Clickolding

(PressFire.no): Konseptet «cuckolding» var ikke noe jeg hadde sett for meg skulle bli spillmatisert sånn med det første, gitt.

Cuckolding – det å tenne på å se noen andre ha seg med partneren din.

Men her er vi altså i «Clickolding», et spill som omhandler en sånn klikkedings som teller oppover når du trykker ned den lille spaken – ofte sett i lankene til en dørvakt eller flykabinpersonal som teller folk.

Du befinner deg på sengekanten i et motellrom en eller annen plass ute i ingenmannsland, og du har en slik klikker i hånda.

I rommet sammen med deg sitter det en utrivelig figur med en like utrivelig maske som har betalt deg 14 000 dollar for å se på at du klikker ti tusen ganger, samtidig som han sitter og vrir seg, svetter og grynter.

Det er kanskje ikke så likt cuckolding, sånn egentlig, men de seksuelle undertonene her er fryktelig tydelig, og spillet kler på seg en grufull og nifs tone med én gang.

Ti tusen tommeltotter

Jeg har tilfeldigvis en sånn klikkedings hjemme, så for å maksimere innlevelsen rigget jeg noen kabler opp inni den og koblet den til en gammel mus jeg hadde liggende – slik at hvert klikk jeg gjorde på ekte ble til et klikk i spillet.

Hvorfor ikke gå all in når man først skal tilfredsstille rare fetisjer, hva? Jeg shamer ingen.

Ti tusen klikk er mye det, viser det seg. Det kan den ømme tommelen min skrive under på etter å ha klikket seg gjennom spillet.

Ti tusen klikk betyr også at du tilbringer mer tid med Hr. Creepy enn du kanskje skulle tro. Han fikler nervøst i stolen sin og ber deg klikke. Igjen og igjen. Og igjen.

Den utrivelige stemningen gjør at du forventer at et eller annet skal skje. Og etter hvert kommer kravene om at du gjør andre ting.

Åpne gardinene. Skru på termometeret. Sitt nærmere. Klikk raskere. Klikk saktere. Still deg i gangen og klikk. Kom hit og klikk.

Gå inn på badet. Ha lyset av. Ikke snu deg… Fortsett å klikk, men for all del ikke snu deg…

Det gikk noen skikkelig kalde grøss ned over ryggen et par ganger her, for å si det sånn.

Fisler ut

Men spillet legger seg raskt på en monoton og forutsigbar sti, der ingenting egentlig skjer etter et visst punkt.

Horrorelementet (ut over at en creep sitter og stirrer på deg) kommer egentlig aldri, og den psykologiske thrilleren det kunne vært former seg ikke.

Han duden i rommet blir liksom aldri helt den trusselen han fremstår som å være, og når han babler ustanselig om alt fra drømmer til kona og ungene faller det hele litt sammen.

Også er det liksom bare over.

Spillet prøver seg på en slags meta-kommentar etter hvert, der det forteller deg at du kan fortsette å klikke, om du vil, at du har blitt den creepy personen i rommet – og at til syvende og sist så er det bare du som kommer til å huske greia, fordi du spiller alene.

Som jo er sant nok, jeg husker jo spillene jeg har spilt.

Og jeg elsker jo merkelige spill som dette, fordi de husker jeg ekstra godt.

Men jeg gidder ikke klikke mer. Det blir for platt. For monotont. For lite skjer, og det kommer fra en som har runda både «Cookie Clicker» og «Candy Box». 

«Clickolding» er verken gøy som spill eller bra som kommentar.

Det var nok mer et gøyalt konsept, men som ble til et kjedelig spill, og det er egentlig alt som kan dras ut av dette. At det er kjedelig.

Jeg endte opp med å klikke titusenvis av ganger, så du slipper. En sliten tommel ned.