Denne kommentaren har også vært publisert i filmmagasinet Rushprint.no.
KOMMENTAR (PressFire.no): Ricciotto Canudo introduserte i 1911 teorien om film som en sjette kunstform etter Hegels teorier, men han hadde glemt dansen, korrigerte seg selv, og de siste hundre årene har film vært kjent som den syvende kunstformen. En perfekt syntese av de fem klassiske kunstformene: arkitektur, maleri, musikk, skulptur og litteratur, før dans kom inn som den sjette.
Som den syvende kunstformen har film fått annerkjennelse ikke bare som underholdning og simpelt spetakkel, men som en samfunnskraft som kan påvirke både enkeltmennesket og hele nasjoner.
Gesamtkunstwerket er en kollaborativ kunstform der hver kunstdisiplin kan og bør spilles som et instrument i et orkester. Selv om det stadig lages gode drama og fortelles sterke historier, og de teknologiske fremskrittene er store, er kanskje ikke filmen lenger det nyeste og mest banebrytende formatet?
For innen en annen, ung genre skjer det stadig nyskapelse på alle områder. De interaktive produksjonene blir stadig større, viktigere og mer komplekse. Hvert år får de flere brukere og selv om myten om at spillbransjen er større enn spillefilmen i rene penger fortsatt lever er sannheten etter alt å dømme at de er omlag på samme nivå. Forretningsmodellene er mindre komplekse, mer skalerbare og forholdet mellom produsent og publikum tettere gjennom såkalte communities.
Her har filmbransjen mye å lære. For mens spillbransjen selger produktene sine direkte til forbrukerne med én eneste digital distributør som som kun tar 10-30%, så er filmbransjen fortsatt låst i utgamle økonomiske strukturer der hvert distribusjonsledd skal ha til salt og mer til på grøten. Finansieringsmodellene våre er rett og slett ikke fremtidsrettet nok. I en digital verden sitter filmbransjen fortsatt fast i et økonomisk føydalsamfunn, der distributører og TV-kanaler har direkte makt over oss, der vi som førstebeveger sitter igjen med noen skarve prosenter av noen prosenter. Trenger vi en reformasjon?
Spillverkene selges direkte til forbruker og nytes både på mobil, PC, konsoller, VR-systemer, TV-er etc. De nytes til alle døgnets tider og på alle tenkelige steder, selv statsministeren vår spiller, og det på stortinget. Det er trolig et spørsmål om når, og ikke om, dataspillet blir det markedsledende kulturuttrykket rent kommersielt, og kvaliteten – den er på full fart frem! Alle som har vært på flatfylla med Lenny i «Red Dead Redemption 2» vet hva jeg snakker om. Her gikk jeg ut av dopaminsyklusen spill er kjent for å stimulere, og opplevde det som må betegnes som en kulturopplevelse.
Jeg mener at interaktive produksjoner, gjerne kjent som dataspill, har nådd nivået hvor det må defineres som kunst. Som med alle medier er ikke alt som skapes av høy kunstnerisk verdi, men det skapes hvert år interaktive verk av en slik kunstnerisk kvalitet at de bør anerkjennes for sin kunstneriske egenverdi. De bør, slik jeg ser det, ansees som en egen disiplin i kunsthistorien. En åttende kunstform om du vil?
Som filmmenneske har jeg dyp respekt for de som skriver og skaper interaktive, digitale produksjoner. Arbeidet som legges inn i alt fra scenario, kostymer, scenografi og musikk til skuespill og spillmekanikk er formidabelt. Som gammel rollespiller og laiv-arrangør er jeg inneforstått med kompleksiteten i å skrive og utvikle non-lineære, fler-grenede og interaktive dramatiske verk. I dag er produksjonsstøtte til de interaktive kunstformene underlagt Norsk Filminstitutt. Samtidig arbeider Den norske filmskolens senter CEFIMA med å utforske hvordan skolen skal utdanne for disse fortellerformene. Her poengterer det offentlige ettertrykkelig formatets nære tilknytning til filmkunsten. Men filmbransjen oppleves ikke alltid som åpen overfor alle nyvinningene, og kan sett fra spillbransjen kanskje leses som en litt arrogant eldre herre?
Det faktum at morgendagens kanskje viktigste medium er digitalt, interaktivt og narrativt så komplekst at det er nær sagt umulig å applisere våre klassiske tre-aktere gjør iallfall meg litt redd. For jeg tror spill kan bli kunstformen som overgår den emosjonelle bevegelseskraften vi har i dramatikkens statiske representasjon.
Jeg synes vi som filmfolk skal strekke ut begge armene og erkjenne vårt nære slektskap til dataspill, og jeg synes vi skal hedre denne nye formen for kunst med full bravur!
For å gjøre det konkret – la oss få en egen Amanda for den 8. kunstformen på plass. Om man ikke rekker det i 2019, så la oss i hvertfall annonsere prisens opprettelse på årets festival.
I mellomtiden gratulerer jeg Elin Festøy og gjengen bak «My Child Lebensborn» med en britisk BAFTA-Nominasjon (!), og håper Amandakomiteen er sitt ansvar bevisst.
(PS: Enkelte har riktignok plassert TV som en 8. og tegneserier som en 9. kunstform (noe som ville gjort spill til den 10.), men de fleste plasserer fortsatt disse uttrykkene under film og litteratur.)