(PressFire.no): På 2000-tallet føltes det som om vi fikk minst fem spill som «Stellar Blade» i året, og vet du hva?
Vi visste ikke hvor bra vi hadde det. Vi fikk jo «Ninja Gaiden Black», «Devil May Cry», «God of War» og «Bayonetta» ut av det, med flere!
Nå om dagen er actionspill av denne typen blitt mangelvare, så jeg var gira på et nytt spill der en selvsikker protagonist med upåklagelig motesans kapper i stykker monstre som om de var kokt skinke.
Og det er det jeg fikk med «Stellar Blade», et spill som minner meg om PS3-æraen på beste mulige måte.
I «Stellar Blade» spiller du som Eve, en kvinnelig cyborg-soldat med ekstraordinære atletiske ferdigheter.
Hun og flere andre medsoldater dropper ned fra verdensrommet på en postapokalyptisk versjon av jordkloden for å befri menneskeheten (det som er igjen av den) fra en hær av groteske vesener kalt «naytibas».
Ting går selvfølgelig ikke etter planen, og Eve avdekker gradvis hemmeligheter om oppdragets sanne natur, og hvordan jorden endte opp slik den gjorde.
Hvis premisset låter kjent, så er det er tydelig at «Nier»-spillene har vært en av hovedinspirasjonene til utviklerne i SHIFT UP da de laget «Stellar Blade».
Ikke bare har hovedpersonen visse fellestrekk med heltinnen 2B fra «Nier Automata», men det er også bakgrunnshistorien, verdenen, og den melankolske stemningen som tydelig minner om det vi så i «Nier Automata».
De har til og med hyret inn den samme komponisten, og det er neppe tilfeldig.
Det er ikke dermed sagt at spillet er noen klone av «Nier Automata» – eller noe annet spill.
Tempoet i kampene føles ganske unikt for «Stellar Blade», og treffer en velfungerende balanse mellom kombo-fokuserte, hurtige actionspill som de fra Platinum Games, og den mer metodiske tilnærmingen til From Softwares «Sekiro».
Som Eve er du helt avhengig av å mestre spillets presise pareringssystem. Heldigvis er dette helt fantastisk moro å leke seg med, enten det er mot småkryp eller gigantiske bosser.
«Stellar Blade» er et mer defensivt spill enn jeg trodde det skulle være, i den forstand at du må overveie hva som er rett øyeblikk for å angripe.
Men det føles ikke seigt – kampene har bare en rytme du må adlyde, og kan raskt gå fra null til hundre der du plutselig må parere en serie av angrep. Da slår det virkelig gnister.
En bosskamp (som også er å finne i demoen) som foregår på en gammel togstasjon er en masterclass som viser kampsystemet fra alle sine beste sider. Rett og slett utrolig tilfredsstillende.
Det er slike kamper som bryner ferdighetene dine til en sylskarp knivsegg, og lærer deg å parere nesten alt som kommer din vei. Og det er den hemmelige sausen til «Stellar Blade», pareringen føles bare utrolig digg.
Det blir dermed en dans mellom deg og fiendene, som regel én mot én, som er noe av den mest intense og tilfredsstillende slåssingen jeg har opplevd på flere år. Du føler deg som en badass!
Det er en følelse som ikke er helt ulikt det å treffe alle notene i en Guitar Hero-sang, bare at musikken erstattes av klangen av sverdet til Eve som vibrerer med hver vellykkede parering, akkompagnert av gnister som effektivt kommuniserer visuelt at du timet riktig.
Etter hvert låser du også opp et arsenal av nye ferdigheter som gjør at Eve får mer spillerom.
De ulike spesialangrepene du får tilgang til senere i spillet byr på noen skikkelige lasershow.
«Stellar Blade» gir oss stor visuell variasjon med god kontrast mellom helter og monstre.
Designet på «naytiba»-vesnene er direkte marerittaktig, og kombinerer menneskelige kroppsdeler med insektbein, antenner, taggete dyretenner, og pulserende, biologisk materiale som antar uhyggelige former. Ikke går det tom for idéer heller, og kaster nye fiender og bosser på deg helt frem til rulleteksten.
Når det gjelder Eve selv, så endte jeg opp med å like henne ganske godt – med et par forbehold.
Hun ser råtøff ut, og selv om man kan humre litt av de tettsittende high-tech antrekkene hennes, så er de en god kontrast til monstrene. Hun blir garantert en cosplay-favoritt, merk mine ord.
Det jeg savner litt er å få sjansen til å bli litt mer kjent med henne, hun er liksom litt på avstand hele veien. Jeg hadde også likt å se henne reagere litt mer menneskelig på noen av de sprø avsløringene som kommer i løpet av handlingen.
Vi får riktignok noen øyeblikk der Eve tar seg en pause på en av spillet sine mange campingplasser og slår av en prat med sitt reisefølge, men jeg hadde satt pris på å se enda mer utvikling av personligheten hennes slik som de samtalene vi får her.
Hun fremstår ganske stoisk i filmsekvensene gjennom hele greia, så litt flere lag å oppdage hadde gjort susen. Kanskje får vi bli bedre kjent med henne i oppfølgeren? La oss håpe det. Det er ting å utforske der.
Eve sine kamp-animasjoner er noen av de beste vi har sett i denne sjangeren. Hun beveger dødelig og grasiøst samtidig, som en ballerina med barberblader.
Sekvensene der hun henretter de større bossene er verdt å få med seg – jeg tror jeg sa «wow» høyt minst et par ganger.
Eve kan også ta på seg noen sideoppdrag, og disse varierer veldig i kvalitet.
De fleste av dem er helt enkle «fetch quests» som ikke egentlig tilfører noe annet enn å legge til minutter på spilletiden. Et par av dem er derimot godt skrevet, og jeg liker også fiskeminispillet - kanskje det beste fiskeminispillet noensinne.
Vi må også snakke litt om mote!
Jeg elsker klær i spill, det er en stor del av moroa for meg, og her leverer «Stellar Blade» varene! Eve har tilgang på rundt 30 kostymer som du kan låse opp på ulike måter, og enkelte kostymer skilte seg ut fra mengden som virkelig stilige og originale antrekk. Dette er årets store fashion-spill, spør du meg.
Det store minuset med det, inntil den varslede New Game+-modusen kommer ut, er at alt du låser opp gjelder kun i den ene gjennomspillingen. Det betyr at hvis du starter et nytt spill har du ingen av kostymene lenger.
Håper den nye modusen kommer før heller enn senere, bare vær klar over det inntil videre.
Uansett, det er ikke bare kostymene som er fete: Omgivelsene er også slående vakre. Ruinene av siviliasjonen vår i «Stellar Blade» byr på noen av de beste postapokalyptiske vistaene jeg har sett på mange år, med masse små detaljer her og der: Forfallende arkitektur. Et piano som står igjen. Reklameplakater. Retro-brusbokser fra en død sivilisasjon.
Det er i det hele tatt en veldig godt realisert verden med mange kriker og kroker som forteller egne historier i seg selv, og det er tydelig at SHIFT UP vet å utnytte potensialet i denne formen for historiefortelling.
Musikken, som er komponert av et team som også inkluderer «Nier Automata» komponisten, er helt fabelaktig. Vi får elektronika, symfoniorkester og kvinnelig vokal som tilsynelatende representerer Eve selv – det er knakende gode saker.
Jeg koste meg skikkelig med «Stellar Blade». Det er et tvers gjennom vellykket actionspill der hvert eneste feilsteg gjør deg litt vassere og bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer. Du må hele tiden gjøre taktiske avveininger og når utvekslinger av slag skjer så er det eksplosivt.
Bosskampene er suverene eksempler på dette.
Som hovedperson er ikke Eve helt på nivå med Dante, Bayonetta eller 2B, men hun har nok tilstedeværelse til å bære spillet på skuldrene sine. Stemmeskuespilleren hennes på engelsk gjør også en god jobb!
Personlig hadde jeg satt pris på om vi fikk enda litt mer innsikt i Eve sitt univers og hvor hun kommer fra, noe jeg føler kunne gitt henne et ekstra lag med dybde. Det er noe der, SHIFT UP må bare vise oss det.
Jeg kommer definitivt til å vende tilbake til spillet så fort New Game+ er tilgjengelig. I en tid der spilldebuter av dette slaget kommer sjeldent, er det gledelig å melde at «Stellar Blade» i tillegg er en god en.
Alle fans av actionspill bør sjekke ut dette.
