(PressFire.no): Som jeg har gledet meg til igjen å skulle stifte bekjentskap til «RollerCoaster Tycoon»-serien.
Etter de helt makeløse pc-klassikerne kom for så alt for mange år siden, har det vært tyst som i graven – men lykke i hjemmet! Nå har det sannelig kommet en oppfølger.
Enn det! Et splitter nytt «RollerCoaster Tycoon»!
Chris Sawyer ikke involvert
Utviklerne er ikke de samme som i gamle dager, dog. Det er utvikler N-Space som står for moroa denne gangen, noe som kanskje er litt urovekkende i seg selv, men med en slik lisens i hånden burde det vel være vanskelig å bomme totalt?
For de uinnvidde består spillene i serien ganske enkelt om å skulle designe og drifte en diger fornøyelsespark. Selve rosinen i pølsa var at fokuset var lagt på å lage helt vanvittige berg-og-dal-baner, der du gjennom utallige kombinasjonsmuligheter kunne produsere gull etter få minutter.
En glimrende serie på absolutt alle mulige måter. Du kan lese vår retro-artikkel om det første spillet her. Jeg elsker virkelig de gamle spillene.
Spillet heter «RollerCoaster Tycoon». En skulle da tro at det å lage berg-og-dal-baner ville være en lek. En dans på roser, slik som i de tidligere spillene. Spillet ble på uforklarlig vis utsatt i over åtte måneder etter det var ferdig i februar i år - men det kan jo bare være positivt?
Hohoooo!
Slik er det selvfølgelig! Ingen problemer å finne her!
Den aller første rullebanen min bruker jeg bare 20-25 minutter på å konstruere.
Dette såklart fordi jeg er en smart fyr som lager superintrikate design med mengder av svinger, looper og krasse svinger med én gang – og aldeles ikke fordi jeg sitter og forbanner samtlige involvert i å lage spillet fordi kontrollene er hysterisk elendige.
Nåh nei, en sindig fyr som meg greier selvfølgelig å skjønne at touch-skjermen ikke burde fungere hver eneste gang jeg trykker på den. 40-50 prosent av gangene er mer enn nok!
Trykker jeg 1000 ganger er det 4-500 ganger det funker, det!
Ikke trenger jeg å lett kunne plassere ut ting heller, og jeg setter pris på utfordringen som kommer når jeg må slåss med både styrekors, analogstikke og berøringsskjerm samtidig.
Det er kanskje helt jævlig litt vanskelig å se akkurat hvordan høydenivået på ting er i forhold til hverandre (noe som betyr mange minutter med frustrasjon fordi du ikke kan fjerne spesifikke deler av banen, men heller må starte helt på nytt HVER GANG).
Det ødelegger ikke spillet totalt. Ikke på noen måte.
Nydelig brukergrensesnitt
Og hva de herlig bittesmå ikonene jeg trykker på for å få saker til å skje representerer eller hva den mikroskopiske og grøtete teksten jeg prøver å lese sier – det er intet problem.
Det trengs overhodet ikke åttogførti tilfeldige trykk for å ane hva noe som helst er, med andre ord. En sirkel betyr selvsagt at jeg vil ha krenging på berg-og-dal-banen, og en figur av en person med én kule ved armen betyr kjedelige attraksjoner, mens en dude med to kuler betyr litt mer spennende greier.
Det er så lett så!
Høyden på bakken kan du forresten ikke gjøre noe med. Såkalt terraforming er helt vekk. Dette var lurt, for ingen likte vel å lage berg-og-dal-baner som gikk ned i bakken eller forsvant inn i tunneler i de gamle spillene.
Forresten så er det aller meste av de helt nødvendige og fantastiske slitsomme og unødvendige tingene som gjorde de gamle spillene til klassikere dårlige tatt vekk. Som å bestemme prisene på ting, eller å kunne mikrostyre akkurat det du ville.
Eller det å generelt ha mer enn en liten håndfull av attraksjoner. Eller å ikke ha alt for mye penger til enhver tid.
Kongehistorie
Samtidig gliser jeg bredt til den intuitive måten kameraet er lagt til D-padden på. Her er det griseenkelt å snurre rundt og rundt og rundt for å se ting fra forskjellige vinkler når du sliter med å få oversikten. Noe som ikke skjer oftere enn alltid!
En herlig og åpenbar Oscar-kandidat av en historie pryder også spillet.
Det høres kanskje ikke helt ut som noe som passer i et slikt spill, men det sprudlende persongalleriet som i hovedsak består av helt statiske tegninger og den ørlille mengden håpløs flott dialog gjør det hele til en fornøyelse.
Hvem vil vel ikke ha dette over det å bare kunne starte en park og kose seg?
Herlig! Flott!
Apropos, det finnes også muligheten til å bare gønne på med en park i spillets Sandbox-modus.
Vi som er fans av de tidligere spillene orker selvfølgelig ikke å lage store parker med masse moro, så det er lagt inn en hendig sperre på hvor mange gjøremål de besøkende i parken kan bryne seg på.
Her er det maks syv-åtte butikker og et par berg-og-dal-baner, også må du slette ting for å kunne bygge mer – utviklerne har tenkt på ALT!
Dette henger sannsynligvis sammen med den nydelige grafikken som pryder spillet.
For her forsvinner ting om du zoomer litt ut (hvem trenger vel å se ting?!), eller ser ut som tørka roadkill det sixtinske kapell om du zoomer inn. For sadistene blant oss kan du også hoppe inn i attraksjonene og selv oppleve en umåtelig spennende rundtur i dine egne kreasjoner sett fra øynene til en parkgjest.
For grafikken tåler selvfølgelig å bli sett fra kloss hold. Det ser på ingen måte forferdelig ut. Om ingen av gjestene tilfeldigvis prøver attraksjonen du prøver å se på vil kameraet fryses fast, forresten – det er realisme!
JIPPI!
For en hyllest dette spillet er til serien sin! For en makeløs jobb utviklerne har gjort med det stolte navnet.
Jeg gråter av glede hver gang jeg ser coveret til spillet ligge i hylla, og tar meg selv i å være skuffet over at jeg ikke kan vie hele livet mitt til bare å sitte og bygge vidunderlige, dog bittesmå, parker på 3DS-en min.
Jeg vil gifte meg med alle involvert. Jeg vil skrive dikt, sanger og haiku til ære for spillet. Jeg vil stupe hodekråke i vill begeistring. Jeg HAR stupt hodekråke i vill begeistring.
Hadde det vært okay å gjøre det her på huset hadde jeg gitt det terningkast sju – men akk, seks øyne får holde denne gangen! DA CAPO! BRAVISSIMO!
HNNNNNG.
