(PressFire.no): Nintendo har endelig lansert «Mario Kart Tour» til mobiltelefoner – et spill en skulle tro kunne passe til små, korte økter godt.
Men det kanskje største hinderet for en god kjøreopplevelse på mobil er styringen. Hvordan kan en tight og responsiv analogstikke byttes ut med sveip på en glatt skjerm?
Svaret er å la det meste gjøres for deg, på godt og vondt.
Dra til sidene for å svinge, dra opp for å fyre av gjenstander og ned for å legge de bak deg. Det er enkle greier, og i praksis funker det ganske greit.
Løpene du får servert er unektelig «Mario Kart» slik vi kjenner det, med bare små modifikasjoner. Bananskall flyr rundt, folk kommer dundrende med stjerner og lydbildet er like kaotisk som alltid – pluss at du kan banne på at du blir tatt på målstreken med et blått skall.
Under spilling er det egentlig ganske lite å utsette, men bare om man fikler litt i menyene.
For i starten var det håpløst å styre. Spillet spurte om jeg ville spille med støttehjul på og hjelpe meg der det kunne, eller å skru på «manuell drifting» for viderekommende.
Hah! Jeg har jo spilt «Mario Kart» siden steinalderen! Jeg valgte selvfølgelig det siste – og det fungerte uendelig dårlig.
Problemet er at spillet da kjører for deg, og alle fingerdrag over skjermen resulterer ikke i styring, men heller at du hopper rett inn i en krass drift til høyre eller venstre. Ikke optimalt for små kursendringer, og døden for de fleste løp – i hvert fall på baner med mange små krappe svinger.
Med dette skrudd av derimot – plutselig føltes det langt mer responsivt, og man kan jo drifte her også. Faktisk er kontrollene overraskende gode. Du gasser riktignok ikke selv, men det er noe jeg glemte rimelig kjapt.
Og jaggu er det ikke konturene av et godt «Mario Kart» her.
Mye «innhold», men lite substans
Måten løpene er lagt opp på er riktignok litt annerledes enn før, hvor du låser opp cuper basert på hvor mange grand stars, store stjerner, du har tjent i løpet av de forestående cupene.
Og jeg føler at spillet resirkulerer baner urovekkende tidlig, og jeg kan vel nesten telle alle variasjonene på én hånd. Jaja.
Her er det daglige challenges som gir deg stjerner, det er en item-shop hvor du bruker alle myntene du samler under løp for å låse opp nye figurer, biler og hangglidere.
Disse har alle egne nivåer som går oppover jo mer du bruker de, og flere av de har spesialegenskaper som lengre booster eller bedre sjanse til å få enkelte gjenstander.
Noen nye elementer er lagt til her som er spennende for «Mario Kart»-fansen. Alle sjåfører har «hjemmebaner» her, som gjør at de kan raske med seg to eller tre gjenstander fra spørsmålsblokkene i slengen istedet for én.
Jeg liker ikke at jeg ikke får velge mellom alle sjåførene på alle banene, og heller ikke blant alle bilene jeg har låst opp, og jeg har ikke greid å skjønne logikken rundt hva spillet mener er kriteriene for at jeg får bruke én ting over en annen.
Jeg liker derimot at GameCube-spillet «Mario Kart Double Dash» sin mekanikk der hver sjåfør har sin egen spesialgjenstand gjør også comeback – og at banene jeg har låst opp så langt er en miks av nye og gamle fra fordums spill, om enn alt for få i antallet.
Jeg liker også at banene nå er over på to runder istedet for tre, noe som gjør et race gjennomførbart i passe mengder mobilspill-tid.
På papiret høres det ut som det er helt alrighte greier her altså, og alt som har med det å kjøre er fint. Såfremt folk finner innstillingene og får skrudd av den tåpelige driftingen er det ganske gøy – og det er langt bedre skussmål enn jeg hadde trodd.
Du spiller riktignok bare mot datamaskinen enn så lenge, selv om spillet så inderlig prøver å late som det hele foregår på nett. En flerspillermodus er på vei, men inntil videre er det en slags juksevariant der CPU-ene får navnene til andre spiller, uten at det betyr at det er ghosts eller noe sånt.
Dette er nærmere konsollspillene enn jeg hadde fryktet, selv om spillet mest av alt får meg til å få lyst til å spille de. Og det er vel kanskje det Nintendo aller helst vil.
Baksiden av mynten
Men så var det liksom resten av spillet da. Denne opplåsingen av cuper med gjentagende baner og ingen egentlig god måte å velge hvor man vil spille eller med hvem viser seg å bare være tuppen av isfjellet.
For utenfor selve spillingen er det et salig rot. Menyene hvor du velger cuper og kommer deg inn i spillet er greie nok, men etter hvert låser du opp en mengde trallala som spillet ikke forteller mye om, og som alle fører mot Nintendos store pengebinge.
Spillet hiver en haug målere og ting som dundrer oppover mot deg etter hver eneste bane, men stopper plutselig opp om du spiller for mye på samme dag.
Og her har du mynter, progresjonsmålere (for alle gjenstander, biler og glidere), kuponger for å øke progresjonsmålerne, kuponger for å gi deg «grand stars», kuponger for å bare gi deg power-ups under kjøringen, kuponger for å gi deg ekstra goodies, en gullkupong jeg ikke vet hva gjør – kuponger opp og i mente.
Hva er greia med disse kupongene?! Hvorfor må jeg lete rundt i alskens undermenyer for å prøve å finne ut hvilke kuponger jeg har og hvor jeg bruker de? Noen kuponger går til oppgradering av enkelte sjåfører, andre kan bare brukes på de litt bedre sjåførene.
Når jeg får en kupong som kan byttes i en grand star, hvorfor får jeg ikke bare en grand star i stedet? Er det nødvendig med alt dette jævla tullet som bare er der for å skape en illusjon av at jeg får masse stæsj?
Og ja – spillets forretningsmodell er basert rundt «rubiner» som koster ekte penger, og som du selvfølgelig også får første gratisbunke av tidlig i spillet.
Disse bruker du til å låse opp sjåfører, biler og andre gjenstander kjappere enn å bare spille. Og bedre utstyr betyr mer poeng, som igjen betyr bedre ranking på leaderboards, som jeg tror faktisk har ekte mennesker på de – i hvert fall på vennelistene mine.
Du kan med andre ord pay-to-win om du vil. Blæh!
Det er generelt en helt jævlig mengde med ting å bruke ekte penger på i spillets butikk, via disse rubinene. Ikke bare kan du kjøpe disse rubinene, som så kan kjøpe mynter, som så kan kjøpe XP-boosts, men det selges også rene pakker med sjåfører for de som ikke gidder å gjøre noe – til hinsides priser.
Den dyreste pakken med 135 rubiner koster 749 kroner! Det er mer enn hele «Mario Kart 8» koster, med et år med abonnement på online-spillingen til Switch.
I én tilgjengelig pakke får du 45 rubiner, låser opp Mario som sjåfør og noen «golden tickets» til smått utrolige 219 kroner!
219 kroner for å spille som MARIO. I «MARIO KART».
Dyrt og ekkelt
Til alt overmål låser Nintendo vekk spillets 200-kubikk-løp, altså spillets vanskeligste modus som gir mest poeng (som du trenger for å låse opp nye cuper), til et eget abonnement som koster 55 kroner i måneden – mer enn Apple Arcade og Google Play Pass.
Det er uhørt.
Ikke det at man trenger å kjøpe ting, for all del. Så langt har jeg låst opp og fått en del innhold gjennom å bare spille til å aldri trenge å kjøpe noe som helst.
Men vi vet jo alle hvorfor disse mulighetene er her. Hvorfor spillet skriker og hoier til oss for hver minste bidige ting. Hvorfor menyene ser ut som Las Vegas.
Jeg har ikke noe imot å legge igjen litt penger i spill jeg liker. Det har jeg gjort før, og kanskje gjør jeg det her også. Men kom igjen, Nintendo, dette blir for dumt.
Bruker du rubinene på å kjøpe mynter (som så kan brukes i butikken til å direkte kjøpe enkelte ting) får du ikke utlevert myntene, neida. Her må du i stedet kjøre gjennom en liten bane hvor myntene ligger strødd.
«Se så mange mynter vi gir deg, klirr klirr klirr pling plong!» roper spillet spillet til deg, og massérer den delen av hjernen som liker spilleautomater – i det som enda er et enkeltspillerspill.
Det samme skjer om du bruker kuponger for å oppgradere bonuspoengene du får av biler og glidere også. Poengsummen går ikke bare opp, den går opp mange ganger i små bolker av gangen, som alle trigger en eksplosjon av farger og jubel fra spillet.
Det er også en slags rørkanon du betaler rubiner til for å låse opp alle sjåførene, bilene og hanggliderne på. Den kommer med en egen teller – 100 trekk i kanonen og du er garantert å låse opp alt (som ikke er mye, det er veldig få ting å låse opp generelt).
100 trekk til fem rubiner stykket gir oss en prislapp på 2774 kroner for å garantert låse opp alt.
Det er så innmari enkelt å gjennomskue, men det blir verre. For etter noen timer spilling kommer nemlig den kunstige veggen:
Spillet sier nemlig «stopp», og du får ikke lov til å låse opp nye cuper med nye baner og utfordringer. Du må vente i et eller to døgn, fordi det har utviklerne bestemt. Hele syklusen med å låse vekk cuper som består av resirkulerte baner du allerede har spilt gjentas gjennom hele uken.
Men du kan selvfølgelig bruke en «Quick»-kupong som gir deg tilgang med én gang.
Og denne kan får du selvfølgelig bare om du punger ut for månedsabonnementet nevnt tidligere. Det er kunstig låsing av progresjon og det føles groteskt og ekkelt.
Teit
Så det er en klassisker vi har sett i mobilspill før, dette: En gruppe sitter og designer et greit spill i bunn, mens en annen sitter og pønsker ut akkurat hvordan de skal hale penger og tid ut av spillerne.
Under kjøring er «Mario Kart Tour» okay greier, riktignok et stykke unna storebrødrene på konsoll, men samtidig ikke så langt unna at det føles helt krise.
Mellom øktene må du derimot vasse i et masete og uoversiktlig siv, der du må passere førti innpåslitne innkastere som prøver å få deg til å bruke penger (på mer eller mindre indirekte vis) før du får gjort det du skal – før du plutselig ikke får lov til å komme deg lengre.
Greier du å stå imot er det ikke noe i veien for å noen timers underholdning her, i hvert fall til Nintendo sier du ikke får spille mer, og med den lovte flerspillerdelen kunne det blitt en aldri så liten tidtrøyte.
Men det er et spill med en sur bismak, dette – og et jeg neppe kommer til å bruke mye mer tid på. Etter én uke med spillet er jeg lei.
Nintendo evner fortsatt ikke å lage et «Free 2 Play»-spill så godt at jeg får lyst til å bruke penger på det av egen fri vilje, men smeller istedet låste dører i fjeset på meg og prøver desperat å få meg til å betale for nøklene videre.
Æsj, Nintendo. Æsj.
