Siste spill ut i rekka som forsøker lykken på de syv hav, «Pirates of Black Cove», starter med et godt gammeldags mytteri. Mot formodning er det faktisk den avsatte kapteinen som kommer best ut av det hele, der han flyter avgårde i en tønne omringet av haier.
Han slipper nemlig å pine seg gjennom resten av dette eventyret.
Spillet starter riktignok relativt sjarmerende med heftig overspilling fra stemmeskuespillerne og en dialog som er så flau at den er morsom («Yarrrrrrrrr»). Men dessverre tar det ikke lang tid før man aner at skuta lekker og seilet er fult av revner.
Prøver å bite over alt for mye
Den største feilen «Black Cove» gjør er at det prøver å bite over alt for mye; både sjøslag, kamper på land, rollespilling og basebygning er elementer du vil møte på gjennom spillets gang. Ideen er det ingenting i veien med, å få lage sin egen bande av pirater med tilpassede skip styrt fra en vaskeekte piratøy virker jo svært spennende.
Problemet til «Black Cove» ligger i gjennomførelsen; så å si alt av hva spillet disker opp virker halvferdig på sitt beste.
Eksempelvis er sjøslag, noe de fleste vil anse som essensielt for et piratspill, særdeles flaue saker. Man styrer skuta med piltastene, hvor kanonene avfyres med enten musa eller taster. Sjøslagene ligner litt på arkadespillet «Naval Warfare». Men hvor det klarte å tilby engasjerende og fartsfylte kamper med kanonkuler i alle retninger, føles sjøslagene i «Black Cove» som en sær variant av sjøgående radiobiler – radiobiler drevet av AA-batterier.
Det er for eksempel intet problem for en landkrabbe å angripe langt større skip med mye mer ildkraft, ettersom man enkelt og greit kan trø seg oppi akterenden på fiendtlige skip og skyte derfra i skjul – en manøver som alltid gir garantert seier ettersom skipene i «Black Cove» trenger noe mellom halve og hele månens omkrets i snuradius.
At den kunstige intelligensen også har store problemer med navigasjon og manøvrering gjør at sjøslagene går fra å være sønderskutt til å ligge på havets bunn.
Grog kurerer alle sår
Ting går ikke stort mye bedre om man krabber opp på land. Flere av oppdragene i «Black Cove» involverer god gammeldags plyndring. Uheldigvis er det meget motvillig du påtar deg slike oppdrag, da det ofte føles som du opplever samme smerte som dine offer.
Plyndretoktene er mekanisk sett likt hvilket som helst strategispill … bare kraftig fordummet og utrolig langdrygende: «Klikk. Drep. Ferdig!» er formelen som du vil måtte gjenta gang på gang.
Det er grufullt å se på at piratene dine snubler og halter seg mot fiender før de deretter stopper opp og høflig slår på hverandre ett slag om gangen. Av og til kreves det riktignok at du holder et øye på helsen til «hærstyrken», men heldigvis har du alltid mer enn nok «Grog» på innerlomma. En salig blanding av hjemmebrent og sjøvann som magisk kurer alle sår.
Det er dog en ulempe å drikke for mye Grog - nemlig at mannskapet ditt risikerer å havne i ørska med tilhørende gange.
Historien er dessverre den samme hva basebygning angår. For å bygge bygninger og oppgradere skip må du selv styre figuren din til den aktuelle plassen du skal bygge. Et system som er elendig ettersom figuren din tilsynelatende har både trefot og lapp for ikke bare ett, men begge øynene.
I tempoet til en snegle på krykker må du se på at piraten din krasjer borti bygninger og strever for harde livet med å forstå at han må gå rundt hindringer, fremfor rett på de. At utvikleren har plassert bygningene du henter oppdrag fra på toppen av alle øyer virker derfor som direkte ondskapsfullt.
«Pirates of Black Cove» virker ved første øyekast som en forlokkende affære med tropiske øyer, sjøsprut og småsjarmerende pirater. Men i realiteten får du et spill som er så tregt og lite gjennomført at det er umulig å kose seg med, i hvert fall om du har andre planer dette tiåret. For uansett hva du skal gjøre i «Black Cove», tar det veldig, veldig lang tid.
Og om det ikke skulle være nok, kommer det siste baugskuddet i form av flere tekniske feil som på det verste fører til totalkrasj.
Det er en mager trøst å være forlist på en paradisøy i Kariben når krabbene torturerer deg nådeløst. Gjør derfor som kapteinen, gå heller planken ved første anledning.
