KOMMENTAR (PressFire.no): Vi har fått en ny regjering, en ny kulturminister og et «nytt» Kulturdepartement som skal forvalte dataspill som kultur.
Da er det kanskje på tide å evaluere litt hvordan de siste årene med forrige regjering og Venstre som dataspillkulturens forvaltere gikk.
Venstre var knallharde i spillmediene i forkant av valget 2016. Flere måneder før valget ble PressFire invitert til Stortinget for å overvære de første møtene mellom partiet og spillutviklerbransjen, i det som var opptakten til en større plan.
Møtene var kanskje ikke de mest spennende, der utviklere kunne fortelle om de (for de som har fulgt med i noen år) ganske ordinære problemer, men signaleffekten når nesten hele partiledelsen var til stede var at dette virket genuint.
I årene før hadde vi lenge hatt et kulturdepartement som knapt nok hadde enset dataspill, men nå ble spill løftet opp som et punkt å satse på.
Mye av grunnen er nok at vi nå fikk en kulturminister som selv spilte og som hadde et godt øye til kulturbegrepet, og som innså hvordan det gryende spillutviklermiljøet nærmest var som skapt for partiets pågående fokus mot gründervirksomhet.
Nesten alle jeg har snakket med i spillbransjen om dette, både på utviklersiden, hos fondsforvaltere og hos formidlere, uavhengig av politisk tilhørighet, forteller meg at Trine Skei Grandes personlige involvering fikk hjulene til å trille langt kjappere enn før.
Skei Grande var oppriktig interessert i dette, og hun var ikke alene: Med seg i partiet hadde hun unge politikere som Grunde Almeland, personer med en genuin forståelse for spillkultur og utfordringene spillbransjen hadde.
Det skulle kanskje bare mangle, all den tid politikerne også er en del av den spillende massen, men igjen – tidligere departementer var ikke mye interessert i å faktisk gjøre noe.
At man kunne hoppe over hele voksenopplæringsdelen om hva dataspill er for noe, som bransjen måtte lide seg gjennom hvert fjerde år, hjalp også veldig.
Spillstrategien
Det var kanskje valgflesk på det tidspunktet, men etter Venstre fikk nøklene til KUD kom det innkallelser til møter landet over med utviklere og organisasjoner som jobbet med alt fra datatreff til pedagogikk.
En utålmodig utviklerbransje ble kanskje litt skuffet da de første møtene endte i et litt halvslapt tiltak i det første statsbudsjettet, men på baksiden var maskineriet i gang:
Arbeidet med en ny spillstrategi ble startet opp, gjort ferdig og lagt fram med et tempo en sulteforet bransje fikk tårer i øynene av.
Kulminasjonen av dette forhåndsarbeidet var Spillerom – regjeringens konkrete tiltaksplan for tre år.
En spillstrategi som for spillbransjen var sjokkerende bra, og som undertegnede nesten ble skeptisk av å lese. Det var vanskelig å sette fingrene på noe graverende, selv om mange av oppfølgingspunktene handlet om byråkrati.
Og som vår oversikt viser, så er den nesten ferdigarbeidet allerede. Så godt som alle punkter er fulgt opp, og vel så det, et helt år før den skal være ferdig.
Ikke overraskende hadde spillbransjen stått og trippet på startlinjen, og når de nå endelig fikk lov til å kjøre på gikk det kjapt.
Igangsettelsen og arbeidet med utarbeidelsen av strategien er noe Venstre skal ha omtrent så mye trampeklapp for som det går an å gi.
Strategien er god, og selv om den til syvende og sist påpeker forholdsvis åpenbare ting (for oss som har sittet og ventet i tiår, i hvert fall), så toucher den innom omtrent alt den måtte.
Den favner også bredt, der den sammen med den nye veilederen for Møteplasser for Dataspill og Datakultur ikke bare fokuserer på barns spilling, e-sport eller hva som er i vinden akkurat nå – den snakker om dataspill som kulturuttrykk og interesse.
Moderne støtteordninger
Arbeidet med strategien har vært i tett samarbeid med Norsk Filminstitutt, som omsider fikk slått fast mandatet om å jobbe med spill – og gjennomgått en stor omstilling internt.
I alt fra tildelingsbrev fra KUD til statsbudsjetter og Kulturmeldingen omtales NFI nå spesifikt som forvalter av «dataspill og film», ikke bare film.
Det har ikke skjedd før. Mandatet deres er nå krystallklart, og diskusjonen om spill burde skilles ut i et eget institutt er lagt død.
Internt har NFI endelig fått en egen spillavdeling, med flere ansatte som driver med spill. Instituttet har nå like mange mål på dataspillfeltet som på film. Regionale filmfond har fått beskjed om å ta med dataspillutvikling som satsingsområder, mens formidling av spill har blitt en egen post.
Store deler av strategien omhandlet denne omstillingen i NFI, spesielt arbeidet med en ny forskrift for støtte til spillselskaper – som tidligere var en slags Frankensteins monster sydd sammen av gamle filmforskrifter som måtte tolkes med bind for øynene for å kunne fungere for spill.
Arbeidet Venstre (og NFI) har lagt ned har endt i en bedre organisering for de som deler ut pengene, og er et springbrett for arbeidet videre.
I tillegg til en økning i potten som går til dataspillutvikling (selv om de snubla litt på oppløpssida ved å ikke innfri hele den lovte økningen), legger spillstrategien også føringer for temaer som universell utforming, datatreff, spill i skole, biblioteker og e-sport – selv om mye av dette naturlig nok fikk en stor brems da pandemien traff.
Kjedelig, men nødvendig
Så kan vi kanskje si at en satsing ikke har materialisert seg enda. Dette har foreløpig ikke endt opp i noe håndfast for de som spiller dataspill.
Forskrifter og veiledere er rimelig usexy greier å slå i bordet med når man skal telle opp på slutten av endt regjeringsperiode. Det er lite synlig for Kari og Ola som ikke leser PressFire eller Gamer, eller følger aktivt med på bransjenyhetene andre plasser.
Men dette er like fullt arbeid som måtte gjøres.
Mange skulle nok ønske politikerne bare tok skikkelig i og pøste inn flere hundre millioner i støtte, skatteletter på milliarder til spillselskaper og lettere tilgang til støtteordninger. Vi har jo sett andre land gjøre dette med stor suksess.
Men faktum er at Norge ikke er der enda, vi har hengt for langt etter og er som u-land å regne på spillfronten.
Det kjedelige papirarbeidet som Venstre nå har brukt de siste årene på å få ferdig hadde i en perfekt verden vært gjort ti år tidligere.
Grunnsteinene på plass
Skal vi ha en slags oppsummering av Venstres år i Kulturdepartementet, er det at partiet tok på seg rollen som en slags byråkratisk spydspiss for spillbransjen.
Det var et modig valg, i grunn.
For spillutvikling er en møysommelig og treig prosess, og fruktene av mer i støtte og en mer strømlinjeformet vei gjennom jungelen ser vi ikke før mange år etter de blir innført – sannsynligvis når et helt annet parti kan sitte og nyte høstingen.
Venstre gjorde det som måtte gjøres. De tok runden rundt til de som jobber med, de som arrangerer, formidler og forvalter dataspill – og jobbet målrettet med disse.
Resultatet er svært gode grunnsteiner for videre arbeid og når spillmaskineriet omsider kommer i gang og milliardindustrien etableres her til lands (og det vil skje, før eller siden), vil det være mye takket at dette krafttaket ble tatt nå.
Av det lovte valgflesket på «vår» side av kulturfeltet er det nesten ingenting som ikke ble stekt og servert. Det er ikke noe man kan si så veldig ofte.
Vi har til tider kanskje vært litt krasse i kritikken av politikerne, men til syvende og sist så innfridde Venstre på spillfronten, de. Det fortjener skryt.
Samtidig har Venstre nå lagt en suveren lissepasning videre, som nåværende kulturminister Anette Trettebergstuen og Arbeiderpartiet gjør klokt i å ikke skusle bort, men heller ta lærdom av.
(Toppbilde: Kulturdepartementet)