(PressFire.no): «Need for Speed» er en av de eldste bilspillseriene på markedet som fremdeles holder koken. Faktisk er det nå hele 28 år siden det aller første spillet, kalt «Road & Track Presents: The Need for Speed», dukket opp på den noe obskure spillkonsollen 3DO.
Siden da har serien vært innom en rekke forskjellige løpstyper og stilarter, med mildt sagt varierende hell.
For mange står «Need for Speed Underground»-spillene som de beste innen serien. Det første kom i 2003, og kapitaliserte heftig på de to første «Fast and Furious»-filmene som var umåtelig populære på den tiden.
Det er helt tydelig at det er «magien» fra disse spillene EA har prøvd å gjenskape i moderne tid, uten at det har gått sånn kjempebra.
Det skar seg greit med den såkalte restarten «Need for Speed» fra 2015, der undertegnede endte med å trille terningkast to.
To år senere kom «Need for Speed: Payback». Også her er «Fast and Furious» en åpenbar inspirasjonskilde, dog de senere filmene som har mer actionpreg enn fokus på selve bilkulturen.
Ikke så aller verst, men med aspekter rappa fra det brilliante «Forza Horizon 3», samt et forferdelig kortbasert oppgraderingssystem endte det som en ganske forglemmelig affære.
To år etter dette var det igjen biltuning og ulovlige gateløp som stod i fokus i «Need for Speed: Heat». Igjen et spill som aldri ble mer enn helt greit.
Og en dag etter å ha spilt gjennom historiedelen av «Need for Speed: Unbound», er det heller ikke mange inntrykkene som sitter igjen her.
Det handler om ulovlige gateløp i en åpen verden, backet opp av en historie som aldri makter å engasjere.
Rett spor
Men for å ta det beste først. Spillet føles bra på veien.
De siste «Need for Speed»-spillene var det Ghost Games som stod for, og personlig fikk jeg aldri helt godfølelsen med bilene.
I «Unbound» er Criterion Games tilbake i manesjen, og de har skrudd til kjørefysikken slik at den passer spillets arcadepreg fint.
Det å drifte gjennom en sving i 200 kilometer i timen før du klemmer inn nitro-knappen og hopper gjennom et skilt føles ofte skikkelig digg.
I «Heat» føltes bilene litt for tunge og sidrumpa, mens her, er de lettere i ræva og mer responsive.
Man kan skryte vilt og uhemmet av de mer realistiske bilspillene, men å mikse til god arcadefysikk er også en kunst.
Spillet ser også bra ut, med flotte refleksjoner og bilmodeller. På PS5 kjører det også i 4K og 60 bilder i sekundet, stort sett. Noen dupper så jeg her og der, men ikke noe som skjemmer spillet på noen måte.
Spillet disker opp med noen spesielle cel-shading-teknikker for å vise dekkrøyk og eksos. I starten ser det rimelig stilig ut, men man slutter å legge merke til det etter en stund. Man kan også velge å slå det av.
Også figurene er laget i tegneseriestil, og spillet lykkes godt med å implementere dem i den «realistiske» verdenen.
Jeg opplevde av og til at en del grafiske detaljer poppet opp underveis, og dette er noe jeg har bitt meg merke i hos alle de senere «Need for Speed»-spillene, som kjører på EA sin egen «Frostbite»-motor.
Lavmål
Vi må snakke litt om figurene, eller rettere sagt historien de forteller.
Need for Speed har aldri vært noen Oscar-kandidat, og slik er det heller ikke denne gangen. Jeg tror faktisk historien i «Unbound» når nytt bunnivå.
Hovedsakelig fordi jeg har hørt denne en million ganger før: Unge lovende gateracere som drømmer om å nå toppen, men ikke uten noen doser svik og tenners gnissel underveis.
Legg til flate figurer, som av og til prøver seg på dårlige vitser, og kron det hele med en preken av rapperen A$AP Rocky, som presterer å lire ut av seg en moralpreken om at også megakjendiser som han har problemer som alle andre, og du får mest lyst til å forsvinne i et hull i bakken.
Musikken er heller ikke særlig å skrive hjem om, men motorene har for det meste grei trøkk, noe som hjelper gjennom spillets gang.
Stramt
Bilutvalget er rimelig variert, og selv om vi har med en arcade-racer å gjøre, kjenner man forskjell på dem.
Disse må som vanlig fikses på med spoilere og nye deler, men som i tidligere spill, er det stram regi på dette. Penger har man oftest ikke mye av, og progresjonen virker veldig forutbestemt.
Det samme gjelder politijaktene.
Etterlyst-systemet fra «Need for Speed: Heat» er tilbake, og selv om ideen er god, føles det ganske kunstig tre år senere. Det fungerer slik at alle løp gir deg en viss mengde «heat», noe man kan se i menyen før man kjører løpet. Det spiller altså ingen rolle om man unngår politiet i selve løpet.
Jeg skjønner greia med «risk vs. reward», men det gir spillet et litt stivt brettspill-preg.
Og bare så det er sagt: Jeg digger brettspill, men i et åpen-verden-spill er dynamikk langt på vei å foretrekke.
Jo mer «heat» du får på nakken, jo mer aggressiv blir lovens lange arm, og selv om de aldri er spesielt vanskelige å komme seg unna, er det ikke å stikke under stol at det er litt irriterende når de får ferten av deg i det neste løp er rett rundt hjørnet eller du er 50 meter unna garasjen for å komme deg videre i spillet.
Det er heller ikke tilfeldig at de patruljerer akkurat den gata du kjører på, må vite.
«Need for Speed: Unbound» er så visst ikke et dårlig spill. Det føles bra, er teknisk kompetent og har per dags dato heller ingen mikrotransaksjoner, noe som er ganske overraskende med tanke på at det er en EA-tittel vi har med å gjøre.
Inntrykket man sitter igjen med er likevel forglemmelig.
Det er helt klart de beste av de jeg har nevnt over, men med tre år siden forrige spill er det ikke godt nok, og vi ender nok en gang med tre øyne på terningen.
