Av Sindre Renny Wigre, spillanmelder hos PressFire. Virker til daglig som manudusent ved Kulturpunktet Sandermosen, og frilans med undervisning i tekstbehandling, litteratur og dataspill.
Få av dagens høykommersielle spillproduksjoner bruker like mye krefter på problemstillinger rundt religion, tro og trossamfunn, guder, demoner og folks forhold til dem, som «Dragon Age: Inquisition».
Harbarka spillnerder og gjengse forbrukere lever i en spennende tid hvor dialogbaserte spill tar opp spørsmål det ikke finnes fasitsvar på.
Fenomenet blåser nytt liv i sjangrene fantasy og sci-fi, hvor raseproblematikk, kulturmøter, demokrati, diplomati og krig skildres i mer nyanserte bilder enn tidligere i spillmediet.
Assosiasjoner til virkeligheten
De klassiske spillene fra Bioware deler det etiske spekteret i svart og hvitt med motsetninger som snill og slem eller blåøyd helt eller beinhard antihelt.
Nå, kanskje framprovosert av den tidvis spydig parodierende og ofte mer nyanserte «The Witcher»-serien, strekker manusforfatterne seg lengre, og, i alle fall for min egen del, vekker sterkere følelser.
Samtidig er det vanskelig å spille et spill som hevder å ta disse temaene seriøst, uten å assosiere til ting som skjer i virkeligheten.
Ekte terrorgrupper og mektige nasjoner hevder at de drives av religiøse motiver i krig, i sitt rettsvesen og i andre former for konflikt. «Inquisition» presenterer en hel del likhetstrekk med aktuelle problemer i verdenssamfunnet.
Det ville være usannsynlig og spekulativt å peke på rollefigurer og bevegelser i spillet og mene de portretterer virkelige personer og grupperinger. Likevel blir det vesentlig å spørre seg hva slags bilde spillet danner av temaene på et overordnet plan, og hvilken påvirkning det har på hvordan vi ser verden rundt oss.
Syndefall, frelsere, guder og gamle guder
«Dragon Age»-universet inneholder et utall religioner og samfunn som framstilles ved interaktiv historiefortelling, gjennom kunst og arkitektur, og i en fantastisk mengde velskreven tekstmateriale.
Til felles har de alle at spillet aldri gir tydelig svar på et overordnet plan om hva som er sant; hva av det de forskjellige presenterer som er religiøst oppspinn, og hva som er historie.
Kanskje, kan vi tenke oss, er guder en virkelighet i det helhetlige fiksjonsuniverset – kanskje ikke. Og, fordi vi står overfor et fiksjonsunivers, skal vår egen gudetro heller ikke spille noen særlig rolle.
Spillets mest framtredende gudebilde tilhører den religionen spillets helt skal bruke for å samle følgere og ta knekken på de slemme.
Profeten Andraste skilte i sin tid først og fremst mennesker, men også en og annen dverg og alv fra sine gamle guder, og forkynte den allmektige The Maker.
I dårlig skjult allusjon til den katolske kirken stiller The Chantry med tempelriddere, nonner, en paveaktig The Divine og – viktigst – et altoverskyggende foresett om hellig kall. Nå, ved folkets suggererende tro, inntar vi rollen som Andrastes talerør og forkjemper.
I tillegg finnes en mengde religiøse praksiser, deriblant dyrkelsen av The Old Gods, representert av liv levende drager. Vi møter også den mer verdslig orienterte sossen i storbyen, og magikere – Mages – som praktiserer magi og reiser inn i drømmenes og minnenes sfære, The Fade.
Tro, natur og overnatur
«Dragon Age» presenterer et knippe spørsmål det aldri svares på, og imøtekommer sånn sett ett av kravene man stiller til «ekte kunst». I sentrum av spillets handling står spørsmål om religiøs tro: Er det etisk forsvarlig å bruke troen alene til å samle et folk og tilegne seg verdslig makt?
Religion er, i alle fall i et fantastisk univers, umulig å avvise ved logisk argumentasjon. De rollene vi kanskje kan lære mest om det overnaturlige av, er også de mest pragmatisk tvilende magikerne. De utøver magien sin uten nødvendigvis å befeste den med tro på noe fenomen de ikke har håndfast erfaring med.
Det overnaturlige er dermed – i dette universet – ikke noe å tro på; magien er like observerbar som naturen selv, og forklarer hvordan demoner og andre vanskapninger kalt Darkspawn kommer seg ut av sin sfære, til angrep på verdens kosmos.
Spillets slemminger representerer et menneskets syndefall, fra den gang i antikk fortid da man i grådighetens navn ville bryte inn i Skaperens Golden City, i sentrum av drømmesfæren.
Å tro eller å ikke tro?
For å kunne bestemme hvordan vi snakker til følgerne, stilles vi overfor en annen, like ubesvarlig spørsmålsrekke, hvor vi må definere heltens egen tro: Finnes det èn Skaper, er han allmektig, hjelper han oss i nød, eller er det Ham som lar grusomhetene ramme oss?
Heller enn å gi fasitsvar, tvinger spillet oss til å la helten uttale seg om det, basert enten på hva man selv tror om guder innenfor spillets fiksjonsverden, eller hva man tror spillets rollefigurer trenger å høre for at man skal vinne spillet.
Svarene påvirker ikke bare forholdet til heltens følgere, de troende og de mer pragmatiske, men også spillerens indre dialog – gitt at man lever seg inn i dramaet.
Strenge doktriner
En type religiøs praksis som er lite representert i «Dragon Age: Inquisition», er den som aksepterer og oppmuntrer til andre religiøse praksiser. Kanskje fordi spillet trenger konflikter, er de alle i åpen eller nedtonet uenighet med hverandre, hvor de bruker ord, skitne triks eller åpen strid.
Fredsmanende, empatiske stemmer finnes i spillet. I små, harmoniske samfunn og hos hvermann i gata, og dessuten tydeligst blant karakterer i hovedhistorien.
De taler imidlertid sjeldent på vegne av en stor, religiøs organisasjon. Deres innerste overbevisninger blir opp til spilleren å finne ut av og vite om. Samtidig framstilles det som en umulighet at denne typen tenkning skal vinne fram gjennom diskusjon og utveksling av kunnskap og kjennskap til hverandres tanker.
I stedet må freden tvinges fram av heltens og spillerens fantastisk urealistiske erobringer. Sånn er virkeligheten i det bildet spillets fiksjonsverden alluderer. Denne forestillingen passer dermed som hånd i hanske til den oppfatningen folk flest har om religiøse bevegelser – spørsmålet er om dette er en oppfatning det er bra at folk har. Det er ikke umulig å tenke seg at det er en usunn forenkling av virkeligheten.
Etter et hundretalls timer i spillet vil jeg, som ser meg selv som en reflektert ung mann, stå i fare for å kategorisere spørsmål som spillet behandler på en simplere og mindre ydmyk måte enn før. Jeg vil altså stå i fare for enten å ha blitt dummere, eller i større grad undrende, undersøkende og nysgjerrig på ting jeg ikke vet svaret på. Sannsynligvis har jeg blitt begge deler. Likevel er mitt nye intelligensnivå problematisk. I og med at spillet er ferdigspilt er det ikke sikkert jeg får utløp for nysgjerrigheten. Jeg sitter dermed igjen med det eneste konkrete som er blitt gitt meg, som er spillets framstilling av alle sine motiver. I større grad enn før er det sannsynlig at jeg stemmer på et politisk parti som har et forenklet syn på utenrikspolitikk, religion, diplomati og krig. Jeg vil se nyheter og debatt med briller som er farget av de følelsene jeg har hatt, og fortsatt har til stereotyper og konflikter i spillet. Og spiller jeg flere spill, ser filmer og leser bøker med tilsvarende forenklede verdenssyn, vil også disse bidra til at jeg selv ser verden med en forenklet forståelse. Jeg skal imidlertid ikke være så dum som å påstå at EA og Bioware er onde populister som vel vitende forsøpler folks hjerner med tanketom underholdning, uansett hvor sterkt jeg måtte føle dette. Spillmediet er ungt, og utvikler seg stadig og stødig. Heller kan jeg uttrykke meg ydmykt og etterlyse en desto gråere definisjon av vanskelige problemer og løsningene på dem, slik vi kanskje kan glede oss til i det kommende «The Witcher 3». Ikke fordi problemer er best når de ikke kan løses på en tilfredsstillende måte. Problemer som i utgangspunktet ikke har en klar og tydelig løsning, men åpenbart trenger å tenkes mere på, er mer sannsynlig at jeg tenker på når jeg ikke presenteres for forenklede dusteløsninger, men tvinges til å reflektere over dem.
Et nytt og problematisk intelligensnivå