(PressFire.no): «Sonic the Hedgehog» må ha vært et av de første 16-bit-spillene jeg så i levende live.
Jeg husker til og med hvor: Det var på en demokiosk i en butikk på Skarnes i 1991, og det var som ren crack for en 10-åring.
Siden den gangen har Sonic gitt meg noen oppturer og dessverre mange nedturer, mye fordi hans eier, Sega, har slitt med å finne ut hvem Sonic skal være.
Sonic har kronisk identitetkrise: Han har vært varulv, han har kysset menneske-kvinner på munnen, han har fått en hel haug nye venner (jeg kommer aldri å slutte å humre av navnet «Cream the Rabbit»), men med «Sonic Superstars» har han gått tilbake til røttene?
Eller?
På sett og vis vender «Sonic Superstars» tilbake til 16-bits-dagene. Du springer fra venstre til høyre, du samler ringer, du slåss mot Robotnik på slutten, alle ingrediensene er der. Som en bonus kan du i tillegg spille som Tails og flere andre av Sonic sine venner.
Det er et Sonic-spill, gitt, og det funker sånn passe.
«Sonic Superstars» er dog beviset på at det skal mer til enn å bare huke av alle boksene.
Jeg merket umiddelbart at det knirker litt i leddene på Sonic Superstars, og jeg begynte å tenke på hva det var som ikke stemte helt for meg.
Var det kontrollene? Kanskje. De føles i alle fall ikke så responsive som de gjør i Mega Drive-klassikerne, og jeg har en fornemmelse om at ting går litt tregere. De fungerer, men de gir meg ikke en thrill.
Sonic akselererer tregere, toppfarten hans føles tregere, og jeg skjønner ikke helt hva som ligger bak. Jeg har definitivt spilt verre plattformere enn dette, men dette er Sonic, det burde være mer spenstig og eksplosivt.
Det hjelper heller ikke at jeg ved mange anledninger fikk bygget opp fart, for så å umiddelbart treffe en fiende som utviklerne hadde plassert i veien, og miste alle ringene. Det virker som om spillet med vilje prøver å begrense tempoet du beveger deg gjennom nivået på.
Det er forøvrig noe de gamle Sonic-spillene har fått pes for også, men ikke av meg. Jeg syns de flyter ganske fint fremdeles, så dette er et ganske «Superstars»-spesifikt problem.
Men er hastigheten og spillfølelsen hele årsaken til at dette spillet bare ikke griper skikkelig fatt i meg, selv etter mange timer? Nei.
«Sonic Superstars» har musikk.
Det er det beste jeg kan si om den.
Det er rimelig anonyme og uinspirerte greier, noe av det mest anonyme jeg kan huske å ha hørt i serien. Det er milevis (hehe, Miles) unna «Springyard Zone», «Chemical Plant Zone» eller «Aquatic Ruin Zone» for å nevne noen av klassikerne.
Kun når «Act Clear» musikken fra Sonic 3 dukker opp er det at ørene mine står på stilk.
Jeg hadde til og med foretrukket rock-sporene fra «Sonic Adventure»-spillene fremfor disse sporene. 16-bits chippen inni Sega Mega Drive klarer å produsere langt fetere lyd enn det «Sonic Superstars» klarer å levere med 2023-teknologi.
Si hva du vil om hvordan de klassiske spillene har eldes sammenlignet med «Super Mario Bros»-spillene, men Sonic 1, 2 og 3 bare oset av stil.
De var tidlig 90-talls estetikk i konsentrert form.
Det visuelle i «Sonic Superstars» holder ikke helt mål i mine øyne. Spillet popper ikke, det mangler gnisten i nivåene i «Sonic Mania» fra noen år tilbake, og det hele fremstår litt billig? Litt First Price-Sonic?
3D-modellene til karakterene er også litt personlighetsløse (hva har de gjort med Robotnik?) og byggestenene som utgjør nivåene ser ut som hyllevare.
Igjen: Ingrediensene er der, men samlet sett blir det en litt blek kopi av Sonic sine glansdager, dessverre. I noen nivåer får vi servert litt mer spenstige ting, som f.eks den casino-inspirerte verdenen – men igjen er dette bare noe som minner om bedre ting fra Sonic sin fortid.
«Sonic Superstars» er for det meste ganske slavisk i sin tilnærming til Sonic-formelen med nivåer, bonusnivåer, smaragder du skal samle på, Robotnik-konfrontasjoner på slutten av hvert nivå, du kjenner regla.
Jeg må nesten ta en kjapp sjekk av mine egne partiske tendenser og nostalgi for klassisk Sonic:
Har Sonic-oppskriften gått ut på dato? Kanskje det, men hvis så var tilfelle hadde jeg neppe spilt Sonic 1, 2 og 3 igjen på ny med jevne mellomrom. Noe jeg tror jeg gjør nesten årlig, den dag i dag.
Så er det da nostalgien min for de gamle spillene som ikke lar meg ha det like moro med «Superstars»? Jeg tviler, for «Sonic Mania» storkoste jeg meg med.
Det er «Sonic Superstars» som surfer på nostalgien her, og ikke egentlig gjør så mye med den.
Noen gode ideer er det likevel å finne her. I ett nivå må Sonic hoppe mellom berg og dalbane-vogner før de sporer av.
I et annet må er det en gigantisk hydraulisk presse i bakgrunnen som får hele nivået til å riste med jevne mellomrom.
Jeg likte også de nye bonusbrettene, men spesielt den nye vrien på første Sonic-spillet sine roterende, svimlende kaleidoskop-nivåer (fremdeles de beste i serien - come at me, Sonic 3-fans) som nå har fått et dybdeelement i tillegg som jeg syns var en kul måte å videreutvikle den på.
Det er flere andre plattform-utfordringer underveis jeg også syntes var ganske artige, men når selve styringen av Sonic ikke sitter helt så blir det holdt tilbake av at grunnmekanikkene bare ikke føles like spenstige som de burde.
Nå er det ikke sånn at jeg aktivt misliker hvert sekund av «Sonic Superstars», men det er etter min mening et godt stykke unna der Sonic bør være.
Han burde være en fanebærer for plattformsjangeren, ikke et fullstendig sjansespill på om hver nye utgivelse i serien i det hele tatt er verdt å sjekke ut.
Jeg er sikker på at de som jobber i Sonic Team ønsker å lage fantastiske spill, men de ender ofte opp med noe som bare er sånn passe.
Kanskje det skyldes en mangel på visjon fra dem som skal være Sonic sine voktere, når det beste Sonic-spillet på 20 år kommer fra en person som ikke jobber der en gang (Christian Whitehead som laget «Sonic Mania»).
«Sonic Frontiers» var i det minste noe nytt, og jeg vil mye heller ha noe nytt og vågalt som feiler litt, enn noe som prøver å leve opp til fordums tid men som ender opp med å bare minne oss om hvor bra ting pleide å være.
Spørsmålet mitt er: Hvor mange sjanser skal Sonic Team få til å gi oss noe som er bedre enn bare OK?
Det holder såvidt til en treer denne gangen.
