasjonen ispedd retrolåter fra Bananarama og Donna Summer, samt rn'b ala Rihanna og Ciara.
Flere låter kan anskaffes (for penger), noe som kjapt hever opplevelsen et par hakk. Butikkutvalget beveger seg fortsatt i det samme listelandskapet, men for oss noenogtjue-gæmliser betyr det ungdomsklubbklassikere som Blurs «Girls & Boys», Snow's «Informer» og Haddaway's «What Is Love» (komplett med hodenikkinga fra Jim Carrey-sketsjen).
Om det ikke var tydelig fra før: irritasjonsmomentene i «Dance Central 2» går mest på smak. Kjerneopplevelsen er uansett solid og medrivende. Så medrivende at man kjenner den i kroppen i flere dager etterpå.
«Dance Central 2» er lansert til Xbox 360, og krever Kinect.
