KOMMENTAR (PressFire.no): Sony og deres understudioer er nok en gang blitt utsatt for hacking, den tredje gangen i år (!!) og informasjon om kommende spill og interne dokumenter fra Insomniac er på avveie.
En vanlig dag på jobben for en spilljournalist som har vært med å dekke utallige lekkasjer de siste 20 årene, med andre ord, selv om omfanget viser seg å være hakket større enn bare et spill eller to denne gangen.
Denne gangen har lekkasjen ikke bare avslørt de neste ti årene med spill fra Insomniac, men også interne dokumenter som inneholder salgstall, avtaler med tredjeparter og intern kommunikasjon om (og vurderinger av) konkurrenter.
I tillegg inneholder lekkasjene store mengder personlig informasjon om ansatte, inkludert pass, adresser og telefonnumre.
Den siste biten der er selvfølgelig viktig når vi skriver om saker, og vi passer på å ta helt ordinære redaksjonelle avgjørelser om å ikke dele lekket personlig informasjon i våre artikler, og det hele har endt opp i et par saker (med flere på vei i julestria).
En skulle tro at dett var dett, men akkurat denne gangen virker det å være noe ekstra spesielt som skjer:
I sosiale medier tar nemlig mange utviklere til orde for å kneble pressens omtale av disse lekkasjene, og ytrer sinne mot publikasjoner som snakker om det.
– Ganske enkelt folkens: Del informasjon som kommer fra en lekkasje som avslører og setter en rekke profesjonelle industrifolk og du mister øyeblikkelig all kredibilitet og deltakelse fra resten av oss, skriver Mike Bithell, regissør på «Tron: Identity» og utvikler av «Thomas Was Alone», på Twitter.
– Ikke glem at disse tjener på lekkasjene. Det er en forskjell å skrive om hackingen og å skrive om innholdet. Vær bedre, skriver Brian Keschiner i Respawn.
– Fuck IGN, fuck Kotaku og fuck Polygon, skriver Matt Gambell i Sonderlust Studios.
Men kritikken har ikke prellet av på pressen denne gangen.
For flere redaksjonelle nettsteder og kritikere har varslet at de ikke kommer til å skrive om det som er blitt lekket i det hele tatt.
Dette inkluderer store og kjente nettsider som GameSpot og Video Games Chronicles.
– Føler virkelig for Insomniac-gjengen, ikke bare fordi dette legger ut alt arbeidet deres, men også livene deres. Det er forferdelig. Dette er ikke en lekkasje, det er et ondsinnet innbrudd som setter folk i fare. Vi kommer ikke til å dekke innholdet av det, skriver ansvarlig redaktør i GameSpot, Tamoor Hussain på Twitter.
– Det burde være selvsagt, men VGC vil ikke rapportere på spesifikke detaljer om det som er stjålet i hackingen. Jeg føler med Insomniac i dag, skriver Video Games Chronicles-redaktør Andy Robinson.
– Denne lekkasjen fra Insomniac er en massiv overtredelse av personvernet. Derfor vil vi i dag ikke rapportere om detaljene i lekkasjen, sier også Kinda Funny-vert Greg Miller.
At pressen blir angrepet på denne måten – og i enkelte tilfeller gir etter – er ganske oppsiktsvekkende, all den tid pressen skal være uavhengig og nøytral.
Og i teorien verken på lag med spillutviklerne eller hackerne.
For pressen er ikke en del av spillbransjen.
Det høres kanskje merkelig ut når du ser på hva i all verden PressFire og alle de andre driver med, men det vi holder på med gjør at vi på et fundamentalt plan er i en helt annen industri enn det spillutviklerne er.
Pressen står utenfor bransjen. Vi kikker inn og rapporterer det vi ser.
Å dekke nyheter, inkludert lekkasjer, har vært noe pressen har gjort i femti år med spilljournalistikk. Det har vært alt for mange lekkasjer til å nevne alle, vi snakker hundrevis på hundrevis av lekkasjer bare de siste årene.
Bransjen har aldri antydet at lekkasjene har vært så katastrofale før, så hva er det som har endret seg nå?
La oss starte med å ta livet av hele den delen av diskusjonen: Å dele informasjonen om de ansatte er selvfølgelig noe ingen ønsker å gjøre, og så vidt jeg har sett er det heller ingen medier som faktisk har gjort dette.
Selv i filer jeg har sett blitt delt i enkelte Discord-kanaler har navn blitt fjernet.
Men resten av innholdet i lekkasjen er nå ute, og diskuteres i det vide og brede i sosiale medier. Lekkasjen har skjedd.
Tannkremen er godt ute av tuben, med andre ord, og det gir ingen mening at pressen av en eller annen grunn ikke skal kunne omtale informasjonen som er i lekkasjen.
For en journalist så er spørsmålene «Er dette nyhetsverdig? Er det i folks interesse at jeg skriver om dette? Er det innafor å dele informasjonen?», ikke «Blir utviklere støtt av at vi deler dette? Kommer Sony til å bli sinna og ikke kjøpe annonser?».
Jeg vil anta at de fleste redaksjoner har kommet til en avgjørelse om at det ikke skader noen at ren fakta kommer på bordet. Noe annet er, i mine øyne, helt feil.
For i en bransje som ofte kritiseres for å gjemme unna hvordan den fungerer, er det helt klart nyhetsverdig å få en kikk på hvordan pølsa lages.
Det er nyhetsverdig å se hvordan milliardselskaper samarbeider, hvordan de opererer og hvordan de bestemmer nedskjæringer.
Og ja, det er nyhetsverdig at info om ti år med spilltitler nå ligger ute, noen til og med spillbare.
Lekkasjene gjør at de som har jobbet på spillene fortviler. Det er selvfølgelig helt naturlig.
Ingen vil at uferdige greier de jobber med skal fordøyes av massene som om det er en indikator på det ferdige produktet. Det var mer enn nok idioter som proklamerte at de syntes «GTA 6» så shit ut da uferdige videoer endte opp på nettet i fjor, og alt for mange som blottlegger sin totale mangel på kunnskap om hvordan dataspill lages som klager over «Wolverine» nå.
Kanskje kan dette være den første gangen de får innblikk i nettopp hvordan prosessen foregår.
Men det kan være flaut når det du jobber på får ti millioner kritiske blikk før det er ferdig, og det er en vanskelig tid for de som jobber på spillet når noe lekker og det blir dårlig stemning på jobb.
Det forstår vi selvfølgelig.
Men de voldsomme reaksjonene mot pressen her virker å være basert kun på følelser, med en like manglende forståelse på hva det er pressen holder på med som de som nå kritiserer «Wolverine».
Greg Miller sier vi må snakke om «the human component» når slike lekkasjer skjer. At «so many people are in actual pain», og at det derfor ikke er etisk å dekke lekkasjene.
Arcane-sjef Dinga Bakaba sier journalister må tenke på at utviklerne er de som rammes.
At utviklere blir lei seg er ikke et godt argument til å ikke publisere deler av en lekkasje.
Alle, inkludert pressen, vet at det er kjipt for utviklerne, men det er ikke sånn det fungerer. I det hele tatt.
Det er i grunn merkverdig at pressen blir utpekt på denne måten.
Lekkasjene har allerede skjedd, og det var ikke pressen som en gang lekket noe. Vi er ikke i 1950, da pressen bortimot var den eneste måten informasjon spredte seg på.
Folk i dag spres innholdet via nettfora som 4chan og Reddit, det deles på Discord og i Twitch-chatten og folk lager videoer på YouTube, Tiktok og alskens andre kanaler.
Det går ikke an å stanse informasjonsflyten i dagens digitale hverdag, og det er temmelig naivt å tro at folk ikke finner ut av dette utenfor pressen omfang.
At jeg i det hele tatt må skrive noe sånt er ganske utrolig.
Men kan det være at folk er ekstra sinna fordi informasjonen kommer fra noen som hacket seg til den?
Insomniac ble hacket av en gruppe som så spredte over halvannen terabyte med dokumenter og filer på nettet.
Litt som da...
Det er bare de jeg kommer på i forbifarten. Hva skjedde mellom disse lekkasjene og hackingen av Insomniac som gjør at det plutselig er blitt pressens feil at ting deles?
Hva skjedde som gjør at enkelte redaksjoner plutselig mener de ikke kan skrive om innholdet i en lekkasje som kommer fra hacking, enda de gjorde det velvillig tidligere?
Gamespot, VGC og alle andre skreiv om alle disse lekkasjene, uten noen form for skuff for baugen den gangen.
Og hva er egentlig forskjellen på at informasjonen havner på avveie via en gjenglemt laptop, en løskjeftet ansatt som sier for mye eller at noen finner informasjon ved å endre på koden i programvaren?
Hacking er jo ikke den eneste måten lekkasjer om prosjekter kommer på avveie, og resultatet er jo nøyaktig det samme:
Utviklerne blir lei seg fordi innholdet deres er ute. Det er «dårlig gjort» at ting lekker.
Og det er det jo.
Likevel: Vi i pressen kan ikke bare dytte fingrene inn i ørene og late som om innholdet i lekkasjene ikke er ute.
Vi er temmelig udugelige som nyhetsformidler dersom vi ikke formidler nyheter som allerede er ute i det offentlige rom og som diskuteres fritt i sosiale medier.
Vi skriver om lekkasjer når spill dukker opp i aldersmerkingsorganer før de er annonserte. Vi skriver om lekkasjer når spillbutikker legger ut ting for tidlig. Vi skriver om lekkasjer når ansatte glemmer seg og skriver ting på LinkedIn eller laster opp filer feil. Og vi skriver om lekkasjer når noen dumper nesten to terabytes med filer på nett.
At informasjon kommer på «ulovlig» vis er egentlig ikke så viktig her, for mange enormt nyhetsverdige saker kom nettopp fra hackere som dumpet store mengder informasjon på nettet.
Journalistene får også ofte innsyn i «ulovlig» eller hemmelig materiale gjennom varslere eller andre typer lekkasjer, og metodene for å passe på at det er legitime saker er de samme som når vi skal skrive om at Insomniac hackes.
De samme spørsmålene må besvares. Er det nyhetsverdig, noe som leserne synes er interessant å vite?
Personinfo? Selvfølgelig er ikke det nyhetsverdig.
Dataspilltitler, lanseringsplaner og intrikate dokumenter som viser et sjeldent innblikk i hvordan bransjen fungerer? Jeg tror ikke du finner en eneste PressFire-leser som ikke synes det er interessant. Det er nyhetsverdig.
Spesielt når informasjonen allerede er ute.
Og en boikott skaper en voldsom hodebry framover i tid: Hvordan skal pressen som nå sier de ikke skal skrive om lekkasjene forholde seg til ny info om disse spillene? Skal de late som om de er overrasket når Spider-Man 3 annonseres om et år eller to? Hva skjer om den samme informasjonen lekkes via en «riktig» lekkasje?
Noen utviklere bedyrer sågar at lekkasjene gjør at de selv er i fare på en eller annen måte. At lekkasjene setter dem i risiko for et eller annet.
Akkurat hva denne faren er, er ikke helt klart. Hvem er det som ender opp i fare fordi vi nå kan se hvor mye Marvel har i royalties på Spider-Man-salget?
Om lekkasjene resulterer i at utviklere må jobbe mer, som andre har hintet til, så er det sannelig ikke pressen som er problemet her, men selskapene som har en slik praksis.
Rockstar selv sier at «GTA»-hackingen i fjor kostet dem fem millioner dollar og «tusenvis av arbeidstimer». Strengere rutiner og timer på jobb for å finne ut hvordan ting har lekket rammer selvfølgelig utviklerne, men nok en gang: Hvorfor er det pressen sin feil?
Selskapene bak skifter sjeldent retning på grunn av en lekkasje, fordi informasjonen ofte er gammel og planer satt i stein allerede.
Ingen av de fryktelig mange spillene som var i Nvidias gigantlekkasje for noen år siden ble kansellert fordi vi fikk høre om den noen måneder (eller år) før den offisielle avdukingen.
Capcom kansellerte ikke «Resident Evil 4»-remaken fordi den var en del av lekkasjene i 2020. Rockstar satte YouTube-rekord selv om «GTA 6» ble lekket for et år siden og de måtte bruke fem millioner dollar på advokater.
Det er pressens jobb å rapportere på nyheter, ikke å passe på at multimilliardselskaper som Sony, Disney, Marvel og Insomniac synes det er teit at det som skulle være hemmelig av PR-årsaker ikke lenger er hemmelig.
Vi snakker om dataspillutvikling her, ikke lekkasjer om troppeforflytninger i en krig.
Utblåsningene i sosiale medier vitner om at enkelte utviklere og spillfans sliter med å forstå rollen til pressen, og noen har til og med forsøkt å legge Insomniac-lekkasjene i samme kurv som andre, langt mer alvorlige, problemer i bransjen.
De siste årene har det vært mye fokus på rovdriften selskaper bedriver av sine ansatte. Det har vært tusenvis av oppsigelser i bransjen til tross for rekordomsetning. Det er en pågående problemstilling at utviklere ikke får godt nok betalt, jobber på korttidskontrakter og blir straffet for å danne fagforeninger.
Dokumentene i Insomniac-lekkasjen viser også at dette er problemer innad hos Sonys studioer, noe som er prima nyhetsverdige saker som potensielt kan være med på å bedre bransjen som helhet fordi de kommer frem.
Dekningen og avsløringene gjort i pressen de siste årene har vært hovedgrunnen til at vi har sett bedring innenfor praksiser rundt overtid i selskaper som Rockstar og EA og trakassering i selskaper som Ubisoft. Det er ingen som har gjort mer for disse sakene enn journalistene som gravde opp møkka og lyste en diger lommelykt på det.
Men at det pressen skriver om budsjetter og lanseringstider i en lekkasje skal være skadelig på samme måte som selskapene driver rovdrift av ansatte er så langt ute på viddene som det går an å komme.
Og når spillutviklere rett frem truer med å droppe «samarbeid» med pressen dersom de rapporterer om innholdet i lekkasjene så blir det nesten parodisk.
Denne skrudde logikken om at noen lekkasjer er mer etiske enn andre, og at resultatet av lekkasjen derfor på fundamentalt vis er «annerledes» og skal håndteres av pressen på en annen måte eller boikottes, er absurd.
Skal pressen gjøre en arbitrær lakmustest for å først passe på at lekkasjen kom på «riktig» måte og så at passe på at den ikke påvirker noen få utviklere negativt på grunn av valg tatt av ledelsen i et selskap, så blir det plutselig vanskelig å være uavhengig.
Om noen hos Insomniac hadde lastet opp filene til en åpen nettside ved en feil, slik Microsoft gjorde med FTC-dokumentene sine for noen måneder siden, hva hadde vært forskjellen på utfallet?
Lekkasjen hadde like fullt vært den samme, den hadde inneholdt det samme, diskusjonene og spredningen hadde vært den samme.
At pressen dekket Microsofts flaue opplasting var selvsagt, og ingen utviklere tok til orde om at noen hos Microsoft ble lei seg eller negativt berørt over at Xbox-planene ble avslørt.
Kan du se for deg at CNN gikk ut og sa de ikke skulle dekke Snowden-lekkasjene? Eller Panama-lekkasjene? Eller Pentagon-filene?
De dirrende fingrene må jo rettes mot de som hacker og mot sjefene som ikke investerer i god nok datasikkerhet, opplæring og rutiner.
Få virker å tenke på at det sannsynligvis er langt sunnere at det er pressen som dekker innholdet, kontra uærlige aktører eller de som ikke følger sunne presseetiske prinsipper. La folk bli mette på det som er lekket i artikler som er redaksjonelt vurdert, der personlig informasjon er luket ut - i stedet for at de selv tråler gjennom innholdet.
I stedet høres det jo bare ut som om pressen som nå boikotter er redde for at Sony skal bli misfornøyde og potensielt begrense tilgangen til sine spill eller utviklere for pressen.
Som er særdeles problematisk, og som rokker ved selve grunnprinsippet til en fri presse.
Hele greia får meg til å tenke tilbake til Brian Crecente, tidligere redaktør hos Kotaku, som i 2007 publiserte informasjon han hadde fått om PlayStation Home på PS3 og øyeblikkelig ble svartelistet av Sony.
Sony hadde fått mulighet til å snakke om det nye prosjektet, men ikke bare ville de ikke si noe, de truet Kotaku med å trekke alle presseinvitasjoner, ta tilbake spillmaskiner og kansellere intervjuer dersom saken ble lagt ut.
Crecente ble den gangen hyllet av alle, inkludert utviklere, for å ta et stort steg for å skille mellom PR og spilljournalistikk, og Sony måtte slukøret innse at de tok feil.
https://www.youtube.com/watch?v=PXBC4Pb5Yqk
Nå snurpes denne nødvendige distansen sammen av sider som Gamespot og VGC.
Gamespot, som har slikket de etiske journalist-sårene sine helt siden de sparket Jeff Gerstmann for å ha gitt «Kane & Lynch» for lav karakter i sin anmeldelse (og som, i mine øyne, aldri har kommet seg etter den flausen).
Jeg tenker at Sony- og Insomniac-ledelsen må sitte og gni seg i hendene nå, når fokuset rettes mot en side som har hatt null med lekkasjene å gjøre, i stedet for å måtte svare på spørsmål selv om hvordan de har jobbet for å forhindre lekkasjer av persondata.
Og ta dette fra en som igjen og igjen må takke nei til gaver: PR-avdelingene tar selvfølgelig mental notis på hvem som skal få ekstra mye digg i julesokken i år.
Som Bethesdas pressesjef sier åpent på Twitter: «Vi husker alt». Bethesda valgte som kjent å ekskludere en rekke nyhetssider da Starfield skulle anmeldes.
Lekkasjen kaster nok en gang lys på et voksende problem innad i bransjen: Mer og mer hemmelighold, mindre åpenhet og større fokus på «hype» som PR-virkemiddel.
Informasjonen som kommer ut, om kommende og potensielle prosjekter, budsjetter og tidsfrister, er ting andre bransjer greier å snakke helt fritt om uten at de tar skade av det.
I filmindustrien blir filmer og oppfølgere annonsert før det i det hele tatt er avtalt hvem som skal skrive eller regissere den. Avtaler mellom studioer signeres og går rett til pressedesken. Budsjetter er helt åpen informasjon, og hvordan filmen har gått blir beskrevet ned til siste øre - fiaskoer som suksesser.
Om nesten alle detaljene fra lekkasjene allerede var kjent og var gammelt nytt hadde folk neppe brydd seg, og vi neppe skrevet om de - og kanskje hadde ikke noen brutt seg inn og holdt den informasjonen som gissel heller.
Denne tåpelige og selvpålagte hemmelighetsholdet som spillutviklere driver med er kun et ledd i PR-løpet til utgivelsene, innført de senere årene for å skape «hype», holde pressen unna og investorene lykkelig uvitende om nyansene.
Det gagner egentlig ingen, og det skaper etter alt å dømme bare stress for de som lager spillene. Og at alt faller tydeligvis sammen som et korthus om noe kommer ut.
Spol 25 år bakover i tid og selv de største spillselskapene delte velvillig informasjon om salgstall, interne diskusjoner og planer som kanskje kom til å skje eller ikke.
I dag skal alt gjennom en PR-kvern, utviklere og ledere skal gjennomgå PR-kursing før de får bli intervjuet og uttalelser treneres gjennom advokater før de kommer ut.
Og når pressen først får prate med noen er sjansen stor for at det sitter en PR-person ved siden av for å skyte inn om noen sier noe ureglementert.
Det som virkelig burde få folk sinna, både utviklere og spillfans, er at Sony nok en gang er blitt hacket og at de nok en gang har latt personlig informasjon, denne gangen om sine ansatte, komme på avveie.
I stedet for å være helt gjennomsiktige på hva de skal gjøre for å hjelpe de som er påvirket, vil PR-avdelingen i selskapet spytte ut noen smørglatte setninger til de samme nettsidene som nekter å skrive om lekkasjen.
For er det én ting du kan regne med, så er det at hemmeligholdet bransjen insisterer å tviholde på kommer til å overleve også denne lekkasjen.
Sees neste lekkasje!
