(PressFire.no): Det første som møter oss i «Loadout» er et godt prospekt for et onlinebasert skytespill.
Gamle «Quake»-entusiaster får sjansen til å teste slagkraft mot de mange yngre dyrkere av obskøn toaletthumor og grafisk vold, i det som skal være finspissede nettkamper i klassisk skytespillformat.
Som en karikert parodi på «Team Fortress» gjør «Loadout» seg tydelig med sitt premiss: Spillet er gratis, og presenteres i eksplisitt vulgaritet basert på stygge grimaser og brudd med klassiske kjønnsroller, slik at man umulig kan unngå å gi det en sjanse.
Reflekser og hastighet
Så betaler man ikke for å vinne, men for nye avatarer og tilbehør, som rosa ballerinaskjørt eller muligheten til å legge gønnern mellom bena og leke at den er en stor penis, midt i spillet eller etter en seier.
Gameplay utarter seg som i fordums tid: Bittesmå, symmetriske baner for to lag, hvor alt handler om reflekser og høy hastighet. Forskjellige spillmodi er fortsatt i utvikling, ser det ut til, selv om spillet offisielt har ligget ute i hele februar.
Likevel, et par av de klassiske finnes allerede, der drapstall og dét å trenge inn i fiendens base for å lage bøll er altavgjørende.
«This is my gun.»
Her, som i de gamle, gode urealistiske skytespillene, settes mangfoldet på dagsorden først og fremst med et markant skille mellom tunge, treige våpen som smeller høyt og bredt, og sylskarpe presisjonsvåpen.
Salgsmomentet i «Loadout» er og blir våpensystemet, der alle våpen du bruker, må bygges fra bunnen av.
Alt implementeres, som vakkert er, i et klasseløst system med fritt fram for skapelsen av så synergiske former for krigføring man vil, der et lag på fire bør koordinere seg både i hvilke våpen de bringer til slagmarken, og hvordan disse brukes.
Det finnes våpendeler i forskjellige kategorier og fasonger, for eksempel forskjellige kolber, avtrekkere, ladesystem og munninger til skytevåpen, foruten grunnleggende funksjonaliteter som forskjellige typer skadeytelse eller helbredelse. Så får du erfaringspoeng, ikke i hver enkelt klasse (klasser finnes ikke) eller tilknyttet «assault rifle», men til for eksempel hver enkelt bestanddel: halvautomatisk avtrekker, haglespredning på munningen, og kuler av typen eksplosive raketter, hvis det er dét geværet ditt består av.
Erfaringspoeng har sin selvfølgelige funksjon i å oppgradere og åpne nye ting og funksjoner, så vær beredt på å få juling av velsmurte veteraner med små apokalypsemaskiner i nevene. Likevel er terskelen lav for å hele tida forandre på oppsettet, skape flere loadouts – bytte rakettene med helbredende stråler, og fundamentalt forandre spillet uten å tape altfor mye progresjon.
Det du betaler for
I skrivende stund ser «Loadout» ut til fortsatt å være i utvikling, tross i sin for lengst overståtte lansering. Selve spillet fungerer – dét som mangler er dybde, variasjon og det ramme alvor, eller, offisielle kamper der resultatet loggføres og får følger i offentligheten eller for spilleren selv.
Det finnes med andre ord utelukkende treningskamper – rølpete sammensetninger av kaotiske moromoduser – eller såkalte «Exhibition Matches» der reglene for offisielle modi følges, men bare på liksom.
Mest påfallende er egentlig en slarvete, halvt fungerende infrastruktur: å finne en kamp, eller å navigere i menyer er et helvetes minefelt av bugs og malfunksjoner. Før en kompisklubb på fire skal få lov til å spille sammen, skal man med andre ord gjennom en halvtimes prøving og feiling før moroa kan begynne.
Også våpensystemet kunne hatt en mer mangfoldig utforming. Det er usigelig tilfredsstillende å kunne finslipe forskjellige våpen fra bunnen av, mekke og styre i tradisjonelle formater eller eksperimentere i uventede kombinasjoner, for så å teste hjertebarnet på forhatte motstandere.
Likevel, som med det meste her i livet, finnes det for lite av det gode.
For få deler, for få funksjoner, for få alt mulig. Det hele dekkes over med et påskudd om «oppgraderinger» som åpnes gjennom timevis med spilling, og som øker statistikken på enkeltdeler av våpen med ørsmå prosentpoeng.
Samtidig er også banene, små og heftig kaotiske som de blir, likevel for små, eller for enkle. Minimalt av taktisk dybde lar seg utspille i «Loadout», enten med lagets koordinerte samarbeid eller uten. I beste fall holder gjengen sammen, helbreder og støtter hverandre, og motstanderen står sjanseløs om de gjør noe som helst annet enn dét. Et samarbeid om spillets større bilde handler først og fremst om å gjøre det man skal, angripe her eller forsvare der.
Likevel frister det mer enn lite å sette meg til rette en kveld i uka med gode venner som et avbrekk fra dypere lagspill som «DOTA 2», og banke uorganiserte, tilfeldig sammensatte lag og, et svakt øyeblikk, investere ekte penger i overnevnte penistriks. Har ikke gjort det enda.
Det du betaler for
I skrivende stund ser «Loadout» ut til fortsatt å være i utvikling, tross i sin for lengst overståtte lansering. Selve spillet fungerer – dét som mangler er dybde, variasjon og det ramme alvor, eller, offisielle kamper der resultatet loggføres og får følger i offentligheten eller for spilleren selv.
Det finnes med andre ord utelukkende treningskamper – rølpete sammensetninger av kaotiske moromoduser – eller såkalte «Exhibition Matches» der reglene for offisielle modi følges, men bare på liksom.
Mest påfallende er egentlig en slarvete, halvt fungerende infrastruktur: å finne en kamp, eller å navigere i menyer er et helvetes minefelt av bugs og malfunksjoner. Før en kompisklubb på fire skal få lov til å spille sammen, skal man med andre ord gjennom en halvtimes prøving og feiling før moroa kan begynne.
Også våpensystemet kunne hatt en mer mangfoldig utforming. Det er usigelig tilfredsstillende å kunne finslipe forskjellige våpen fra bunnen av, mekke og styre i tradisjonelle formater eller eksperimentere i uventede kombinasjoner, for så å teste hjertebarnet på forhatte motstandere.
Likevel, som med det meste her i livet, finnes det for lite av det gode.
For få deler, for få funksjoner, for få alt mulig. Det hele dekkes over med et påskudd om «oppgraderinger» som åpnes gjennom timevis med spilling, og som øker statistikken på enkeltdeler av våpen med ørsmå prosentpoeng.
Samtidig er også banene, små og heftig kaotiske som de blir, likevel for små, eller for enkle. Minimalt av taktisk dybde lar seg utspille i «Loadout», enten med lagets koordinerte samarbeid eller uten. I beste fall holder gjengen sammen, helbreder og støtter hverandre, og motstanderen står sjanseløs om de gjør noe som helst annet enn dét. Et samarbeid om spillets større bilde handler først og fremst om å gjøre det man skal, angripe her eller forsvare der.
Likevel frister det mer enn lite å sette meg til rette en kveld i uka med gode venner som et avbrekk fra dypere lagspill som «DOTA 2», og banke uorganiserte, tilfeldig sammensatte lag og, et svakt øyeblikk, investere ekte penger i overnevnte penistriks. Har ikke gjort det enda.
