(PressFire.no): Det er i Dagens Næringsliv 21. mai at Severin Zinöcker skriver en kommentar om skolens bruk av «Minecraft» på skole-Ipader.
Han ble sjokkert da sønnen på ni år tok livet av et par personer som plaget ham i spillet, og mener bruken av slike spill ikke burde forekomme i norsk skole. Spillet er for voldelig og legger opp til drap og dyremishandling, sies det.
Du kan lese hele kommentaren hans hos DN, og bør gjøre det før du leser videre her.
«Minecraft» beskrives som et «drapsspill» i krigstyper på toppen. Det er litt av en påstand, gitt.
Men for å spole litt forbi den delen til å begynne med, så kan jeg for så vidt være enig i at «Minecraft» på skolen kanskje ikke passer i første klassetrinn – spillet har tross alt syv års aldersmerking – og at det sikkert finnes viktigere ting å lære småbarna når de starter på skolen.
Kanskje kan man også argumentere for at overlevelsesmodusen i spillet er litt for mye «spill» til at det passer i enkelte fag? At det blir en slags friminuttvariant mot de mer streite rammene man får i «bygg hva du vil uten å tenke på fiender eller ressurser»-modusen?
Kanskje!
Men at spillet er for voldelig for ni-åringer og oppover, og at det legger opp til noe som helst av misbruk og plaging og derfor må fjernes? Nå blir det med ett vanskelig å ta dette seriøst, og den helt legitime debatten om bruk av Ipad i skolen havner i bakgrunnen av de voldsomme påstandene i innlegget.
Enten har Zinöcker ikke satt seg inn i spillet i stor grad, eller så har han et syn på barns medieforbruk (eller toleranse) som ikke står i stil med store deler av verden – og at foreldregruppa på skolen til sønnen ikke var enig kan vitne litt om at han er på bærtur.
Grad av vold?
For er egentlig «Minecraft» et spill som kan gi «utløp for dyreplageri, ødeleggelse og drap». Er egentlig «Minecraft» et voldelig spill til den grad at det forsvarer tittelen «drapsspill» eller sjokk og vantro når innholdet konsumeres på skolen?
Her tror jeg Zinöcker står mutters alene i å tro på sine beskrivelser.
Klart, spillet inneholder jo vold, men vi snakker om en så mild form her at vi skraper bunnen på hva vold i medier er. Vifting med et blokkete sverd, noen kvekk fra det som treffes, og et puff av røyk når noe dør. Alt i så «dårlig» og stilisert/urealistisk grafikk at det nesten er vanskelig å se hva som skjer.
Vold i medier har mange sjatteringer, og den i «Minecraft» ligger langt nærmere det å skli på et bananskall i barne-tv og at Super Mario hopper på skilpadder enn hva beskrivelsene «dreping» og «mishandling» lurer oss til å tro. Og igjen – spillet har fått syv års aldersmerking.
En skulle tro det var «Grand Theft Auto» ungene spilte på skolen når man ser overskriften i Dagens Næringsliv. Det er på grensen til uærlig.
Og «dyreplagingen» som beskrives? Hvor er den? Kanskje ungene konstruerer en greie der dyrene sendes utfor et stup eller noe (og forsvinner i et POFF på bunnen), men dette må de gå inn for, for å få til – og det kommer av den store friheten spillet tillater.
I spillets kreative modus har ikke dyrene en viktig funksjon, men i overlevelsesmodusen av spillet går det å ta et dyr i spillet av dage ut på å få mat til å – og hold deg fast her nå – overleve sult.
Å kalle det «plaging av dyr» blir å overkomplisere og å skape storm i et vannglass. Jeg får flashbacks tilbake til Tamagotchi-diskusjonene som gikk i 1998. Det er ingen skoler som har satt ungene til å utelukkende slakte dyr på kreative måter her, og det er verken blod eller gørr å finne i spillet.
Og om ungene går inn for å lage noe som «plager» de virtuelle dyrene (som i realiteten knapt reagerer på at du gjør noe som helst) er det kanskje noe foreldrene og lærerne bør snakke med barna om. Høre hva de tenker, finne ut hva de mener.
At man kan gjøre noe i et spill som er kjent for sin nær totale frihet til å gjøre hva man vil sammen med andre, er ikke et argument for at det er noe galt med spillet. Man kan la være også, man kan være veganer i spillet.
Valg man kan ta, valg man kan diskutere med barna! Læring! Pedagogikk! God bruk av spill i skolen! Og om foresatte gidder å sette seg inn i det, god bruk av spill hjemme!
Kan ikke noen tenke på barna?!
I stedet framstilles spillet som et drapsspill.
Zinöcker tegner gjennom dramatiske skildringer om armbrøstskyting mot ansikt et bilde av spillet som noe helt uendelig groteskt, noe det jo også høres ut som dersom man bare leser det han skriver. Tankene flyr til et blodig, realistisk fjes med blanke, blodskutte øyne og en pil som stikker ut.
Også ser man hvordan det faktisk ser ut i spillet:
Men skal vi følge denne tankegangen kan unger aldri se noe som helst med tegneserievold igjen, og selv de mest harmløse ting kan overdramatiseres til å høres helt forferdelig ut – og for å skape hysteri blant de som ikke vet bedre.
I «Toy Story» får våre helter armer og bein revet av. Militærpersonell har fått nagler slått gjennom hodet av Sid. I «De Utrolige» bankes slemmingene opp, og flere superhelter har blitt drept. Hvordan kan vi la barna se slike filmer som har aldersgrense syv år?!
Donald Duck er så sinna i julespesialen til Disney, han – og tror du sannelig ikke Langbein setter liv i fare når han forlater bilen som fortsatt kjører og setter seg i husvogna med Mikke og Donald?
Skal vi også holde ungene unna LEGO, fordi det legger opp til vold og drap (gjennom sverd, pistoler og mulighet for å rive hodet av figurene) eller hærverk (gjennom å ødelegge andres kreasjoner)?
Jeg tror de fleste er enige om at det rett og slett blir for dumt.
(Det nevnes for øvrig at «Minecraft» legger opp til hærverk i innlegget i Dagens Næringsliv, men den uvitenheten skolesystemet beskyldes for, er tydeligvis noe som også rammer Zinöcker, for det finnes måter å forhindre dette på gjennom spillets innstillinger – altså et ikke-tema)
Men Erik. Man kan jo slå med sverd, og man kan ta livet av virtuelle dyr i «Minecraft» – dette er jo unektelig sant, og diskusjonen er om spill med slikt innhold passer seg i skolen.
Jeg sier et rungende ja, jeg – og har tydeligvis med meg mange andre på det.
Fordi innholdet i «Minecraft» kan legge opp til diskusjon og læring, selv om man kan skyte med armbrøst og selv om det inneholder (særdeles mild) vold. På samme måte som historien om Kunta Kinte også legger opp til diskusjon og læring, selv om den er voldelig og forferdelig.
Og hadde noen gått ut i riksmediene med forferdelse om ungene hadde sett «Roots» på skolen? Neppe.