(PressFire.no): «IUBES ARE INTELLIGENT CUBES AND WE HATE THEM ALL. CLICKS FOR MORE INFORMATIONS.»
Slik presenterer franske Pierre Fontaine sin lekne, naivistiske krysning mellom gudespillsjangeren og sanntids strategispill. Hvem er det som hater iubene? Det må være Fontaine selv.
Smarte kuber
I den ikke utenkelige sjangerkrysningen er det det konvensjonelle strategispillet som ligger i bånn, med begrensede verktøy som det nye, forfriskende element.
Til forskjell fra i «Starcraft» og «Red Alert» får vi her ikke kontrollere enhetene, det vil si de intelligente kubene, på mikronivå. Som i gudespill flest er det spillerens oppgave å legge til rette for effektiv vekst; balansere forskjellige økonomiske variabler for å skape et samfunn som skal overvokse fienden.
Spillerens oppgave begrenser seg, faktisk, til èn ting; å velge bygninger som iubene skal bygge, for at økonomien skal fungere så effektivt som mulig.
Hvordan det hele går, kommer an på valg av riktig bygning, like mye som plassering av bygningen i forhold til ressurser og andre bygninger. De «smarte» iubene vil bygge og bruke etter beste evne, og til syvende sist forsøke å ødelegge motspillerens iuber og bygninger.
Det store bildet teller
I denne typen forenkling, der noe fjernes eller begrenses, åpnes alltid nye aspekter, og spillet blir et eksperimentelt skritt bort fra sine forgjengere. Sånt noe er alltid dritkult for en kritiker på evig letning etter engasjerende nyvinninger.
Det viktigste, eller mest attraktive aspektet ved «IUBES» er fraværet av krav om mikroorganisering.
Ved at iubene tar seg av grovarbeidet, kan spilleren utelukkende konsentrere seg om det store bildet.
Balanse i koloniens infrastruktur er nøkkelen; mellom mat til iubene, brakker og utstyr til krigeri, og, viktigst, hus og hytte for reproduksjon av nye iuber. Regnestykket ser enkelt ut, men kan fort bli komplisert når det skal konkurrere med en fiende med de samme forutsetningene.
For å tilrettelegge for nøye tenkning, og samtidig overkomme dødtid der produksjon og krig går av seg selv, kan spilleren selv kontrollere hvor fort tiden skal gå.
Annenhånds multiplayer
Fordi tiden kontrolleres av spilleren, ser det ut til at «IUBES» aldri vil få multiplayer i sanntid. I stedet finnes et nytt og selvutnevt nyvinnende system ikke ulikt «Ghost Mode» i «Mario Kart».
Du spiller ikke mot en annen spiller, men mot et opptak av den stående strategi som forrige spiller har brukt.
Spillets offisielle nettside forklarer det best selv: Dersom vi kaller deg spiller C, vil du spille mot en rekonstruksjon av den strategien spiller B brukte for å slå spiller A. Dersom du vinner, vil spiller D møte et opptak av din strategi. Hvis dessuten vedkommede så ikke klarer å overvinne arven etter deg, vil sannsynligvis en lang rekke uheldige spillere få bryne seg på din formel for suksess.
Dét formelen tar opp, er altså ikke iubenes egne bevegelser, men hvilke bygninger du bygger, i hvilken rekkefølge og i hvilken fart. Så gjør iubene det som gjøres kan for å vokse og for å knuse fienden med sin egen selvstendige AI.
Det ligger, med andre ord, ære og berømmelse i det å være best i «IUBES», men samtidig en potensielt bratt kurve mot toppen.
Halvfullt glass
Selv om «IUBES» ser ut til å ville fortsette å utvikle seg etter den offisielle lanseringen, må vi bedømme det på grunnlag av dét det er nå: et uferdig spill.
Det fargerike, men simple utseendet ligner mer en uinspirert skisse enn et spill jeg kan leve meg inn i. Iubene er stygge, gule bokser som spretter rundt og spytter svarte dotter på hverandre.
Landskapet, tydelig inspirert av den senere bølgen av simplistisk grafikk etter «Minecraft», bringer lite nytt til paletten, men virker mer som en lettvinn kopi.
Til tross for hva man skulle tro, ser jeg en potensielt lav takhøyde for hva som er mulig å utrette i dette spillet. Funksjonene er for få, med for liten dybde til at jeg har særlig tro på de hyperavanserte, kompliserte kampene som denne typen spill ofte generer etter en viss levetid med engasjerte spillere.
Samtidig finnes bugs det ikke skal være rom for, for eksempel der lydbildet rett og slett ikke fungerer, og stillheten det etterlater, dessverre eksponerer spillets ellers så fine småelementer i mindre magisk lys.
«IUBES» er et spill du kan laste ned og prøve uten å betale for det. Men, følger du meg og mitt råd, venter du et par-tre måneder for ikke å sverte opplevelsen.
NB! Spillet ble først lansert i beta rundt årsskiftet. Versjon 1.11, som vi har testet, ble gitt ut 25. januar.
