(PressFire.no): «Advance Wars» er tilbake – etter et par tiår har Nintendo nå sluppet en oppusset utgave som samler både «Advance Wars» fra 2001 og oppfølger «Advance Wars 2: Black Hole Rising» fra 2003 til Switch.
Serien har sitt opphav enda lenger bak i tid, fra Famicom i Japan. «Famicom Wars», om du spiller det i dag, er ikke fryktelig langt unna de mer moderne spillene (og fikk også oppfølgere både på Super Nintendo og Game Boy).
Men etter de to DS-utgivelsene i «Advance Wars» ble det full stopp for serien, ettersom utvikler Intelligent Systems gikk over til å lage «Fire Emblem»-spill – og det så ut til at populariteten til disse skulle knekke hele «Advance Wars»-serien.
Det har gått 15 år siden den gangen (og syv «Fire Emblem»-spill, for å hamre inn at den har tatt over stafettpinnen for Nintendos strategispill), men nå har vi altså fått denne oppussingen.
Holder den mål?
De samme spillene, på godt og vondt
I pakken får man som nevnt både «Advance Wars» og oppfølgeren «Advance Wars 2: Black Hole», som gir mange timer med spilling bare der, men en rekke utfordringskart kan også låses opp, i tillegg til flerspiller.
På godt og vondt lener utviklerne seg på det de gamle spillene gjorde – og ikke særlig mye mer enn det.
Det gjør at man får to grupper spillere som kan ta tak i spillene her: De som spilte, og de som ikke spilte, originalene.
For førstnevnte så er det kanskje like greit at det har gått tjue år siden spillene kom ut, så har du kanskje glemt det meste – her får du bortimot de samme kartene, de samme vendingene i historien og de samme opplåsbare tingene.
Om du spilte spillene nylig så vil kanskje ikke denne remasteren gi deg stort annet enn lettere tilgang på disse spillene.
Men uansett hvilken leir du havner i så er spillene nærmest som strategispillkonsentrat å regne, og nye spillere kan vente seg et dypt og flott spill.
Fantastisk strategi
Her tar du rollen som en av flere hærførere og skal styre enheter som alle har styrker og svakheter rundt på et oversiktlig kart.
Infanteri er dårlige mot tankser, som er dårlige mot artilleri, som er svak mot infanteri, som er svak mot jeeper, som er svak mot fly, som er svak mot antiluftskyts, som er dårlig mot skip, som er svak mot ubåter, som er svak mot…
Runddansen er nærmest perfekt – her er det alltid en måte å vinne på, om du ser an terreng (som også gir plusser og minuser) eller tåke som kan gjemme enhetene dine og spiller forsiktig.
Håndtering av baser og byer er viktig også, der du skal kjøpe enheter med mynt som produseres basert på hvor mange områder som er dine – og mye av strategien går ut på hvilke enheter det er klokt å kjøpe.
Det er en grunn til at serien alltid har vært godt mottatt: Det fungerer som bare juling. Gameplay-loopen her er så avhengighetsskapende og variert at jeg sikkert kan spille i hundre timer på det samme kartet.
At hver hærfører har sine egne styrker og svakheter for en rekke av enhetene gjør at du utfordres på forskjellige måter avhengig av hvem du velger eller spiller mot.
Max sine tankser vil slå langt hardere fra seg, men artilleriene hans når ikke like langt. På den andre siden vil Andy kunne reparere enhetene sine, mens Olaf blir sterkere på snøfylte brett. Bortimot alle føles alt for kraftige, som skaper sin egen balanse.
Det er en evig frem-og-tilbake, og strategipurister vil sannsynligvis kose seg gløgg i hjel.
Skuffende flerspiller
At spillene er blitt værende slik det var på starten av 2000-tallet merkes godt, selv om de er morsomme å spille rent isolert sett.
Nyvinninger vi har sett i spill som har tatt formelen til «Advance Wars» og lagt til nye muligheter, som det flotte «Wargroove», kan vi se langt etter.
Dette er originalspillene – og bortsett fra det audiovisuelle (og den litt teite muligheten til å starte en runde på ny, når som helst) så er det det samme spillet du får her.
Flerspilleren er kanskje det som lider mest av dette, som kun støtter online mellom to venner. Ingen matchmaking med fremmede, ingen asynkron spilling hvor du kan flytte på dine figurer og få beskjed når motstanderen har gjort sine trekk.
Dette er helt vanlige ting andre strategispill støtter i dag, og skuffende å se at mangler her.
Grunnspillet er fortsatt like sterkt som det alltid har vært, men jeg hadde jo kanskje ønsket meg litt mer innhold ut over originalene her, spesielt når spillet lanseres til full pris.
La meg spille!!!
Det er lite som slår følelsen i spillet når du er presset til å stå på hælen, men kan fyre av en hærførers superangrep (eller -egenskap) som gjør enhetene dine langt kraftigere og dermed snu hele kampen.
Men det betyr også at håndbrekket dras i: Jeg gremmes hver eneste gang en superegenskap iverksettes, for det betyr at du får servert 20-30 sekunder lange pauser i form av en animasjon som ikke kan hoppes over.
I enkelte kamper kommer disse annenhver runde! Kan jeg få spille spillet, takk?
Alt annet kan hoppes over, jeg kan gire opp hastigheten på selve flyttingen til motstanderen (noe som egentlig bare burde vært en innstilling i menyene i stedet for at jeg må holde ned den ene triggeren), så hvorfor må jeg se disse animasjonene hver eneste gang? Argh!
Ren og (for?) pen grafikk
Så det er i grunn bare det grafiske (og musikken) som har blitt fikset på her, i tillegg til litt småjusteringer på AI-en til motstanderne (som nå ikke lenger regelrett jukser under fog-of-war).
Den nye grafikken er et kontroversielt bytte, der den stilige pikselkunsten fra originalene er byttet ut med en mer leketøysinspirert plastikk-look.
Jeg er verken en kjempefan eller så veldig imot den nye stilen, egentlig. Jeg synes det ser bra ut, selv om stilen som benyttes under selve spillingen står i sterk kontrast til flotte cel-shadinga til de forskjellige hærførerne.
Likevel er det grafiske jo bare en ting som kommer i andre rekke etter spillingen – og lydsporet synes jeg har blitt fikset opp på en ypperlig måte. Fortsatt like sterkt som før, men nå spilt inn på nytt med langt klarere instrumenter.
Håpløs historie
Historien spillene serverer er for øvrig like tåpelig som den alltid har vært.
Jeg kan egentlig ikke fordra noe av dialogen eller hvor happy-go-lucky alle er over at det kriges rundt dem.
Blant flere hærfører-barn kan jeg jo trekke fram Andy, naiv og idiotisk («What’s an airport, again?!», «What's a continent?!») i det han kommanderer soldater inn i døden for å holde en bro eller et skogholt, mens okkupasjon og enorme tap av styrker avfeies som en mild irritasjon.
Jeg syntes det var en sur smak allerede da «Advance Wars» først kom ut, men det er enda verre nå. Kanskje er det jeg som er blitt eldre og surere? Kanskje er det verden som er litt annerledes?
Jeg har sjeldent innvendinger mot krig i spill på generell basis, med unntak av når ekte historiske hendelser tøyses til – men tydeligvis også når krigførere utfører krigsforbrytelser og utbasunerer «That was fun! Let’s do it again!» i et øyeblikk, og i det neste forsøker å spille på følelser når en hærfører kommer til sin ødelagte hjemby.
Dette er og blir bare vås, gjort verre av at alt er for «Scooby-Doo»-aktige vendinger som alle ser komme en mil unna. Fysj.
Så du får holde deg litt for nesa her, men om du greier å hoppe over den irriterende historien så er det et skikkelig solid strategispill å finne, tross alt. Fireren er av den sterke sorten her.
For oppskriften «Advance Wars»-spillene følger er rett og slett eminent spillbar også i 2023. Jeg håper virkelig Nintendo ser sitt snitt til å blåse liv i serien igjen med dette, og at vi får et tjukt og godt nytt spill etter hvert.
